Uriktig og tøvete om nordiskfaget

I Universitetsavisa (nr. 2, 2000) fremsetter dekanus Petter Aaslestad ved Det historisk-filosofiske fakultet harde anklager mot nordiskfaget ved sitt eget fakultet, som i sin ytterste konsekvens burde tilsi fagmiljøets kollektive avskjedigelse - hvis de var berettiget. Skal man tro dekanen, fungerer faget mer som en permanent 17. mai-komité enn som et universitetsfag. Faget driver med «nasjonal identitetsskaping» og sosialiserer studentene «inn i 'det norske'» snarere enn å lære dem intellektuell refleksjon. Han hevder videre at faget er «gammelmodig og uakademisk», at det «i altfor stor grad formidler en fagtradisjon» og «i for liten grad minner potensielle studenter om at nordisk er et seriøst og intellektuelt utfordrende fag». Anklagene er tøvete, uriktige og skadelige, og det er mildt sagt oppsiktsvekkende at dette kommer fra vår egen dekan, spesielt i den form det her har gjort.

Anklagene er tøvete fordi de ikke er konkretiserte, men vage og unyanserte og delvis formulert via kvasimytologiske kategorier som «nasjonal identitetsskaping» og «det norske». De blir uhåndgripelige fordi det ikke blir vist til konkrete fakta som underbygger påstandene. Hvis man derimot tar seg bryet med å undersøke de faktiske forholdene, vil man oppdage at anklagene er uriktige ? ut fra enhver tolkning som med rimelighet kan legges til grunn for dekanens karakteristikker. Innenfor fagets språkdisipliner (som undertegnede tilhører) er således undervisningen jevnt over basert på den nyeste nasjonale og/eller internasjonale forskningen (f.eks. er den eldste boka i kjernepensum på grunnfag fra 1993), og på flere områder ligger NTNUs nordiskfag i teten blant landets andre nordiskfag når det gjelder fornyelse i det faglige tilbudet. Dette kan verifiseres ved for eksempel å studere fagets studieplan og deldisiplinenes pensumlister. Når det gjelder de ansattes forskning, er aktiviteten høy, også sammenlignet med andre fag, og kvaliteten kan jevnt over sies å være svært bra, for eksempel vurdert etter frekvensen på internasjonal publisering. Dette kan lettest verifiseres ved å studere årsmeldingene fra Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap eller forskdok-databasen i BIBSYS. Nordiskfaget og nordiskmiljøet er selvsagt ikke perfekt, og det er rom for forbedringer, men en skal være temmelig forblindet for seriøst å mene at faget generelt er «uakademisk» og «gammelmodig» og ute av stand til å stimulere til intellektuell refleksjon, og vi kan når som helst ta på oss å vise i mer detalj at dette er høyst urimelige karakteristikker.

Det verste med dekanens uttalelser er at de kan vise seg å bli direkte skadelige for nordiskfaget, først og fremst ved at nye studenter på uriktig grunnlag kan bli skremt vekk fra et nordiskstudium. Hvem begynner på universitetet for å fordype seg i noe uakademisk og gammelmodig? Det er grunn til å tro at skadevirkningene kan bli større enn vi aner, siden det ikke er hvem som helst som sprer disse mytene, men Fakultetets egen dekan. Vil det også bli vanskeligere å få finansiert forskningsprosjekter i det som nå er stigmatisert som et useriøst og anti-intellektuelt fagmiljø? Hvis dekanens uttalelser hadde hatt rot i virkeligheten, ville det også ha vært skadelig for faget, men da ville vi fått som fortjent. Men å fabrikkere myter er utilbørlig, og det er både trist og skandaløst at det kommer fra Fakultetets øverste faglige ledelse. Vi vil derfor forvente at dekanen gjør ett av to: Enten gir han konkrete og detaljerte belegg for sine påstander om nordiskfaget, eller så dementerer og beklager han påstandene som er fremsatt.