Teknisk ansvarlig:
Erik Prytz Reitan

Hvitvasking av penger er ikke noe nytt fenomen. Det var fast praksis hos erkebiskopen i Nidaros også. Men på en litt annen måte enn i dag.

Forskningssjef - og for anledningen myntmester - Otto Lohne fra SINTEF/Materialteknologi i sving med å prege biskopens mynt under en temadag i Erkebispegården. Foto: Svein Tønseth/SINTEF Info.

Den som måtte tro at hvitvasking av penger er et nytt uttrykk, basert på ulike former for moderne økonomisk kriminalitet, må tro om igjen. Uttrykket har faktisk eksistert i mange hundrede år, men i tidligere århundrer var betydningen helt bokstavelig: Mynt ble lagt i spesielle bad for å bli hvitere og blankere. Rett og slett. 
Dette var fast praksis i myntverkstedet hos erkebiskopen i Nidaros også, for 500 år siden. Det fant forskningssjef Otto Lohne og forsker Pål Ulseth ved Sintef Materialteknologi ut da de bestemte seg for å bidra med sin teknologiske kompetanse etter utgravningene i Erkebispegården. Men akkurat hvorfor denne hvitvaskingen fant sted, er det ingen som har noe sikkert svar på. 

Mynt fra tre verksteder

Under utgravningene av Erkebispegården i Trondheim var noen av de mest unike funnene rester etter flere myntverksteder. Tre av erkebiskopene i Nidaros - Gaute Ivarsson, Erik Valkendorf og Olav Engelbrektsson - hadde rett til å prege mynt. Det er funnet flere myntverksteder i Erkebispegården fra denne tiden. Ett av disse er vist i Museet i Erkebispegården i dag. I verkstedet fant man også hel- og halvferdig mynt, såkalte blanketter. 
Men mynt har blitt produsert på ulike måter til ulike tider og i ulike verksteder. Metall kan hamres og valses og klippes og sages. Det kan bearbeidet kjemisk, og støpes til stenger, plater eller barrer i ulike fasonger - og i former laget av mange slags materialer. Og man kan slett ikke bestandig se utenpå en metallgjenstand hva som har foregått med akkurat den. Heller ikke i dette tilfellet. Men det er alltid en sammenheng mellom den ferdige gjenstandens innvendige materialstruktur og prosessen den har vært gjennom, og det var her materialteknologene fra Sintef kom inn i bildet. 
Etter mye prøving og feiling kom Lohne og Ulseth fram til at den tyske bergverkskyndige legen Georgius Agricolas beskrivelse fra 1546 (se neste side) i all hovedsak passer på den produksjonsmetoden som ble benyttet ved erkebiskopens verksted i Nidaros. 
- Det var morsomt da vi mente vi hadde kommet fram til riktig prosess, og vi så i mikroskopet at våre kopier hadde akkurat samme struktur som de gamle myntene, forteller Lohne og Ulseth. 

«Kvitt i skår»

Agricola beskriver også hvordan de upregede myntene legges i et bad for å bli blankere. Myntene fra Erkebispegården er laget av 70 prosent kopper og 30 prosent sølv. Denne legeringen gir et rødlig metall, omtrent som en skinnende ny femtiøring i våre dager. Under støping skiller sølvet og kopperet lag i sølvrike og kopperrike faser, som det heter på fagspråket. Det ser man tydelig i et mikroskop. Hvis man «koker» et slikt mynt-emne i et etsende bad, vil det øverste kopperlaget kunne etses vekk, slik at små lameller av sølv blir stående rett opp fra overflaten. Når man så hamrer på mynt-emnet, klapper lamellene sammen og danner et rent sølvbelegg ytterst. 
Hvorfor man bedrev denne hvitvaskingen, er ikke helt klart. En grunn kan være at man ønsket å gi inntrykk av at mynten var mer sølvholdig enn den virkelig var. Det var kongen som bestemte standard for myntmetall, og det var strenge straffer for å bryte loven. Men på 1500-tallet koster sølv minst hundre ganger så mye som kopper, så det kunne nok være fristende å tøye grensene litt. 
Men folk var åpenbart klar over at hvitvasking foregikk: På svært mange gamle mynter finner vi riss eller stikkmerker som åpenbart er resultat av at folk ville sjekke om den nye stikkflaten var «kvitt i skår», som det skulle være ved rent sølv - eller om den straks ble mer kopperfarget. 
Hvitvasken kunne også være en måte å øke myntens holdbarhet på. Ikke for slitasjens del - sølv er mykere enn kopper - men en sølvmynt er mer korrosjonsbestandig enn en koppermynt. Og man må anta at korrosjon var en farlig fiende i ei tid hvor myntene ofte ble oppbevart i fuktig miljø og ikke sirkulerte like flittig som dagens penger. 
- Men ettersom begrepet hvitvasking i overleveringer har hatt en negativ klang, må vi tro at folk flest forbandt det med bedrageri, tror Lohne og Ulseth. 

Vet ennå ikke alt

Moderne materialteknologi eller ei: Det er fortsatt mange ubesvarte spørmål når det gjelder myntframstillinga i Erkebispegården. For eksempel vet forskerne fortsatt ikke hvilke etsevæsker som ble benyttet til hvitvasking. Heller ikke vet de hva slags former som ble brukt til å støpe stavene som siden ble hamret og kuttet til mynt. - Vi har prøvd flere metoder selv. De kan ha blitt støpt i sand. Men vi tror helst myntmesteren brukte klebersteinsformer. Hadde vi visst tidligere det vi vet i dag, ville vi bedt arkeologene se nøyere etter støpeformer i stein. Nå er det for sent, beklager Sintef-forskerne Otto Lohne og Pål Ulseth.