Løsninger på de utfordringer som samfunnet, offentlig sektor og næringsliv står overfor, krever i økende grad deltagelse fra alle områdene og må søkes i grensesnittet mellom et mangfold av disipliner. Ønsket om å redusere barnedødelighet, sykdom og tilhørende lidelser i u-land kan være ett eksempel. Isolert sett har de tiltakene som har vært satt inn, vært vellykket. Sett i en større sammenheng har de ført til en utilsiktet befolkningseksplosjon som på sikt kan føre til større problemer for mennesker og natur enn de som tiltakene opprinnelig var ment å løse. Hvis det ikke samtidig med vaksinasjonsprogram, bedret hygiene, osv blir gjort en tilsvarende innsats for å redusere fødselshyppigheten, forbedre matvaresituasjonen, inntektsgrunnlaget og tilgangen til rent vann og brensel, vil befolkningseksplosjonen føre til en økning i sult- og miljøkatastrofer og konflikter.

Allerede i 1960-årene ble man i USA bevisst på at samfunnsrelaterte problemer ikke kunne løses ved hjelp av isolerte, enkeltstående disipliner, men at det var nødvendig med helhetlige, tverrfaglige løsninger. USA hadde spisskompetanse innen mange områder, men ekspertene snakket sjelden med hverandre, beslutningstagerne forsto ikke ekspertenes språk, og problemstillingene ble for snevert definert. Rundt 1970 ble det ved enkelte anerkjente universiteter og «think tanks» derfor etablert tverrfaglige studier innen «Policy Analysis» på Master's Degree og doktorgrads nivå, senere fulgt av tilsvarende etableringer i Europa og Japan.

Grunnlagsdokumenter forbundet med opprettelsen av NTNU 1. januar 1996 avspeiler de samme behovene som nevnt ovenfor: «.... NTNU skal ha som et viktig formål å utvikle og formidle kunnskap som kan hjelpe næringsliv, forvaltning og samfunn med løsning av praktiske problemer og mestring av nye utfordringer.....NTNU skal virke «i samfunnet og i tiden», dvs. være nytte og løsningsorientert.» «NTNU skal være et åpent og samfunnsengasjert universitet med bred kontakt til samfunn, næringsliv og forvaltning, slik at kunnskapen tas i bruk og virksomheten oppfattes som viktig og nødvendig...».

Men det er ikke enkle oppgaver som NTNU er blitt pålagt. For det første er et universitet i utgangspunktet mer eller mindre tilfeldig oppdelt i disipliner hvis respektive roller har variert gjennom historien. For det andre er NTNU sammensatt av til dels meget forskjellige kulturer som i tillegg er geografisk adskilte. «Gamle NTH» ligger fortsatt på Gløshaugen mens hovedparten av «gamle AVH» finnes på Dragvoll. Til tross for informasjons- og kommunikasjonsteknologien skal det normalt ikke lang geografisk avstand til for å vanskeliggjøre god kommunikasjon og hindre gjensidig forståelse og respekt og effektivt samarbeide. Den geografiske spredningen bidrar derfor ikke til å redusere de kulturelle forskjellene mellom den mer yrkesrettede, «industriorienterte» sivilingeniørutdannelsen på Gløshaugen og de allmenvitenskapelige studieretningene på Dragvoll. For det tredje har næringslivet, og ikke minst industrien, tradisjonelt hatt nær kontakt og samarbeide med de yrkesrettede vitenskapelige høyskolene, men lite med kultur- og samfunnsfagene. Deler av dagens debatt rundt universitetenes rolle kan også gi inntrykk av at forskning som er definert som nyttig og kan bidra til praktiske løsninger, ikke er et universitet verdig og bør være institutt-sektorens ansvar alene.

Heldigvis er det mye som trekker i motsatt retning på gang, for eksempel NTNUs program for tverrfaglig forskning, men det er ikke tilstrekkelig. Myndighetene og beslutningstagere i forvaltning og næringsliv bør i større grad selv anerkjenne behovet for og trekke på dybdekunnskap fra flere fagfelt enn det som er tilfelle i dag. Når akademikere kaster seg ut i sin samfunnskritiske rolle og utfører sitt «etiske tilsyn», bør de være seg bevisst at det er beslutningstagerne som til syvende og sist sitter med ansvaret for å veie forskjellige, tildels meget motstridende eller konkurrerende hensyn mot hverandre og komme til en konklusjon. Beslutningsvegring eller -utsettelse i påvente av «det perfekte beslutningsgrunnlag» kan ha mer uheldige konsekvenser enn en «halvgod» beslutning i rett tid.