6A møtte en forsker
- og hun var verken livsfjern eller rar...
- Hvorfor er himmelen blå? Hva er grunnen til at vi ser hele
regnbuen inni et prisme? Hvorfor går de med svarte klær i Syden
hvis hvitt er den kjøligste fargen? Og burde det ikke egentlig være
mørkere under et hvitt teppe enn under et svart, hvis hvitt reflekterer
lyset bedre?
Henrik og Ole i 6A undersøker hvordan rødt
laserlys bryter inn i et kar med vann og melk - hjulpet av NTNU-forsker
Berit Kjelstad.
Foto: Erik Prytz Reitan
Lys er rare greier, og spørsmålene sto i kø da klasse
6A på Hallset skole i forrige uke hadde en lys levende NTNU-forsker
på besøk. Det var førsteamanuensis Berit Kjeldstad
ved Institutt for fysikk, som kom ens ærend fra Lade for å
overta fysikkundervisningen i skolens to sjetteklasser en helt alminnelig
mandag morgen. Og førsteamanuensen - som til daglig forsker på
ultrafiolett lysstråling - turnerte spørsmålene som
om hun aldri skulle ha gjort annet enn å formidle komplisert fagstoff
til nysgjerrige tolv-trettenåringer.
Kjeldstad er bare en av mange vitenskapelig ansatte ved Institutt for
fysikk, som nå drar rundt på Trondheimsskolene for å
vise den oppvoksende slekt at en forsker slett ikke behøver å
være en sær, livsfjern skrue i hvit frakk - og at naturvitenskapelig
forskning kan være både spennende og matnyttig.
Godt forberedt
At klasse 6A har arbeidet med fenomenet lys i ganske lang tid, er lett
å skjønne. På veggene i klasserommet henger akvareller
inspirert av franske impresjonisters bruk av lys og farger - og spørsmålene
som stilles i Kjeldstads dobbelttime, avslører at elevene alt i
forveien har god greie på lys og lysfenomener. Atskillig bedre enn
Universitetsavisas utsendte, når sant skal sies. Om fysikkundervisningen
i dagens skole er så lavmåls som det dystert hevdes fra mange
hold, må 6A være bevis for at det tross alt finnes lyspunkt
i det faglige og pedagogiske mørket.
Spennende er det likevel når forsker Kjeldstad oppretter fem små
laboratorier rundt i klasserommet; med lommelykter, lysmålere, laserpenner,
fargefolie, speil og annet utstyr. Ved ett bord måles styrken på
ulike lyskilder, ved et annet undersøker man hvordan rødt
laserlys brytes i et et kar fylt med vann og melk, ved et tredje ser man
ved hjelp av speil og pappskiver med hull i, hvordan lyset går i
rette linjer og reflekteres.
Elevene lyser og måler og kikker og noterer, og etterpå
skal det utarbeides rapporter om forsøkene. De har også forberedt
spørsmål til Berit Kjeldstad - og innimellom passer hun på
å fortelle litt om sin egen forskning og arbeidsplass. Om vanskelige
spørsmål knyttet til ozon og ultrafiolett lysstråling,
og om hvordan hun arbeider sammen med mange andre for å finne svar
på disse spørsmålene.
Vil kanskje bli forsker
- Vi var ærlig talt ganske spent på hvordan dette skulle
gå. Men så artig det ble! Hun er jo så fantastisk flink
til å snakke med ungene! sier en fornøyd lærer, Lisa
Strand, som er den som har 6A til daglig og som har forberedt opplegget
sammen med Berit Kjeldstad. Hun og kollega Heidi Arstad Lind er to av 30
Trondheimslærere som takket ja til forskerbesøk i fysikktimen,
og angrer ikke på det.
Det gjør heller ikke forsker Kjeldstad: - Jeg var på forhånd
litt engstelig for ikke å få skikkelig kontakt med elevene,
eller være for vanskelig, for da ville jo bare myten om forskeren
blitt forsterket. Etterpå tenkte jeg at jeg muligens hadde undervurdert
dem, kanskje de kunne ha forstått enda mer? Jeg var imponert over
hvor mange tanker de hadde gjort seg og hvor gode spørsmål
de hadde forberedt, om en bit av naturvitenskapen som slett ikke er noe
enkel. De har undret seg over mye som de selv har observert i naturen;
dette var en udelt positiv opplevelse!
Og elevene selv? - Artig! Spennende! Vi lærte mye mer enn vi pleier,
var dommen da førsteamanuensis Berit Kjeldstad vandret ut av klasserommet
for å ha dobbelttime i 6B. Akkurat litt for fort til å høre
en av sine meget unge studenter si: - Jeg tror jeg har fått litt
lyst til å bli forsker!
TEKST: LISA OLSTAD
Les
også: Forskerbesøk i 30 skoleklasser |