Egentlig går det ikke an. Det er opplest og vedtatt at produksjon av klær og sko er en umulighet i Norge. Skjorter, bukser, gensere og jakker skal lages av folk som tjener to kroner timen i Baltikum eller Det fjerne østen. Men fra en nedlagt verkstedhall i gruvesamfunnet Løkken taler to tidligere NTH-studenter og noen kvinnfolk fra bygda markedsøkonomiens lover midt imot.

20 minutter bruker denne strikkemaskina på en forside eller bakside av en genser. Fabrikken har fire slike maskiner som går det meste av døgnet. Sjefen sjøl, Geir Inge Lien, er ikke for fin til å ta et tak. Stort sett er det han som passer stikkemaskinene.

Det hele startet da de to kompisene Ole Christian Fiskaa og Geir Inge Lien begynte på NTH i 1989. Da hadde tidligere gått sammen på ingeniørhøgskolen i Ålesund, men etter bare noen uker på Gløshaugen begynte planene om en egen bedrift å ta form.

- Vi skjønte at dette kom til å bli for kjedelig, så vi ville starte opp noe eget i tillegg, sier Geir Inge Lien. Sammen satte de seg ned i storkantina på Gløshaugen og begynte å legge planer. Hva de eventuelt skulle starte med, var på ingen måte gitt, men fra tida på Ingeniørhøgskolen hadde de et visst kjennskap til maskinstrikking etter en prosjektoppgave om temaet.

- I tillegg gikk det forbi en medstudent med en fin genser akkurat da, smiler Geir Inge Lien.

På det tidspunktet var Ole Christian og Geir Inge 20 år, og som frivillig tilleggspensum måtte de begynne å lese ukebladene «Kvinner og Klær» og «Det Nye». Etter å ha diskutert, dro de ned til arbeidskontoret i sentrum av Trondheim, hvor de fikk låne telefonen gratis. De ringte opp leverandører av strikkemaskiner fra hele verden, og fikk etter hvert tilsendt brosjyremateriell. De bestemte seg deretter for en strikkemaskin og noen symaskiner som til sammen kostet 800 000 kroner. Banken var positiv ? under forutsetning av det daværende Distriktenes Utbyggingsfond (DU) også ville bidra. Og etter en del fram og tilbake fikk guttene et DU-bidrag.

- Men ikke så mye. Den som tror at det går an å drive for offentlige tilskudd, tar temmelig feil, sier Geir Inge Lien.

Derimot kunne DU anvise plass i en vaktmesterbolig som hadde tilhørt det nettopp nedlagte gruvesamfunnet på Løkken.

Løkken?

Verken ålesunderen Ole Christian eller moldenseren Geir Inge hadde noensinne hørt om stedet Løkken i Meldal kommune. Men umiddelbart etter at maskinene kom, flyttet de inn på 65 kvadratmeter - noe som fort viste seg å være alt for lite.

- Når vi skulle skifte nåler på strikkemaskina, måtte vi dra ut en stålskinne. Det var så trangt at vi måtte åpne vinduet for å greie det, og vi innså at vi måtte ha større lokaler, sier Geir Inge. Dette var sommeren 1991, og den første kolleksjonen med strikkeplagg ble sendt ut like etter.

- Vår første kunde var Grensevare-huset på Svinesund. De kjøpte gensere for 10 000 kroner, og jeg husket vi feiret vår første kunde ettertrykkelig. Grensevarehuset er forøvrig fortsatt blant våre kunder.

I dag holder firmaet til i en gammel verkstedhall på det samme området, og disponerer 700 kvadratmeter på to etasjer. Maskinparken er utvidet til fire helautomatiske strikkemaskiner og en maskin som damper plaggene i andre etasje, i første skjæres, syes og pakkes genserne før de sendes som postpakker både til inn- og utland.

Nøysomhet først

De to ungguttene arbeidet nærmest dag og natt, og det meste måtte de lære seg sjøl. Samtidig sørget de alltid for at en av dem var på forelesningene på Gløshaugen.

- Vi gikk på skift, en uke av gangen. Den som var på forelesning, tok grundige notater slik at den andre av oss kunne henge med. Dette praktiserte vi konsekvent, helt til vi begge leverte diplomen til jul i 1992.

Etter hvert kunne Geir Inge og Ole Christian begynne å ansette folk, sakte men sikkert, og i dag teller bedriften ni personer. F&L Knitwear har gått med overskudd fra første hele driftsår, og moralen er at man ikke bruker penger man ikke har. Arbeidsinnsatsen fra de to eierne er overveldende, og i perioder arbeider de i produksjonen fra de står opp til de legger seg igjen - på fabrikken. Maskinparken er moderne nok, men det finnes mange Petter Smart-løsninger og åpenbart hjemmesnekrede patenter. Lokalene er kjemisk fri for moderne møbler, gummiplanter og moderne drikkevannsbeholdere. Derimot sitter arbeidsstokken og smiler mens de skjærer og syr.

Det er tydelig at folk trives veldig bra, både med arbeidsplassen og hverandre. Sykefraværet er på under to prosent, og bedriftskatta og bedriftshunden går ut og inn mellom maskinene som ramler og skramler mens stadig nye metre med genserstoff kommer ut av maskinene.

Samspill

På spørsmål om det var akkurat slik Geir Inge hadde tenkt det skulle utvikle seg, trekker han på svaret: - Det har gått ti år, og det er umulig å planlegge i detalj. Men da vi satt på kantina på NTH, visste vi at vi ville starte med noe som hadde med produksjon å gjøre. Noe som kunne kombinere innsikt og kunnskap om produksjon, om logistikk, om marked ? samtidig som vi ville forholde oss til mennesker. Sånn sett har vi lykkes, og vi har en arbeidsplass vi er stolte av, de ansatte har et arbeid å gå til, kommunen er fornøyd, og i tillegg vet vi at det vi lager her på Løkken, er kvalitetsvarer vi kan være bekjente av.