Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Kronikk

Midt i hjertet av London ligger en av Akademias store høyborger, og kunnskapssøkende nordmenn drar over dit i hopetall. Ledet av den anerkjente sosiologen professor Anthony Giddens, er London School of Economics (LSE) et sentrum for engasjement, kunnskap og kreativitet. Men samtidig reflekterer skolen den moderne metropols tunge skyggesider. LSE er et sted å modnes som samfunnsviter og menneske - for de som kan betale for det.

Jeg har studert ved London School of Economics. Sammen med de rike og vellykkede. De design-kledde multispråklige, smarte og pene. Og sammen med nordmenn. En invasjon av lett gjenkjennelige nordmenn. Store, blonde, melkehvite, kjernesunne goretex-trøndere og unge Oslo-håp som tramper rundt med anatomisk riktige fjellsekker og praktiske allværssko, og som sleper rundt på pennal. Store skinnpennal fylt med gamle penner og blyantspiss-søppel - en norsk greie som aldri fikk fotfeste i det høykulturelle Europa.

LSE vil ha pengene våre, og vi deler ut av lånekassens tildelinger og har en overlevelsesrate på et halvt år. Skolen er dyr, helt overmåte dyr. Og London har skyhøye boligpriser. Selv et bofellesskap med åtte mennesker, et par mus og bengalsk veggpryd i østkant-London koster en liten formue, og foreldre i Norge må redde de fleste av oss. Studier i utlandet er for de som har foreldre med penger. I hvert fall noen penger. Nok til å sende over et par hundre pund i ekspressfart når kontoen er overtrukket til bristepunktet.

Men vi studerer og lever i en metropol der lukten av eksos og kaffe trenger seg opp i nesegangene og legger seg som belegg over kroppen. Hele ungdomsdrømmen om Great Britannia er i ferd med å oppfylles, og vi tenker bare på penger når vi må. Dessuten kan vi plante navnet på ett av Storbritannias beste universitet på CV'en. LSE sitt fulle navn er London School of Economics and Political Science. På noen fag er det ledende i hele Europa, de ansatte holder høyt faglig nivå, og de fleste har en imponerende publikasjonsliste. LSE er et knutepunkt for det akademiske London så vel som en debattarena og et sted anerkjente mennesker fra hele verden kommer innom.
Vi treffer dem vi har lest om, og vi har anledning til å gå på et vell av forelesninger med verdens ledende akademikere, næringslivstopper og ledere.

Men LSE er en hard verden. Å studere ved en anerkjent skole i et dyrt, fremmed land legger tunge forventninger og krav på unge skuldre. LSE er mer enn inspirerende gjesteforelesninger som stimulerer nysgjerrigheten, kreativiteten og nytenkningen. Vi skal bevise at vi kan det vi kom dit for å lære, og eksamensdagen i juni er vår eneste sjanse. Hvis vi stryker, må vi vente ett år og betale nye penger. Og det er ingen nåde. Om familien blir sprengt i filler i Serbia dagen før eksamen, er svaret fra professorene at sånn er livet - «you have to learn to cope» - og LSE har beskyttet det de tror er prestisje og ære og skuler nervøst bort på Oxford og Cambridge. I år begikk tre studenter selvmord under eksamensperioden, noe som fortsatt er langt færre enn det som er vanlig ved de to andre distingverte institusjonene. Mindre grotesk, men fortsatt dramatisk, er en strykprosent på rundt 20% på flere mastergrader. Slik blir LSE en dyrekjøpt erfaring for mange.

Penger legger grunnlaget for de store kontraster mellom gate-London, LSE-London og de rikes London; de helt ufattelige rike. Storbritannia har fortsatt et levende aristokrati som arver Londons gods og grunn og leier det ut med fantastisk profitt for hundrevis av år. Med dette jordeiende aristokratiet på den ene siden, og et voksende antall hjemløse på den andre, er Storbritannia det landet med størst forskjell mellom fattig og rik i hele Europa. Tjue år med Thatcher har helt klart satt sine spor. En ny rapport fastslår at 1/3 av alle engelske barn vokser opp under fattigdomsgrensen, og fattigdommen og nøden blir stadig synligere. Enorme «council flats» spredt rundt i London rommer skyggesidene av det britiske samfunnet. Utenfor tigger de aller fattigste penger av deg; langs gaten, på t-banen, på kafeen, i parken og på LSE.

For i motsetning til andre universitet er LSE ikke atskilt fra resten av verden. Det ligger midt i hjertet av London, og universitetsmiljøet bærer preg av Londons rastløshet så vel som impulsivitet, dens innflyttede kompetanse og dens hjemløse. De sover foran biblioteket, ved inngangsportalen og langs universitetsbygningene. De spør om penger, mat og røyk, mens vi studenter går stille forbi og presser bøker om politisk teori, økonomiske modeller og menneskerettigheter mot brystet. Når vi kommer ut fra LSE, skal vi en dag ta ansvar i samfunnet og stå til rette for vår teoretiske skolering. Men ikke ennå.

Som modell for deltakelse i samfunnsdebatten står skolens rektor professor Anthony Giddens - regnet som en av Europas viktigste kontemporære politiske tenkere. Hans politiske innflytelse rekker langt, og det er klart at han har lagt det teoretiske grunnlaget for den britiske statsministerens politiske visjoner. Illustrativt nok har begge de britiske storhetene gitt ut en bok med tittelen «The Third Way». Anthony Giddens ønsker å trekke Tony Blair mot en «Third Way» som svinger litt mer mot venstre enn Blairs politiske spill tilsier, og sosialdemokratiske visjonære ser dette som Storbritannias redning. I november besøkte Giddens statsminister Bondevik for å vise også Bondevik «den rette vei», og vårt norske overhode så ut til å være lutter øre til sosiologens og samfunnsforskerens velfundamenterte politiske agenda.

Anthony Giddens London School of Economic and Political Science er et London for de med penger i hånden og kunnskap i hjertet. Det er en akademisk ghetto så vel som en plass å modnes som menneske. Og sist, men ikke minst, det er en plass for nordmenn som er utenfor EU og kan tappes for skolepenger. Hvem sa at akademia var utenfor det frie markedets logikk?