På flyet mellom Bergen og Trondheim var førsteamanuensis Torgeir Weltschmerz fra Filosofisk institutt, NTNU, så heldig å få sitte ved siden av Stein Treber som er leder av NORGUT. For å profilere seg i organisasjons- og forskningsfronten gjennomførte Weltschmerz straks følgende intervju for Universitetsavisa, som vi her gjengir med Trebers tillatelse.

TW: NORGUT, som ble opprettet for å omstrukturere kontakten mellom universitetene i Norge, legger i disse dager fram sin rapport der man anbefaler å legge ned universitetene og føre grunnenhetene over i regionale, departementale arbeidsgrupper. Kan du si litt om begrunnelsen for dette synet?

S. Treber: Konklusjonen burde egentlig ikke komme som noen overraskelse på dere ved NTNU. Har man fulgt med i Universitetsavisa det siste året, vet man at framtredende NTNU-akademikere går inn for å legge ned instituttstyrer, institutter og/eller fakulteter, og vår begrunnelse er i all hovedsak den samme: Antikverte skiller fungerer dysfunksjonelt i en moderne verden. Blant annet som en følge av tverrfaglighetens inntog i akademia blir selvstendige «fag» i tiltagende grad en meningsløshet. Jo mer det blir «tvert», jo mindre «fag», kan man si, og det «tverre» blir best ivaretatt av ikke-faglige organer, som for eksempel et departement. Til gjengjeld bevares fleksibiliteten via modulariserte grupper. Dette må vi i sin tur se i en større, internasjonal sammenheng. En rekke innbyrdes uavhengige EU-ekspertgrupper slår fast at gitt dagens globale, kompetitive rammevilkår, vil eksistensen av statiske, nasjonale universitetslover i bare liten grad imøtekomme kravene til adaptert omstilling. Dette rammer også det tradisjonelle synet på vitenskap organisert i selvstendige, kollegiale forskningsinstitusjoner. Vår policy er derfor å legge ned universitetene i Norge.

TW: Noe som også innebærer å kaste vrak på de såkalte humboldtske idealene om fri, selvstendig forskning og enhet av forskning og undervisning?

S. Treber: Ja, disse idealene gir i dag en løsningsfremmed forskningsprofil og konfronteres med overveiende negative attityder i de relevante miljøer. Beregninger viser at 3/27-dels årsverk pr. normalfaktor i et representativt utvalg vekstnæringer går tapt ved slike idealer. Prognoser fra Statistisk Sentralbyrå viser også at en omorganisering som den vi tenker på, over en ti årsperiode vil styrke vår valuta med 3,5 prosentpoeng - og våre konkurrenter svekkes tilsvarende.

TW: Men mange vil oppfatte forslagene som svært drastiske. Vi har vært vant til å tro at prinsippene om fri og uavhengig forskning bare kan settes til side i ekstreme tilfeller, som krig, opprør, unntakstilstand, m.a.o. ikke i normalsituasjoner som i dag.

S.Treber: De som hevder det, har ikke skjønt situasjonens alvor. Tidligere har kanskje universitetene bevart sin autonomi under forhold med store humane kostnader. Men man har aldri vært i nærheten av dagens situasjon, som for å tale i klartekst betyr at Norge risikerer et fall fra 3. til 4. plassen på listen over verdens rikeste land. M.a.o. en reduksjon på 100% hvis vi ser på disse to plassene, som er relevante i den sammenhengen det her er tale om.

TW: Men det finnes dem som mener at nettopp når alt i samfunnet ellers preges av en stadig hardere, global konkurranse, blir det desto viktigere med en instans som kan bevare en viss kritisk distanse til utviklingen.

S. Treber: Det er riktig. De finnes. Nyere organisasjonslivsforskning viser at en gitt prosent av den forskningsaktive befolkningen alltid vil være tilnærmet immun mot markedets krav og tilstrebe en beskyttet eller «vernet» forskning. Dette skulle også være kjent fra Universitetsavisa i fjor. Disse holdningsproblemene er vi klar over, og for å møte dem er vi nå i ferd med å utvikle et fruktbart samarbeid med blant annet den psykologiske ekspertisen i ORGUT og med Blindern psykiatriske avdeling. Det tenkes da bl.a. på å utvikle hobbyverksted for gjenstridige forskere, og SINTEF har allerede utviklet et konsept for professoralt verneutstyr. Som man skjønner: Her kommer vi våre kritikere i møte.

TW: Men om vi nå ser på den humanvitenskapelige forskningen - det er jo mange som hevder at slik forskning ikke bare skal bidra teknisk til å finne bedre midler for samfunnsutviklingen, men også reflektere over målene.

S. Treber: Igjen må jeg få henvise til det dysfunksjonelle og lite tidsmessige ved slike holdninger. Nyere forskning viser klart at synergieffekten ved normal gruppedimensjonering gitt en normal implementeringskoeffisient peker i retning av måldefinering i fleksible, departementale arbeidsgrupper. Fleksibilitet, tverrfaglighet og målmengde er innbyrdes positivt korrelert. Komparert med tradisjonelle forskningsinstitusjoner har det vært registrert en økning i antallet mål på 137% pr. årsverk. Nettopp humanister burde hilse de aktuelle reformene velkommen. Forskning viser dessuten at fordypning i tradisjonelle, humanistiske fagdisipliner kan være langt mer angstskapende enn oppdatert breddeforskning.

La meg her igjen få vise til betydningen av psykologisk sakkunnskap. Ved Filosofisk institutt i Oslo mottok man nylig en publikasjonsserie fra filosofene i Tromsø av en helt uvanlig faglig kvalitet - nye innsikter var formulert med et klarsyn og et vidd som ikke bare begynner å ryktes internasjonalt, men som gjorde skriftene til en sann svir å lese...

TW: Så fint!

S. Treber: ... og som umiddelbart førte en samlet stab i Oslo inn i kollektiv depresjon. For her var det klart for alle at man begynte å sakke akterut i den filosofiske konkurransen, nasjonalt som internasjonalt. Men - helt i overensstemmelse med rådene fra ORGUT-ekspertisen hos dere i Trondheim - klarte den nye instituttlederen å samle medarbeiderne til et skikkelig krafttak. Under slagordet «Kvalitet er vår styrke» møtes man hver morgen til aggresjonsøvelser under bilder av ledende Tromsø-filosofer, og resultatene ser man allerede. Gjennom blind lojalitet til sin leder klarte Oslo-filosofene å psyke seg opp til å begynne klatringen oppover på den nasjonale rankingen. Slik viste de seg lederens tillit verdig.

La meg i den forbindelse få sitere den store tyske dikter og humanist Bertolt Brecht. Da Sentralkomiteen i det østtyske kommunistparti etter arbeideroppstanden i 1953 erklærte at deler av befolkningen ikke lenger hadde ledelsens tillit, bemerket Brecht at det kanskje var «bedre å oppløse folket og velge et nytt». Det kaller jeg konstruktiv tenkning! I dagens situasjon med et skrikende behov for lojalitet oppover og tillit nedover er det slike holdninger vi trenger, og vi ser igjen relevansen av de litterære, humanistiske studier. Humanistene har virkelig ingen ting å frykte.