banker på hos
Guri Eggan
Jobber: Ved NTNUs internasjonale avdeling, med NUFU
(Nasjonalt utvalg for utviklingsrelatert forskning og utdanning)
som ansvarsområde.
Alder: 53
Sivilstand: Enslig, ingen barn
Bor: Kuhaugen
- Hvor liker du å feriere?
- I Trøndelag.
- Og du jobber i Internasjonal avdeling?
- Jeg har da reist mye før.
- Så du synes du har reist nok nå?
- Mjaa, det er mer at jeg har ikke tida. Dessuten har jeg hage.
Guri Eggan har reist en del i sitt liv. I 1971 dro hun ut som
ung fredskorpsdeltaker. Turen gikk til hovedstaden Kampala i
Uganda. Også senere har hun vært på farten.
Gjennom engasjement i internasjonale foreninger her i Trondheim
skaffet hun seg etter hvert venner rundt om i verden. Flere reiser
gikk med til å besøke dem. Men i de senere år
har altså urtehagens ve og vel fått en mer
fremtredende plass i hennes liv.
- Hvordan var Kampala?
- Spennende. Jeg jobbet som public relation officer i en kontor
med flere frivillige organisasjoner, deriblant Redd Barna, som
drev med barnehjem. Men etter hvert ble det litt for spennende,
for å si det sånn. Idi Amins skrekkvelde var i ferd
med å feste grepet. Først ble asiatene masseutvist.
Stemningen ble etter hvert svært skremmende. Det som gjorde
utslaget for mitt vedkommende, var et radioinnslag hvor Amin
kunngjorde at enhver soldat eller politimann som påtraff en
person som kunne mistenkes for å drive med undergravende
aktiviteter, hadde rett til å drepe vedkommende. Jeg sa opp
jobben samme dag.
Det ble med andre ord et kortvarig opphold - ni måneder
var det hun fikk.
Etter Kampala jobbet hun som journalist en stund, men ble lei av
det og begynte å studere - grunnfag i medisin, litt kjemi og
fysikk, og hovedfag i biologi - ferskvannsøkologi.
- Så du sluttet med å være journalist, men
er ikke det toppen, selve endemålet i karrieren?
- Vel,vel. For mitt vedkommende ble det litt mye kvinnestoff,
dra rundt og dekke møter i diverse foreninger og sånn.
Det var morsommere på universitetet.
Det fins mange grunner til at folk vil ut og reise. Vi har
pakketuristen, som foretrekker at det meste er som det er hjemme på
Skatval, bare varmere og med mer sol. Så har vi
Interraileren, som elsker jernbanestasjoner (som stort sett ser
likedanne ut overalt). Og endelig har vi globetrotteren, som er
motivert ut fra spenningssøken, samt noe hun eller han
foretrekker å tro er kulturell nysgjerrighet.
Guri Eggan tilhører antakelig sistnevnte gruppe ettersom
hun har reist mye i både Europa, Asia og Afrika med
billigbillett og svært enkel innkvartering.
Guri Eggan svarer høyt og tydelig når vi spør
om hennes alder. Så vi hopper like godt i det:
- Hva mener du om livet?
- At det blir bedre og bedre for hvert år som går.
- Det heter «når jeg blir seksogseksti» så
begynner det å svinge for alvor, men det starter kanskje
litt før?
- I grunnen har det vært OK hele tida. Men ? det er mer
det at når årene legger seg på, blir ting litt
enklere. Du vet mer om hva du vil og hva du ikke vil.
- Hvordan blir sekstiårsfesten?
- Akkurat som femtiårsfesten. Bare enda mer av alt.
TEKST: TORE OKSHOLEN
|