Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Y-philes

Professor Martin Ystenes er opphavsmannen til «Sprøytvarsleren» - dedikert systematisk forfølgelse av kvasi-journalistikk innen forskning og vitenskap. Men hva er god vitenskapsjournalistikk?

Under vignetten «Y-philes» vil professor Ystenes ta opp tema relatert til disse spørsmålene.

Ultraulyd

Jeg må innrømme det, jeg har snakket med Sturla Eik-Nes. Til og med telefonert.

- Det er så deilig behagelig å vite at man er i en monopolsituasjon.

Jeg har aldri sendt epost eller skrevet brev, så alle spor etter vår kommunikasjon er slettet. På toppen av det hele er vi begge statsansatte. Vi utgjør et hemmelig nettverk, på skattebetalernes regning.

Jeg har lenge interessert meg for ultralyd, og har barn som er reddet på grunn av metoden. Jeg har aldri forstått Adresseavisens gjennomført tendensiøse omtale av ultralydsenteret gjennom mange år. For meg virker det nesten som en systematisk forfølgelse, ja, nesten helt uvirkelig. Min kone og jeg tenkte flere ganger å ta til pennen. Til slutt gjorde vi det - og fikk halvparten av innlegget sensurert.

«Det er så deilig behagelig å vite at man er i en monopolsituasjon»

«Verden er full av etiske dilemma, det hører med til det å bli voksen å lære å leve med det», sa en kjent norsk sexolog. «En fundamentalist er en som har fått i seg en bok han ikke har tålt», skrev «Kassandra», og beskrev med det de som bare ser en side av et dilemma. Ultralyd-problematikken inneholder opplagte etiske dilemma, men for meg er det noe selvmotsigende når noen mener at deres etiske syn er så viktig at målet helliger midlet.

Adresseavisens heksejakt på Sturla Eik-Nes i høst antyder en slik holdning. Presentasjonen var svært ensidig, hvor Adresseavisen ser ut til bevisst å ha søkt kommentarer fra personer de visste hadde de ønskede meninger. Senere kom storoppslag basert på en etisk sett ytterst tvilsom lekkasje av en konfidensiell intern rapport, og da Sturla Eik-Nes forholdt seg til spillereglene og taushetsplikten, ble han med krigsoverskrifter beskyldt for å prøve å dysse det ned.

På toppen av det hele kunne Adresseavisen, selvfølgelig på førstesiden, fortelle at Sturla Eik-Nes var anmeldt for forskningsjuks. Årsaken var at han hadde unnlatt å publisere forskningsresultater, en sak som var nesten 20 år gammel, og som faktisk da var avsluttet. I samme periode hadde Eik-Nes publisert over 100 studier, han må være den eneste professor ved NTNU som nå ikke har upubliserte rapporter i sin skrivebordsskuff. Det var opplagt for enhver som leste om årsakene til forsinkelsen, at anmeldelsen aldri ville ført til alvorlige sanksjoner. Og det var like opplagt at omtalen var politisk motivert. Det er bare å se på tidspunktet for å omtale en ett år gammel anmeldelse, og Adresseavisens egen kobling av anmeldelse til ultralydsaken.

Hvorfor reagerer ikke andre medier? De gjør det, innenfor de rammer journalistlaugets kollegialitet tillater. Legg merke til hvor mange av de sistnevnte oppslagene som har blitt saker i resten av norsk medieverden. Stillheten er øredøvende pinlig.

80% av alle barn som aborteres etter ultralyd, har ingen overlevelsessjanse. Det vanligste er at barnet mangler hodeskalle, og det hender at man finner barn med to hoder. Likevel lager Adresseavisen et kjempeoppslag med en mor som prosederer på at ett av hennes nesten helt friske barn egentlig skulle vært fjernet. Da Sturla Eik-Nes påpekte de opplagte proporsjonsfeil i koblingen til ultralydsaken, var Adresseavisen lynraskt ute med å trykke morens angrep på Eik-Nes over en full dobbeltspalte.

Flere andre innlegg som støttet Adresseavisens syn, kom også raskt. Samtidig tok det over to uker - og mange telefoner - før Bjørn Angelsens støtte til Sturla Eik-Nes omsider kom på trykk. Er det overhodet noen som tror på Adresseavisens forklaring om plassproblemer?

For meg er det jeg har sett både tragisk og sjokkerende - og svært lite tillitvekkende. Sett fra mitt synspunkt har redaksjonen rett og slett suspendert sin journalistiske profesjonalitet. Opplagte spørsmål enhver journalist burde se, har man unnlatt å stille. Avisen har målrettet opptrådt som et menighetsblad. Adresseavisen ville aldri ha klart å forsvare seg mot spørsmål fra en aggressiv journalist. Det slipper de, og det vet de - så utrolig godt.