Hvem som helst har rett til å delta i den offentlige debatt i kongeriket Norge. Men som arbeidstaker kan du fort komme i klemme mellom din lovgitte ytringsfrihet og din arbeidsgivers krav om lojalitet. 

I prinsippet kan vi alle ytre oss offentlig om nesten hva det skal være. Det er slått fast i Grunnlovens § 100. Men som arbeidstaker har du ikke nødvendigvis noe bombesikkert vern hvis du trår utenfor noen usynlige grenser. De grensene kalles i første rekke lojalitet. Mot arbeidsgiver, først og fremst, men også mot kolleger. Som NTNU-ansatt kan du nok risikofritt uttale deg offentlig om både det ene og det andre, men akkurat når det gjelder forhold knyttet til arbeidet og arbeidsplassen din, bør du trå varsomt.

I forrige uke holdt Ytringsfrihetskommisjonen åpent møte på Gløshaugen, der temaet var nettopp dette: «Arbeidstakeres deltakelse i den offentlige debatt», og flere innledere var hentet inn for å belyse den vanskelige balansegangen mellom ytringsfrihet og lojalitet. Og trolig er det symptomatisk, når kommisjonens sekretær kunne fortelle at han i forberedelsene til møtet hadde truffet flere mennesker som gjerne kunne tenke seg å stille som innledere, men som ikke torde. Av hensyn til sjefen og kollegene!

Hvor går grensen?

Lojalitet er på mange måter et positivt ladet begrep, og de fleste av Norges to millioner arbeidstakere godtar kravet om en viss lojalitet overfor arbeidsgiver. - Det er på mange måter i samsvar med vår stammementalitet. Samtidig har vi et ideal om «frie menn», om selvstendighet og uavhengighet, sa kommisjonssekretær Ørnulf Røhnebæk innledningsvis.

Det er her vanskelighetene oppstår. For hvor går grensene for en sann demokrats lojalitet? Når vår faglige integritet er truet? Når noe strir mot vår politiske overbevisning? Når vi får ferten av ulovlige eller uetiske forhold på vår egen arbeidsplass? Når hensynet til kvaliteten på den offentlige debatt krever at vi sier fra?

Noen ganger er jussen grei: Avslører vi forretningshemmeligheter eller bryter en pålagt taushetsplikt, rammes vi av klare straffebestemmelser. Det finnes også eksempler på at ytringer har medført rettsgyldige oppsigelser, som i saken om lektoren som forfektet nazistiske standpunkter i skoletimene, eller i forhold der kolleger har følt seg direkte truet av enkeltpersoners ytringer. Som arbeidstaker kan du også stå rettslig svakt hvis du har blitt oppsagt på grunn av offentlig kritikk av forhold på arbeidsplassen, uten å først å ha prøvd å løse saken internt.

Uskrevne regler

- Men det som først og fremst begrenser en arbeidstakers ytringsfrihet, er lojalitetsplikten, sa LO-advokat Sigurd-Øyvind Kambestad som orienterte om de juridiske sidene ved arbeidstakeres ytringsfrihet. Han understreket at lojalitetsplikten ikke eksisterer i form av lovbestemmelser, men som et alminnelig prinsipp. Noen uskrevne regler som holder oss i ørene. Og som de fleste av oss følger, fordi det ellers kan bli riktig utrivelig på jobben, og i verste fall kan vi bli oppsagt

- En følt lojalitet til arbeidsgiver og arbeidsplass legger sterke bånd på oss. Vi er alle avhengige av å beholde jobben. Lojalitetsprinsippet har utgangspunkt i et overordnet/underordnet-forhold, og det kan lett gi arbeidsgivere en beskyttelse mot kritikk, som andre ikke har. I rettspraksis er det sjelden dokumentert skade på arbeidsgiver i saker som angår lojalitetsbrudd. Ved å gå bort fra lojalitetsprinsippet, ville vi få et rikere tilfang ytringer, og så kunne grensen gå der hvor arbeidsgiver påføres åpenbar skade, mente Kambestad, og ba Ytringsfrihetskommisjonen i sin utredning spesielt få fram betenkeligheter knyttet til lojalitetsprinsippet.

Lojale informatører

Amanuensis Kåre Gabrielsen fra Høgskolen i Hedmark, tidligere mangeårig kommunal informatør, holdt i sitt foredrag om profesjonelle informatører en smule dommedag over sin egen fortid. Informatørene dukket opp som yrkesgruppe rundt 1970, samtidig med Offentlighetsloven, og tilhører en næring i vekst. - I det offentlige er de nesten uten unntak plassert i stab. De er nært knyttet opp mot sjefen, og uenighet mellom sjef og informatør er nesten utenkelig. De ville stått friere i den offentlige debatten om de var plassert i linje, sa Gabrielsen, og viste til undersøkelser som avslører at informatørenes lojalitet til arbeidsgiver er formidabel. Der offentlige informatører føler seg i klemme mellom sjef og publikum, vil 30 prosent ta parti med sjefen og bare 16 prosent med publikum. Resten vil forsøke å være nøytrale. Av informatørene i det private næringslivet vil hele 60 prosent ta arbeidsgivers parti. Om en arbeidsgiver har planer om å foreta seg noe uetisk, antar 81 prosent av de offentlig ansatte og 95 prosent av de privat ansatte informatørene at de vil prøve å holde det skjult for mediene.

Gabrielsen pekte også på bekymringsfulle trekk ved dagens informasjonsvirskomhet: - Informatørenes selvforståelse er i endring. De har begynt å bli rådgiverguruer, «strategiske kommunikatører», lobbyister - og vi ser stadig flere som arbeider aktivt for å fjerne skillet mellom informasjon og markedsføring, sa Kåre Gabrielsen.