Søndag 7. februar åpner Vitenskapsmuseet en utstilling kalt «Seilet som kvinnene spant». Hovedattraksjonen er et 100 kvadratmeter stort ullseil som hører til vengbåten Sara Kjerstine. Et tilsvarende seil er under produksjon i Amy Lightfoots verksted på Hitra - et seil som om et par år skal heises på en kopi av et 16,5 meter langt vikingskip under produksjon i Roskilde i Danmark. 

Tekstilarkeolog Lise Bender Jørgensen har i mange år forsket på seil og vevingsteknikker i vikingtida.

Det er mange museumsmiljøer som lenge har forsket på hvordan vikingene kunne foreta sine lange og i mange tilfeller farlige reiser i åpen båt. Ofte gikk ferden over store havstrekninger, og det er nok å nevne nordboernes besøk og kolonisering av Shetland, Island og Færøyene, og mer eller mindre velkomne besøk i England, Skottland og Irland. Med hvilke seilingsteknikker, hvilket utstyr og med hvilken last var det at våre forfedre for 1000 år siden la ut på sine dristige ekspedisjoner over den ugjestmilde Nordatlanteren? Et besøk i Vitenskapsmuseet kan kanskje bidra til at man forstår litt mer.

Samarbeid

Arbeidet med å skaffe kunnskap om vikingenes levesett og transportmetoder skjer i mange land. I det spesielle prosjektet «Seilet som kvinnene spant» samarbeider Vitenskapsmuseet i Trondheim med dansker, svensker og briter. Og kunnskapen om seilingsteknikk øker år for år, men et gjennombrudd skjedde vinteren 1990/91, da to museumsfolk tilfeldig fant et bit av et vikingseil på loftet i Trondenes kirke ved Harstad.

- Den tallerkenstore biten av dette seilet tilhører Vitenskapsmuseet i Trond-heim, men har vært i Manchester for analyse. Der har man utviklet en rekke avanserte metoder, som blant annet gjør det mulig å måle luftgjennomstrømmeligheten i stoffet, forteller Lise Bender Jørgensen, tekstilarkeolog ved museet.

- Denne biten av et ekte vikingseil gir oss mange kunnskaper. Sammen med utgravninger i flere land, her i Norge av blant annet Gokstadskipet og Osebergskipet, danner vi oss etter hvert et bilde av hvilke teknikker som ble brukt. Av seilet vi fant i Trondenes, har vi funnet ut at seilene ble spunnet av ull fra villsauen, eller «gammel nordisk korthale spelsau» som er den riktige betegnelsen.

Kvinnenes innsats

Historieskriving om vikingetida er full av myter. Og historieskrivingen er uten unntak preget av maskulinitet, av barske vikinger på plyndretokt eller handelsreiser i farefulle og ukjente farvann. Men gradvis greier forskerne å avdekke biter av en mer nyansert virkelighet.

- Seilmaking var kvinnenes oppgave. Både sortering av ulla, forberedelsene, spinning og impregnering var et omfattende arbeid hvor kvinnene spilte en helt avgjørende rolle. Å veve seil av saueull er noe som har holdt seg opp til vårt eget århundre, og ennå lever det folk som kjenner disse tradisjonene. Likevel er dette kunnskap som nesten er glemt, men som prosjektet har bidratt til å hente fram. På Vitenskapsmuseet vil man få muligheten til å se en kopi av et seilmakerverksted og se hvilke teknikker som ble brukt i framstillinga av ullseil, sier Lise Bender Jørgensen.

Utstillinga holder åpent fram til midten av juni, og en inngangsbillett til utstillinga gjelder også resten av Vitenskapsmuseet.