Universitetsavisa bringer her NTNU-rektorens foredrag under Lerchendalkonferansen. Konferansen gikk av stabelen i Trondheim 12.-13. januar. Foredraget er noe forkortet.

«Et årsskifte er et naturlig tidspunkt for refleksjon. I tillegg nærmer vi oss et tusenårsskifte, hvor blikket da løftes ekstra høyt, både for å se bakover til hvor vi har vært og hvilken vei vi har gått - og fremover for å se hvilken retning vi beveger oss i. Året vi går inn i, vil derfor være et gyllent år for fremtidsforskere og scenarieprodusenter. Ja, de har selvfølgelig allerede begynt.

Fremtidsscenarier

Som ramme for mitt foredrag vil jeg ta utgangspunkt i fremtidsscenariene skissert i en bok som kom i fjor, og som ga resultatet av et samnordisk prosjekt med formål å beskrive forskjellige institusjonelle miljøer i de nordiske landene i år 2007. Forfatterne lager fire fremtidsscenarier basert på utviklingstrendene langs to hovedakser. Den ene aksen går på institusjonenes rekkevidde. Vil vi få institusjoner som strekker seg over alle landegrenser, globale institusjoner, eller vil institusjonene også i fremtiden være geografisk begrenset? Den andre aksen går på hvilke eliter som vil være toneangivende. Vil innflytelse i større grad flyttes fra de tradisjonelle maktfaktorer knyttet til eiendom og politikk til en ny kunnskapselite av kunnskapsentreprenører? De to aksene gir fire kvadranter med hovedscenarier som er gitt betegnelsene:

1. Prosjektnomadene tar over

2. De multinasjonale gigantenes triumf

3. Europa - seg selv nok

4. Nasjonalstatens revansje

Prosjektnomadene tar over. Verdensøkonomien globaliseres raskt med hurtig teknologiutvikling, fri bevegelighet, dynamikk og fravær av grenser. En ny global kunnskapsentreprenørklasse vokser frem. Det er en klasse som består av prosjektnomader, frie aktører i bevegelse fra prosjekt til prosjekt, fra oppdragsgiver til oppdragsgiver. Internetthandel gjør det mulig å gå forbi mellommenn og etablere direkte kontakt mellom produsent og forbruker.

De multinasjonale gigantenes triumf. Den globale bølgen av bedriftsfusjoner fortsetter. De globale selskapene blir verdens-økonomiens maktsentra. Bedrif-tene overtar statens personalpolitiske funksjoner i å garantere en god skole for barna, godt helsevesen, pensjoner osv. På nasjonalt nivå fastlegges mye av politikken gjennom forhandlinger om etableringsvilkår for de globale bedriftsgiganter.

Europa - seg selv nok. Tre handelsblokker med høye ytre tollmurer tar form: Nord-Amerika med USA som kjerne, Asia med Japan som sentrum og EU med Tyskland som drivkraft. Norge og Sveits blir fullverdige medlemmer i EU. Det nasjonale politiske nivået er svakt. Oppgaven dreier seg i stor grad om å oversette EU-beslutninger til nasjonale forhold. I næringslivet skjer det en forskyvning av makt fra eierkapital til kunnskapskapital. Kunnskapsen-treprenørene beveger seg fritt innenfor EU.

Nasjonalstatenes revansje. Den nasjonale identitetsfølelsen er fortsatt viktig, også for kunnskapsentreprenørene, som er drivkreftene i den økonomiske utviklingen. Men det er en nasjonalisme som sier ja til frihandel og frie kapitalbevegelser. Vi får en konsentrasjon av økonomisk og politisk makt hos kunnskapsentreprenørene, på bekostning av eiere, bedriftsledere og politikere. Utdanningsdepartementene utvikler seg til å bli superdepartementer, som er like mektige som finansdepartementene.

De forskjellige scenariene beskriver ulike former for proteksjonisme som alternativer til fullstendig globalisering av det økonomiske liv. Man kan gripe inn i de frie markedsmekanismer og beskytte nasjonalt eller regionalt næringsliv ved handelsrestriksjoner og tollmurer, samt gi det støtte ved ulike tiltak. Kunnskaps-markedet er annerledes. Prinsippet om fri flyt av kunnskap har lenge vært praktisert. Dessuten er det den grunnleggende idé for universitetene i sin alminnelighet. Dagens datateknologi gjør også at kunnskaper i form av forelesninger, preprints og ved diskusjonsnettverk er umiddelbart tilgjengelig. Man behøver ikke å vente i årevis på at resultatene blir publisert i tidsskriftene.

Det betyr at uansett hvilken utvikling vi får når det gjelder økonomi og handel, vil vi ha et ultraliberalt kunnskapsmarked. Her kan man ikke skjerme seg mot konkurransen, mot kunnskapene som skapes, innsikten som genereres, ideene som utvikles. Og vi må regne med at kunnskapsutviklingen blir enorm. Vi får bortimot en tidobling av antall i høyere utdanning når landene utenfor Europa og Nord-Amerika når opp til vårt utdanningsnivå. Samtidig har vi hatt en dobling av studenttallet i løpet av de siste årene. Ut i neste århundre har vi dermed kanskje bortimot 20 ganger flere kunnskapsprodusenter enn nå.

Dette kan vi ikke beskytte oss mot! Det skal vi heller ikke, for kunnskap er et gode som vi alle kan ha glede av. Det som står på spill, er den regionale og nasjonale innflytelse på den fremtidige samfunnsutvikling. Må vi innrette oss etter de store globale aktører, eller klarer vi selv å bidra til utviklingen og dermed påvirke den? Skal vi klare det, må vi sikre nasjonal kompetanse på høyeste internasjonale nivå, spesielt på områder hvor vi har sterke nasjonale interesser. Kunnskapen kjenner ingen grenser, og kunnskapsmarkedet er globalt. Derfor må de utdanningsinstitusjoner som vil være i fremste rekke, tenke globalt og forholde seg til den globale utviklingen.

Universitetene møter disse utfordringene på ulike måter. Jeg vil klassifisere i fire angrepsmåter:

1. Danning av universitetsgrupperinger

2. Fjernundervisningsnettverk

3. Etablering av filialer

4. Global rekruttering

Universitetsgrupperinger

I de siste årene har vi sett at grupper av universiteter går inn i samarbeidsavtaler. Disse gruppene kan være regionale, knyttet til et geografisk område, eller være mer globale, basert på felles interesser eller kanskje et visst behov for å markere internasjonal status.

Fjernundervisnings-universiteter

Denne kategorien er egentlig ikke en nyskapning. Det nye er at det har skjedd en sterk vekst - særlig i USA. Dette skyldes utviklingen i datateknologien, veksten i antall studenter, inkludert folk som allerede er i arbeid og ønsker tilleggsutdannelse på spesielle områder. Den mest kjente eksponent for denne type utdanningsinstitusjon er Open University i England.

Filialmodeller

Det siste er eksempler på at universiteter oppretter filialer i andre land. Det er spesielt engelske og amerikanske universiteter som har sett et marked her. Men også øst- europeiske universiteter har sett muligheter for å skaffe seg hard valuta på denne måten. Dette skjer da helst i land hvor utdanningskapasiteten er for lav, enten fordi høyere utdanning ikke er tilstrekkelig utbygget, eller fordi det ikke finnes tilstrekkelig nasjonal kompetanse. Landene i Sørøst-Asia og i Sør-Europa er interessante områder for slik satsing.

Global rekruttering

De mest velrenommerte amerikanske universitetene ser ikke ut til å være interessert i å etablere filiallignende aktiviteter med unntak av fjernundervisningstilbud. Det kan være flere grunner til dette. For det første har de beste universitetene en meget god økonomisk basis. Eksempelvis har en pågående fundraising-kampanje for Harvarduniversitetet som mål å bringe inn mer enn 2 milliarder dollar. For det andre opererer disse universitetene i en viss forstand allerede i et globalt marked. De rekrutterer både studenter og lærere fra hele verden. Det har gjennom hele dette århundre vært en brain drain til USA, enten fordi utdanningstilbudene var for dårlige i hjemlandet, eller fordi store folkegrupper måtte flykte fra totalitære regimer. For Europa er ikke dette lenger aktuelle problemstillinger, og EU sikter med sine utdannings- og forskningsprogrammer på å bygge opp en europeisk motpol til USA.

Hva gjør NTNU?

Hvor befinner så NTNU seg i alt dette? Hva gjør vi?

Internasjonalt deltar vi i en del europeiske samarbeidsnettverk mellom universiteter. Et eksempel på dette er Leuven-nettverket med de ledende tekniske universiteter i Europa, med Imperial College, Høgskolen i Aachen, universitetet i Delft og de franske Grand Écoles i Parisområdet i spissen. Det har vist seg at et slikt samarbeid stort sett begrenser seg til gjensidig informasjon og til å lette studentutveksling mellom universitetene. Det samme gjelder formelle samarbeidsavtaler som vi har mellom en rekke universiteter over hele verden.

Mer direkte utbytte får vi når det etableres samarbeid på fag- og disiplinnivå. EU-prosjektet Aquarius, hvor vi deltar sammen med universitetene i Twente, Wageningen og Bergen, sikter på et europeisk nettverk for akvakulturnæringen, for både praktikere og studenter/forskere. Det utvikler seg en informasjonsdatabase og kurstilbud med både en praktisk og akademisk tilnærming.

Et viktig nytt grep vi har gjort, er trekantsamarbeidet mellom fagmiljøer hos oss, tilsvarende miljøer ved utenlandske universiteter og en eller flere norske bedrifter med sterke interesser i kunnskapsutviklingen på det spesielle området. Slik har vi med støtte fra Hydro Aluminium inngått i en trekantavtale med Indian Institute of Technology i Bangalore for å samarbeide om forskning og utdanning om bruk av aluminium som materiale. En tilsvarende samarbeidsavtale har vi også med Michigan University of Technology som har et av de største metallurgimiljøene i USA.

Denne type nettverk har vi også etablert på området prosjektledelse, hvor vi nylig har tegnet en avtale med BI, Hydro, Kværner og Statoil. Det er meningen den skal utvides til å omfatte flere utenlandske universiteter, bl.a. UMIST i Manchester og University of Calgary. I dette samarbeidet vil det være utstrakt bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

NTNU vil også, i samarbeid med Universitetet i Oslo og SINTEF etablere et etter- og videreutdanningssenter på Fornebu

Utfordringene fremover

Utdanningsinstitusjonene står overfor mange nye utfordringer i tiden som kommer. Vi har nettopp gått gjennom en fase med sterk økning i studenttallene. Med mer enn halvparten av årskullene i høyere utdanning, får universiteter og høgskoler til en viss grad den rolle som gymnaset hadde, - og må forholde seg til det. I tillegg til den veksten som har vært, vil behovet for etter- og videreutdanning øke. Det vil bli større konkurranse om de beste studenter og lærere, både nasjonalt og globalt. Utviklingen av informasjonsteknologien vil forsterke denne konkurransen.

Institusjonene må tilpasse seg på organisasjonssiden gjennom å bygge ut samarbeidsrelasjoner nasjonalt og internasjonalt. De må forholde seg til nye samarbeids-partnere som bedrifter og organisasjoner. De må være tilgjengelig flere steder fysisk, gjennom filialer eller virtuelt ved datanettet.

En interessant problematikk er knyttet til differensieringen av utdanningstilbud. Vil det bli mindre vekt på formelle grader med sine krav om helhet i struktur og innhold, og mer en utvikling i en retning hvor studentene lager sine egne utdanningsprofiler tilpasset interesser og umiddelbare behov knyttet til den enkeltes arbeids- eller livssituasjon? I denne sammenheng kommer også spørsmålet om realkompetanse. For den enkelte og for arbeidsgiver er det det viktigste. Universitetenes utfordring er å bygge det inn i et gradssystem. Utviklingen tyder på at de er nødt til det, i det minste av den enkle grunn at det er aktører som allerede gir studentene denne mulighet.»