Professor Arnulf Kolstad beretter her om sitt møte med flyktningen
Peter Emmanuel fra Rwanda. Og om hvordan Peters fortelling og identitet
trekkes i tvil til tross for overveldende dokumentasjon. Kolstad spør
også om norske akademikere og universitetsansatte er seg sitt ansvar
bevisst når kampen står om et menneskes liv eller død.
Ett svart menneske, vel å merke.
Flyktningen fra Rwanda
For snart fire år siden kom det en ung gjeter- og gårdsgutt
til Norge. Han het Peter Emmanuel og var fra Rwanda.
Flyktningestrøm fra Rwanda i 1995. Foto: Scanpix
Han var 25 år, hadde fire års skolegang, snakket Ikinyarwanda,
og litt engelsk. På Fornebu ble han tatt imot av en representant
fra Asker & Bærum Politikammer ettersom han søkte om hjelp
og beskyttelse mot forfølgelse i sitt hjemland. Han hadde flyktet
fra Rwanda på grunn av borgerkrigen mellom tutsier og hutuer. Faren
hans var hutu, moren tutsi og familien hadde ikke støtte noe sted.
Da krigen brøt ut i Rwanda i oktober 1990, flyktet familien til
Uganda. Der satt de i en flyktningeleir fram til begynnelsen av 1993. Uganda
ville ikke ha dem lenger, og styresmaktene i Rwanda sa at de trygt kunne
reise tilbake. «Det var fred i landet.» Moren til Peter døde
i flyktningeleiren, mens faren og broren reiste tilbake til gården
de hadde i Nyagara, i Rwanda, et tutsidominert område. Kort tid etter
ble både faren og broren drept nede ved elva som rant forbi gården.
Peter Emmanuel ble tatt samtidig, torturert, men sluppet fri fordi han
fikk sagt at moren var tutsi.
Ugandisk pass
Det var livsfarlig for Peter å være i Rwanda på den
tida, ettersom tutsiene drepte tilfeldig alle som ikke var rene tutsier.
Også styresmaktene ville ha fatt i hutuene. Flere av Peters venner
ble drept i dette tidsrommet.
I 1995 traff Peter igjen sin ugandiske fars kamerat i Rwanda. Denne
vennen kjente faren fra før krigen brøt ut i Rwanda. Peter
fortalte at han følte seg truet på livet og at han ville forsøke
å flykte til Uganda. Farens venn sa det var en dårlig løsning
fordi rwandere ble returnert til Rwanda så snart de ble oppdaget
i Uganda. Farens venn skulle finne et bedre alternativ. Og søndag
den 13. august 1995 fikk Peter et ugandisk pass, samt flybillett til Norge
av farens kamerat, med beskjed om at så snart han kom til Norge skulle
han ta kontakt med myndighetene, forklare situasjonen og fortelle hvor
fryktelig han har hatt det, og at hele familien hans er utryddet. Norge
var et sivilisert og fredelig land der folk forsto å hjelpe dem som
var i nød, sa vennen, og Peter Emmanuel trodde det var sant.
Det var det representanten for Asker & Bærum politikammer
fikk høre på Fornebu da Peter kom den 15. august 1995. Det
samme fortalte han da han ble avhørt i Sandvika av Politikammeret
den 26. August 1995. Og det samme har han fortalt til alle som er interessert
i en svart afrikaners skjebne i Norge på slutten av 1990-årene.
Stemplet som løgner
Problemet for Peter Emmanuel har vært, og er fremdeles, at «myndighetene»
ikke tror på historien hans. De tror han lyver. De har stemplet ham
som en skitten løgner. Politiet og Utlendingsdirektoratet og Justisministeren
påstår at han er en annen enn den han utgir seg for. De har
tatt fra ham den identiteten som er hans, og forsøkt å gi
ham en annen. Det er slik norske myndigheter i praksis viser sin hjelpsomhet
overfor forfulgte og torturerte svarte afrikanere som har klart å
flykte for å redde livet.
Myndighetene har ett trumfkort i sin påstand om at Peter Emmanuel
ikke er den rwander han utgir seg for, nemlig det ugandiske passet som
familiens venn, kjøpmannen i Ruanda, hadde skaffet ham. Det er til
gjengjeld det eneste «bevis» de har for at han er en annen
enn den han utgir seg for. Og norske myndigheter tror ikke det er mulig
å skaffe seg ugandisk, såkalt gyldig pass, på ulovlig
måte. Men de har antagelig aldri undersøkt om det skulle være
mulig. For da ville de oppdaget at det er ingen kunst. Selv jeg er blitt
tilbudt gyldig ugandisk pass!
I tillit til at norske myndigheter behandlet mennesker i nød
på en skikkelig og anstendig måte, og fordi han selv er en
bunn hederlig person, ødela ikke Peter Emmanuel sitt ugandiske pass
under flyreisen til Norge, slik andre har gjort. Han la fram passet på
Fornebu og fortalte sin historie, som altså ingen myndighetsperson
tror på. Han har ugandisk pass og derfor må han være
ugander!
Med justisministerens velsignelse
Da jeg møtte Peter Emmanuel like før jul i 1996, altså
for drøyt to år siden, var jeg ikke overbevist om at han var
en løgner. Det kunne være at vi her faktisk sto overfor en
svart afrikaner som snakket sant. Tro det eller ei. At han var den gjeter-
og gårdsgutten uten særlig skolegang fra Nyagara i Rwanda.
Og at han hadde sett faren og broren bli drept av tutsiene like nedenfor
gården og selv klart å unnslipe døden temmelig mirakuløst.
Kanskje snakket han sant da han fortalte at vennen hadde sagt han måtte
reise til Norge for der var myndighetene så forståelsesfulle
og menneskene så hyggelige. Jeg så faktisk ikke helt bort fra
det.
Jeg tror til og med jeg kan si at jeg ville interessert meg for Peter
Emmanuel selv om han hadde vært hvit. Jeg tror jeg også da
jeg hadde forsøkt å hjelpe et ungt menneske som hadde sett
faren og broren bli drept, som hadde mistet alt han hadde av familie, som
ikke hadde noen i hele verden han kunne føle tilhørighet
til. Som hadde blitt skuffet, men ikke motløs av å møte
myndighetene i et land han hadde hatt så store forventninger til.
De hadde tatt fra ham identiteten hans, sagt at han var en annen, men ikke
klart å knekke ham helt.
Men hvordan bevise at en afrikaner er den han utgir seg for å
være? Er det mulig å avgjøre i det hele tatt om en svart
snakker sant? Norske myndigheter hadde gitt opp med en gang, pekt på
passet og et par perifere detaljer de hadde misforstått i hans politiforklaring.
Han er åpenbart en alminnelig svart løgner, ut med ham, første
fly til Uganda. Han er jo ugander ifølge gyldig pass. Slik tenker
et effektivt norsk utlendingsbyråkrati i våre dager, og med
den kristne justisministerens fulle velsignelse.
Bevisopptak
Men jeg var altså ikke overbevist, og mente det måtte være
mulig å avgjøre om Peter virkelig var fra Nyagara i Rwanda.
Derfor arrangerte jeg en test der Peter Emmanuel skulle snakke på
sin egen dialekt og fortelle om oppveksten og livet i Nyagara, om maten
de spiste, dåpsritualer, fester de hadde, om ordtak de brukte, kort
sagt alle de små ting som kan avsløre hvor et menneske hører
hjemme. Dessuten kunne det også gjennomføres skikkelig dialektanalyser
for å finne ut hvilket område av Afrika han kom fra. Dialektforskere
er flinke til denslags i dag. Jeg må også innrømme at
jeg hadde tillit til at innvandringsmyndighetene var interessert i denne
dokumentasjonen, og ville bruke den for med større sikkerhet å
kunne foreta en avgjørelse i Peters sak. For vi hadde vel ikke en
offentlig administrasjon som ikke var interessert i å få fram
sannheten? Jeg mente til og med at myndighetene sjøl burde ha foretatt
en slik kulturbakgrunns- og språkverifisering når hjelpeløse
mennesker kommer til hit landet for å søke beskyttelse fra
borgerkrigsområder, og det var tvil om deres identitet. Og at det
ikke var en oppgave for tilfeldige privatpersoner.
«Bevisopptak» ble foretatt på mitt initiativ.
Blant annet var dialektforskere fra NTNU med for at det skulle foregå
på en betryggende måte. Samtalene ble tatt opp på bånd,
og litt på video. Ettersom det er få rwandere i Norge, inviterte
jeg en kvinne (tutsi) fra København for å samtale med Peter
Emmanuel, og alt de sa ble festet til tapen. Denne kvinnen, som ikke kjente
Peter på forhånd, men som kjente området han kom fra,
var overhodet ikke tvil: Peter Emmanuel måtte være den han
utga seg for. Han var ingen løgner. Han hadde detaljert kjennskap
til seder, skikker, ordtak, osv. fra det området i Rwanda han hadde
sagt at han hørte hjemme i. Hun skrev en erklæring om dette,
og alt materiale, lydbånd og video, ble sendt til Justisministeren
og UDI.
Rungende taushet
Jeg regnet alvorlig talt med at saken nå ville komme i et nytt
lys. Jeg trodde som sagt at denslags dokumentasjon måtte interessere
norske myndigheter i et tvilstilfelle, og at de i hvert fall ville ta bryet
med selv å få lydbåndoptakene gjennomgått av eksperter,
hvis de ikke trodde på den skriftlige dokumentasjonen fra rwanderen
som hadde hørt hva Peter Emmanuel sa.
Verken Utlendingsdirektoratet eller Justisdepartementet har til dags
dato, over ett år etter at dokumentasjonen er oversendt, gitt noen
tilbakemelding som tyder på at lydbåndene er blitt analysert
eller hørt på av eksperter på afrikansk språk
og kultur. Myndigheten har opptrådt som om denne tape- og videodokumentasjonen
ikke foreligger, og fortsatt med å si at ettersom Peter Emmanuel
har ugandisk pass må han være en løgner. Den eneste
innrømmelsen justismyndighetene har kommet med, er å si at
det er mulig Peter er født i Rwanda, og de har foreslått at
han skal reise til den ugandiske ambassaden i København for å
avgjøre nasjonaliteten nærmere!
De norske myndigheter er altså åpenbart fortsatt i tvil
om Petter Emmanuels identitet. Men de vil ikke benytte seg av dokumentasjonen
som allerede foreligger i saken. Peter har ved et par anledninger skrevet
til justismyndigheten og forklart at han er engstelig for å besøke
den ugandiske ambassaden, både fordi han da risikerer å bli
ekspedert til Uganda umiddelbart, og fordi ugandiske myndigheter får
kjennskap til identiteten til familiens venn som skaffet ham det ugandiske
passet illegalt.
Embetsforsømmelse
Her slutter jeg forsåvidt å fungere som en tilfeldig privatperson,
med interesse for andre menneskers ve og vel, og tar på meg rollen
som norsk embetsmann, som professor ved Norges teknisk-naturvitenskapelige
universitet. For nå begynte jeg virkelig å bli betenkt. Hadde
vi myndighetspersoner og et embetsverk som ikke var interessert i alle
opplysninger i en sak, som altså ikke gjaldt en bagatell, men der
det dreide seg om skjebnen til et ungt menneske. Der det bokstavelig talt
sto om liv eller død. Ville det embetsverket jeg selv tilhørte,
ikke ta hensyn til dokumentasjonen i et tvilstilfelle som dette? Var ikke
dette embetsforsømmelse? Hva skulle vi f.eks. med forvaltningsloven,
hvis den ikke skulle følges i en sak som dette?
Jeg tenkte til og med at jeg som norsk borger ikke bare hadde rett til
å gjøre offentligheten oppmerksom på dårlig, vilkårlig
og utilstrekkelig saksbehandling, men at jeg faktisk hadde en plikt som
norsk embetsmann til å gripe inn for at rettferdigheten skulle skje
fyldest og sannheten komme fram. Ingen skal finne seg i at samfunnet øver
urett overfor sakesløse personer og behandler dem som løgnere,
uten at det foreligger gode grunner for det. Vi har alle en rett og plikt
til å kikke myndighetene i kortene når vi har en mistanke om
at ikke alt er som det burde være. Vi blir til og med oppfordret
til det ved festlige anledninger. Og som embetsmenn har vi faktisk en særlig
plikt til å reagere når kollegaer begår urett overfor
enkeltmennesker og bryter regeler for god saksbehandling.
Justisministeren har i brev til meg skrevet at Peter Emmanuel «uvisst
av hvilken grunn» ikke vil reise til København for å
la den ugandiske ambassaden avgjøre hans identitet (som om det ikke
kunne gjøres av ambassaden uten at Peter Emmanuel møter fram
personlig).
Det interessante her er at Peter Emmanuel i to skriftlige henvendelser
til Justismyndighetene har fortalt hvilke grunner han har for ikke å
ville besøke ambassaden. Dette var kjent da Justisministeren skrev
sitt brev, og man må spørre om grunner oppgitt av svarte afrikanere
ikke gjelder som grunner for hvite, norske justisministere?
Fratatt identitet
Denne saken handler etter hvert om mer enn en enkel svart flyktnings
skjebne. Selv om Peters skjebne fremdeles er den viktigste. Den handler
også om norske myndigheters og embetsverks behandling av saker som
gjelder fattige, svarte gjetergutter fra den tredje verden, fra land i
borgerkrig. Om det skal være mulig å frata dem identiteten
på et ytterst tvilsomt grunnlag, stemple dem som løgnere,
og i hvert fall rent formelt viktig: ikke ville forholde seg til den dokumentasjonen
som foreligger i saken, og som kan risikere at myndighetene må innrømme
at det er begått en feil. En feil som rammer et ungt, lovlydig, ærlig
menneske som flyktet til Norge for å redde livet.
Jeg kan ikke si med absolutt sikkerhet at Peter Emmanuel er den han
sier han er. Men etter å levd sammen med ham i to år, kan jeg
uttale meg med mye større sikkerhet enn en politimann fra Asker
og Bærum politikammer, som etter noen timers politiavhør karakteriserer
ham som en løgner. Jeg har også gjort mye for å bringe
identiteten hans på det rene, for å skape et bedre grunnlag
for en riktig avgjørelse i saken. Alt det som hittil har fremkommet,
tyder på at Peter Emmanuel er blitt utsatt for en saksbehandling
embetsverket og norske myndigheter ikke kan være bekjent av, at avgjørelsen
er truffet på feilaktig grunnlag, og at det i dette tilfelle rammer
en fattig afrikansk gjetergutt som har mistet alt i sitt hjemland, og sin
identitet i Norge. |