Teknisk ansvarlig: 
Erik Prytz Reitan

Våren 1998 fikk NTNU et nytt fellesemne som gies til alle studenter. Læreboka i faget som skal være selve fundamentet for det tverrfaglige NTNU; Virkelighet og vitenskap. Perspektiver på kultur, samfunn, natur og teknologi, kom høsten 1998. Med bakgrunn i all debatt om den faglige profilering av NTNU (AVH vs. NTH, humaniora vs. naturvitenskap og teknologi, grunnforskning vs. anvendt forskning etc.), var det knyttet stor spenning til det faglige innholdet i læreboka som skal markere NTNU sin særlige profil. I Universitetsavisa nr. 18. 1998 ga undertegnede en kritisk vurdering av boka og den manglende behandlingen av naturvitenskapen. Det er debatten om bokas faglige profil som Gunnar Fermann i realiteten avviser i sitt svarinnlegg i Universitetsavisa nr 1. 1999. 

Først noen oppklaringer. Min kritikk var ingen anmeldelse av boka slik Gunnar Fermann uttrykker det (selv om boka absolutt burde vært anmeldt). Kritikken var et debattinnlegg, og klart uttrykt; en vurdering av det naturvitenskapelige innholdet (som boka har tydelige ambisjoner om å behandle) basert på en totalvurdering av boka (som jeg altså har lest). Den retter seg da heller ikke mot mangelen av naturvitere på forfatterlista; det er åpenbart at mange samfunnsvitere kunne skrive like innsiktfullt om naturvitenskapelig problematikk som naturviterene selv. Kritikken knytter seg til det faktisk faglige innholdet i boka. Denne kritikken unnlater Gunnar Fermann å kommentere. 

Et annet hovedpoeng for Gunnar Fermann er at jeg ikke skal ha «forholdt meg til de faglige politiske føringene som er lagt for faget gjennom utredninger og vedtak i kompetente organer». Slik han fremstiller dette, får en inntrykk av at boka skal være fritatt kritikk som gjelder fagets profil. Det er åpenbart at utredningsarbeidet legger premisser for boka, men da må en og kunne forvente at Gunnar Fermann som redaktør klarere forsvarer den faglige profilen som er valgt framfor å henvise til utredningen. 

Bokas profil 

Hvilken profil har så boka fått? I følge Gunnar Fermann er det humanistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver på kultur, samfunn, natur og teknologi som gjennomsyrer boka. Jeg skal være forsiktig med å uttale meg om i hvor stor grad humaniora preger boka, og dette var heller ikke noe stort poeng i mitt innlegg i UA nr. 18. 1998. Det er åpenbart at den på noen områder gir forståelse for de mere grunnleggende spørsmålene om hvordan enkeltmennesket forholder seg til samfunnet (kap. 9), og hvordan vi som mennesker påvirker og påvirkes av fysiske og sosiale omgivelser (kap. 10 og 11). De grunnleggende spørsmål knyttet til naturvitenskapen er derimot stort sett fraværende. Det handler derfor ikke som Fermann hevder om «kritikk av at et naturvitenskapelig perspektiv ikke gjennomsyrer kapitlene om natur og miljø» (kap. 5 & 6). Boka savner et perspektiv på natur. Hva som kan kalles et humanistisk eller samfunnsvitenskapelig perspektiv på natur, er igjen avhengig av hvordan begrepet natur oppfattes. I lærebokas kap. 5 og 6 gjøres natur til kultur; ikke noe som gradvis avdekkes eller oppdages, men som konstrueres innenfor en kulturell kontekst; miljøproblematikk. Denne delen av boka gir ikke perspektiver på natur med basis i naturens stuktur og funksjon, det være seg fra et kjemisk, biologisk eller fysisk ståsted. Dette handler om løsningsmodeller for «erkjente» miljøproblemer. Det forutsettes eksplisitt at 1) vi har forstått hva som utgjør dagens miljøproblemer, og 2) begrensningen for «løsningen» av disse er samfunnsvitenskapelige og humanistiske faktorer. Det er helt klart viktig å få fram disse perspektivene også, men slik dette temaet er behandlet, berøres ikke det naturvitenskapelige perspektivet. Det er derfor helt riktig som Gunnar Fermann påpeker (og som jeg og sa i mitt forrige innlegg); kritikken går ikke så mye på hva boka tar opp (med noen unntak), men mer på hva den ikke tar opp. Når den anvendte vitenskap framheves framfor viktigheten av hele tiden å skape ny forståelse gjennom grunnforskning, bryter en med grunnleggende prinsipp for et fritt og kritisk universitet. Om det samtidig skaper løsninger til fordel for industri og forvaltning er ingen ting bedre, men i et universitetsperspektiv må det gå fram at dette er sekundært. Om det kanskje ikke alltid forholder seg slik i den virkelige verden, må likevel et grunnforskningsperspektiv være framtredende i et forberedende kurs til en akademisk verden. 

Samfunnsfagenes rolle 

Et annet sentralt spørsmål for boka er hvilken rolle samfunnsfagene har som brobygger mellom naturvitenskap og humaniora. Min kritikk er ikke en kritikk av samfunnsvitenskapen som tilnærming i et tverrfaglig NTNU. Tvert imot har jeg stor tro på samfunnsvitenskapen som en viktig «møteplass» for humaniora og naturvitenskap og teknologi. Det er som tidligere nevnt prisverdig å bringe inn temaer og problemområder knyttet til samfunnssfæren som vi alle er en del av, og som og er med på å danne grunnlaget for våre akademiske interesser. Samtidig, de fleste tema vil på et eller annet nivå knytte an til forståelsen av mennesket og natur basert på humaniora og naturvitenskapene. Det er derfor avgjørende at de ulike tilnærmelsesmåtene utfyller hverandre uten at mere grunnforskningsbaserte vitenskaper oppfattes som sekundære i forhold til samfunnsnyttige «løsningsbaserte» tilnærminger. I Modul II sin nye lærebok savnes denne koblingen til naturvitenskapene. Dette rammer 
bokas faglige bredde, spesielt fordi boka i forordet uttrykker klare ambisjoner om å bygge bro mellom C. P. Snows to kulturer; naturvitenskap og humaniora. At det finnes spennende spørsmål knyttet til naturvitenskap innenfor dette grenseområdet, er de siste utgavene av tidsskriftene ARR - idehistorisk tidsskrift nr. 1. 1999 (tema; natur) og Samtiden nr. 1 1999 (tema; den tredje kultur) eksempler på. Avslutningsvis er det derfor fristende å sitere samfunnsviteren Thomas H. Eriksen (som igjen siterer Snow) (Samtiden nr. 1 1999); spørsmålene som reises, er for viktige til at de kan overlates til naturviterene alene.