Fremmedspråkfagenes
identitet og legitimitet innenfor NTNU

Hva slags kompetanse ønsker vi at studenter i fremmedspråk ved NTNU skal tilegne seg?

Innenfor en institusjon som definerer seg som en kunnskapsbedrift med teknisk-naturvitenskapelig profil, er det etter vår mening viktig at fremmedspråkfagene nå klargjør og skjerper sin selvforståelse som basis for strategier for disse fagenes fortsatte eksistens.

Fremmedspråkfagene består i dag av disipliner som grammatikk, litteratur og kulturkunnskap, samtidig som skriftlig og muntlig språkbeherskelse er både et mål i seg selv og et nødvendig redskap til å nå målene innenfor de ulike disiplinene. Det overordnede siktemål antydes f.eks. i fagplanene for fransk og tysk ved at det innledningsvis blir slått fast at kunnskap om og innsikt i språk, litteratur og kultur er de grunnleggende mål for studiet.

Det er ikke nødvendig å bruke mange ord for å forklare at mens fremmedspråkene- og for den del også nordisk ? var en selvfølgelig del av fagtilbudet til NLHT og AVH, har disse samme fagene i dag fått et legitimeringsbehov og en mer uavklart status innenfor NTNU.

Det er rimelig å tenke seg at språkfagene vil kunne styrke rekrutteringen av studenter på grunnfags- og mellomfagsnivå ved i større grad å integrere bruk av IKT og interaktive læringsprogrammer i sin undervisning, og på den måten framstå som en slags teknologisk spydspiss innenfor fremmedspråkpedagogikken på universitetsnivå i Norge. Det vesentlige i denne sammenhengen er etter vår mening imidlertid at all endringsvilje og enhver strategi for å møte nye tiders krav må ha som utgangspunkt en slags visjon av hva det er som gir universitetsfag som engelsk, fransk og tysk en faglig identitet, og derigjennom en legitimitet som bygger på noe mer enn tradisjon og en varierende studentoppslutning. Vi vil i det følgende utdype dette.

For en del år tilbake ville det være naturlig å peke på at fremmedspråkinstituttene gir en form for allmennutdannelse som svarer til de faglige krav studentene senere vil møte som språklærere i skoleverket, og det er antagelig derfor det i studiehandbokas beskrivelse av engelskfaget fortsatt står at det "praktiske formålet" med studiet er at det skal gi kompetanse for skolen. Vi tror at lærerutdanning fortsatt må være en viktig oppgave for språkinstituttene, men at slike formuleringer blir altfor snevre i forhold til de mål vi bør sette oss og de behov samfunnet har. Men uansett hvor en måtte mene at fagkunnskapene kan komme til nytte, gjenstår det å argumentere for at en slik utdannelse i grammatikk, litteratur og samfunn best kan gis på et fremmedspråkinstitutt, og ikke like godt eller bedre gjennom en kombinasjon av moduler for eksempel fra institutter for lingvistikk, litteratur og historie. Praktiske språkferdigheter var det vel i så fall mulig å tenke seg at studentene kunne skaffe seg gjennom et studieopphold på språkskole i land som England, Frankrike eller Tyskland.

Undervisningsdisiplinene i fremmedspråkfagene er som kjent relatert til ulike forskningsdisipliner, det vil si at studiefaget henter innhold, stoff og metoder fra delvis svært forskjellige basisfag. Allerede dette faktum stiller et spørsmålstegn ved det enkelte studiefags identitet og egenart. Sagt på en annen måte og litt spissformulert: Det kan bli smått med den vitenskapelige legitimiteten til et grunnfag i fremmedspråk dersom helheten ikke utgjør mer enn summen av delene, dvs. ansatser til en første innføring i lingvistisk, litterær og samfunnsvitenskapelig metode anvendt på det aktuelle fremmedspråkets grammatikk, litteratur, historie og samtidskunnskap. Det blir ofte pekt på at praktisk språktilegnelse og studiet av emner innenfor flere forskningsdisipliner krever så mye tid på alle stadier av studiet at studenten risikerer å ha en mer begrenset teoribakgrunn for sin hovedoppgave enn en student som skriver hovedoppgaven innenfor den samme forskningsdisiplinen ved ett av moderinstituttene. Det interessante spørsmålet er ikke først og fremst om dette stemmer, men om hvilke konsekvenser en i så fall synes det er grunnlag for å trekke. Det ville etter vår mening opplagt være en feilslått strategi om fremmedspråkfagene i sine fagplaner og gjennom sin undervisning på grunn-, mellom- og hovedfagsnivå tok sikte på å utdanne rendyrkede lingvister, litteraturvitere eller samfunnsvitere. Slike studenter har et tilbud på andre institutter.

Fremmedspråkinstituttenes identitet og eksistensberettigelse må, etter vår mening, ligge i at de gir et studietilbud som studentene ikke kan få andre steder. En må ta på alvor at språkfag er kulturfag, som skal gi en integrert innføring i en kulturs språk, litteratur, historie og samfunn, på en slik måte at studentene ved en kontrastiv tilnærming til denne kulturen kan oppleve studiefaget som identitetsutprøvende og intellektuelt utfordrende. Den kompetanse et gjennomført språkstudium på universitetsnivå skal gi, må altså etter vår mening ideelt sett innebære en helhetlig forståelse av en annen kultur. Innenfor en slik totalramme har språkferdighet, lingvistikk og litterær teori sin selvsagte plass, men det overordnete målet må alltid være å sette studenten i stand til tverrkulturell kommunikasjon og helhetlig forståelse av målspråkets kultur og egenart. Hvordan dette best skal gjøres, er en utfordring som går til det enkelte fagmiljø. Utfordringen som går til et samlet kollegium, er å ta stilling til hva slags fagprofiler universitetet ønsker å tilby, og til hvordan NTNU best kan imøtekomme samfunnets og studentenes behov. Det er i dette perspektivet en må vurdere hvilken rolle fremmedspråkfagene skal ha.

Studiefagene engelsk, fransk og tysk må altså, slik vi ser det, hente sin faglige identitet i et mål om å skape kommunikativ fremmedspråkkompetanse og helhetlig kulturforståelse gjennom en kontrastiv tilnærming til fremmedspråkenes grammatikk, litteratur og kultur i videste forstand. Et slikt overordnet mål vil måtte få konsekvenser for fagplanarbeid og for valg av lærestoff, men også for de kompetansekrav som stilles til enhver vitenskapelig tilsatt, og til det samlede kollegiet ved det enkelte fremmedspråkinstitutt. Målet om helhetlig forståelse innebærer slett ikke at en gir avkall på ambisjonene om refleksjon og vitenskapelighet. Det stilles imidlertid store krav til et integrert studieopplegg som inkluderer elementer fra flere forskningsdisipliner for å kunne føre fram til en type tverrfaglig og tokulturell totalkompetanse som bare et fullført språkstudium på universitetsnivå kan gi. I den grad dette målet blir nådd, har fremmedspråkfagene ved universitetet etter vår mening en solid vitenskapelig legitimitet, og de uteksaminerte kandidatene vil med sin tverrfaglige og brede kulturelle kompetanse kunne fylle viktige behov i det norske samfunnet.