Arkitekten - en folkets advokat?

Ung norsk arkitektur viser et blikk for moderne design og filosofisk refleksjon, men mangler sosialt engasjement. Finnes den samme tendensen på arkitektstudiet ved NTNU?

Eva Madshus, utstillingsleder i Norsk Arkitektmuseum og Adnan Arambasic og Sissel Arctander, begge med utdannelse fra NTNU, er ikke uenige i at det skorter på sosialt engasjement blant unge, norske arkitekter. De etterlyser arkitekter i den offentlige debatten.

Nylig ble utstillingen «20 UNDER 40. Ung norsk arkitektur på 90-tallet» vist i Trondheim. Og med det fikk vi et blikk inn i det nye årtusenets arkitektur. Utstillingen viste fram konkrete prosjekter, stil og materialer, nyskapende vilje og et moderne blikk for design - det hele satt inn i en filosofisk og teoretisk ramme. Det som imidlertid manglet hos de fleste, var arkitektenes refleksjon omkring sin egen rolle som arkitekter i samfunnet.

Design og trend

Fredag 28. januar holdt Eva Madshus et foredrag på Fakultet for arkitektur, plan- og billedkunst. Hun er utstillingsleder i Norsk Arkitekturmuseum og var ett av jurymedlemmene som valgte ut de 20 bidragene til utstillingen. Hun prøver å sammenfatte tendenser i vår tids arkitektur, og trekker fram at byggekroppen nå for tiden ofte består av kubiske bokser, hvor tre er et materiale som er mye brukt - og det gjerne på en ny måte. Horisontale spiler og transparente materialer ligger også i tiden. Noe særlig mer kan hun ikke si om trendene i ung norsk arkitektur. Til det er de konkrete prosjektene for individualistiske.

- Det er ikke lett å sammenfatte de unge arkitektenes syn og si hvilke trender som dominerer, sier Madshus.

Engasjement og samarbeid

Adnan Arambasic, vit.ass. på Institutt for byggekunst og arkitekt ved Svein Skibnes Arkitektkontor AS, og Sissel Arctander, diplomstudent ved Institutt for by- og regionsplanlegging, etterlyser det sosiale engasjement hos arkitektene. De synes at en diskusjon om det sosiale og samfunnsmessige siden av arkitektyrket må være like viktig som en diskusjon om form og stil. Begge mener utstillingen speiler norske arkitekters manglende vilje til å være opptatt av det sosiale ved arkitektfaget.

Adnan: Man kan grovt dele inn arkitekter i to forskjellige kategorier; den ene hvor uttrykket er et resultat av formal tilnærming, og den andre hvor resultatet i tillegg er et uttrykk for at man tar inn over seg samfunnsmessige aspekter. De fleste prosjektene på utstillingen «20 UNDER 40» tilhører den første kategorien.

Det er interessant å stille seg spørsmål om hva trend-begrepet innebærer. I stedet for å tenke form og design, vil jeg si at det også er viktig å diskutere trender i forhold til samarbeidsformer. Med datateknologien er det blitt mulig å være mer prosjektbasert. Det er en tendens i tiden at individuelle frilansere med forskjellig kompetanse kan danne et nettverk og jobbe sammen. Slik bringes forskjellig kunnskap sammen. Et hvert nytt prosjekt blir løst av en ny gruppe. Man kan ikke ha et arkitektsyn som gjør at man har en statisk tilnærming. Det handler om samarbeid og bevegelse. Slik sett har arkitektfaget mistet det autoritative. Det er ikke slik at én arkitekt sitter med hele sannheten og løsningen alene.

Mangler språk

Sissel: En stor utfordring består i å ha et språk. Bare gjennom det kan vi gå i dialog med våre samarbeidspartnere og samfunnet for øvrig. Verken i utdanningen eller senere i arbeidslivet tar arkitektene del i den offentlige debatten. Vi greier ikke å føre en debatt om byutvikling i det offentlige rom. Det er betenkelig. Vi blir her på arkitektfaget ved NTNU for lite trenet i å uttrykke oss verbalt. Det finnes ikke noe forum for diskusjon og refleksjon på faget. Det er mye opp til oss selv. Vi kan gå rundt på tegnesalen og se på hva andre gjør, sette oss litt inn i andre sine prosjekter og diskutere det. Men verken etikk eller samfunnsmessige refleksjoner har status som egne fag.

Eva: Det er et generelt problem i arkitektstanden at den ikke deltar i den offentlige debatten. Det er synd. Det kan godt ha noe med utdanningen å gjøre. Jeg tror likevel at den som utdannes ved NTNU, har bedre bakkekontakt enn hva tilfellet er med studentene på Arkitekthøyskolen i Oslo (AHO). I Oslo er det en tendens til at arkitektstudentene og unge arkitekter drømmer om å bli nye arkitekter som Fehn. Jeg tror at utdanningen her, med de obligatoriske 16 uker praksis, gjør studentene litt bedre forberedt på hva som møter dem i den virkelige verden.

Arkitekten - en kunstner?

Eva: Etter min mening bør dagens arkitektur vitne om vår tid i både form og materialer. Jeg liker å se på arkitekten som en kunstner. Men man kan ikke bare rendyrke dette ene aspektet ved faget. Det er for eksempel interessant å merke seg at arkitekturbiennalen i Venezia har hatt som tradisjon å rendyrke design, men denne gangen er temaet: The City: less esthetics, more ethics.

Adnan: Arkitektyrket må hele tiden forholde seg til samfunnet det er i. Hva skal bidraget til samfunnet egentlig bestå i? Det er mange problemstillinger hvor arkitekten må benytte seg av sin kunnskap og vise vei. Ett eksempel er boligmangelen i Oslo. Man må stille seg spørsmålene om hvordan skal man skape arkitektur, og for hvem skal man bygge. Denne diskusjonen bør arkitektene ta del i. Her må arkitektene ha evne til å se samfunnet fra distanse for å bli oppmerksom på klare tendenser og utvikling i tiden.

Sissel: Jeg ser ikke på arkitekten som en kunstner, men som en viktig aktør i samfunnet når det gjelder kompetanse på det sosiale rom, på byplanlegging. Et hvert prosjekt i seg selv påvirker stedet. Planspørsmålene er viktige: Hvem er møteplassene for, hvem bestemmer tomteprisene og så videre. En tomteeier vil ha mest mulig utbytte, og da er det for eksempel ikke så rart at det ikke bygges rimelige ungdomsboliger sentralt. Det er markedskreftene som styrer, politikerne makter ikke, og arkitektene sitter på siden og deltar ikke i debatten.

Arkitektene er svake her, og det kan bero nettopp på at vi ikke har et godt nok språk.

Adnan: Det som er feil, er at vi har mistet autoritet der hvor vi skulle ha hatt autoritet. Vi har mistet autoritet når det gjelder arkitektenes posisjon i forhold til byggebransjen. Det er der vi skulle ha stått hardt på kravene. Mens man i forhold til det formale kunne være mer åpen for innflytelse fra forskjellig hold.

Eva: Ja, før var det slik at man hadde en byplansjef som var sterk, nå er det kun en administrativ stilling.

Sissel: Når det gjelder byplanlegging, burde arkitektene oppfatte seg som advokater for det sosiale - for fellesskapet. Det er det lagt alt for lite vekt på i undervisningen her ved NTNU.

KAREN ANNE OKSTAD