Bok uten faglig bredde?
Under den temmelig bastante overskriften «Ny ex.phil. lærebok
uten faglig bredde» setter Gunnar Austrheim seg fore å anmelde
den nye Modul 2-boken «Virkelighet og vitenskap: Perspektiver på
kultur, samfunn, natur og teknologi», AdNotam 1998 (Universitetsavisa
nr. 18). Sjelden har jeg sett en mer malplassert karakteristikk av en bok.
Austrheim gir en misvisende beskrivelse av innholdet i boken og underslår
forfatternes - i en ex.phil.-sammenheng - uovertruffent brede faglige sammensetning.
Han er dessuten mer opptatt av å kritisere boken for hva den ikke
gjør enn for hva den faktisk gjør. Som medredaktør
og bidragsyter til boken finner jeg det nødvendig å gi en
kommentar.
Kjernen i Gunnar Austrheims forehavende synes å være dette:
Han er kritisk til at naturvitere ikke er representert på forfatterlisten,
og er spesielt kritisk til at naturvitenskapelige perspektiver ikke gjennomsyrer
behandlingen av miljø og natur. At han fra dette slutter at natur
og miljø ikke er skikkelig behandlet i boken, er en drøy
påstand ettersom to av bokens elleve kapitler eksplisitt gir perspektiver
på natur og miljø (kap. 5: «Menneskeskapt miljøendring
og internasjonalt samarbeid», s. 130-167, og kap. 6: «Iverksetting
av kretsløpsbasert miljøpolitikk», s. 168-196). At
Austrheim mener det samfunnsvitenskapelige og teknologiske perspektivet
brukt i behandlingen av natur og miljø, ikke alene er uttømmende
for behandlingen av denne tematikken, er det vanskelig å være
uenig med ham i. Forfatterne av ovennevnte kapitler (Helge Brattebø
og undertegnede) er naturligvis innforstått med at langt mer enn
det de selv har sagt om natur og miljø, kan sies om disse temaene,
men har like fullt måttet forholde seg til de fagpolitiske føringer
som er lagt for faget gjennom utredninger og vedtak i kompetente organer
(mer om dette nedenfor). Jeg tror heller ikke Austrheim har vært
særlig oppmerksom på at det her dreier seg om en bredt anlagt
innføringsbok om syv temaer innenfor et emne på 2,5 vekttall
(= 400-450 siders pensum), og at dette nødvendigvis setter klare
krav til begrensning og prioritering av stoff.
Feil blir det også når Austrheim gir inntrykk av at kultur
som tematikk ikke er representert i boken. For en som hevder han har lest
boken i sin helhet, burde det ikke være mulig å unngå
å få med seg at i et langt kapittel 10 («Om å tenke
forskjeller», s. 336-379) er kultur inngående og eksplisitt
behandlet av den humanistisk orienterte antropologen Tord Larsen. Når
Austrheim underslår bokens behandling av kultur i sin anmeldelse,
er det liten grunn til å ta hans påstand om at vi har «lykkes
dårlig med...å gi perspektiver på...kultur» alvorlig.
Det er tvert imot min oppfatning at Tord Larsen har skrevet et tankevekkende,
krevende og faglig sterkt kapittel om kultur som begrep og fenomen. At
Larsens kapittel dertil i mangt er basert på tidligere publiserte
arbeider, bør virke betryggende for de som er opptatt av formell
faglig kvalitetskontroll.
Austrheim gir også inntrykk av at humanistisk inspirerte perspektiver
spiller en helt marginal rolle i utforming av boka («boka er i hovedsak
forfattet av samfunnsvitere og teknologer»). Også dette er
direkte misvisende: Filosofene Helge Høibraaten og Henrik Syse er
henholdsvis medforfatter og forfatter av kapittel 8 («Demokrati og
dialog», s. 223-300) og kapittel 9 («Om å være
en del av samfunnet», s. 301-335). Det er heller ikke vanskelig å
finne humanistisk tankegods i ovennevnte Tord Larsen (kap. 10) og i Birthe
Loa Knizeks kapittel om «Mennesket i samspill med sine omgivelser»
(kap. 11, s. 380-402). Det blir altså for enkelt ? som Austrheim
langt på vei synes å ha gjort ? å trekke slutninger om
humanistisk inspirert innhold og tilnærmingsmåter basert på
lesning av bokens kapitteloverskrifter. Austrheim har heller ikke fått
med seg at et kapittel om «vitenskapelig argumentasjon» sannsynligvis
vil inkluderes i neste utgave av boken (jfr. forordet). Dette vil ytterligere
styrke bokens humanistiske så vel som tverrfaglige profil med bidrag
fra filosofi og anvendt språkvitenskap.
Endelig vil jeg fremheve Knut H. Sørensens tre kapitler (kap.
2-4, s. 73-129) om vitenskapens forutsetninger, ekspertisens betydning,
og om forholdet mellom disiplinering og tverrfaglighet som humanistisk
relevante og informerte.
For å oppsummere: Austrheim har - ganske riktig - funnet at naturvitere
ikke er representert på forfatterlisten til den nye Modul 2-boken.
Fra dette har han - og dette er diskutabelt - sluttet at natur og miljø
ikke er gitt en faglig forsvarlig behandling. Videre har Austrheim påstått
at kultur knapt er behandlet og at humanistiske perspektiver og problemstillinger
spiller en marginal rolle i boken. Disse to sistnevnte påstandene
gjør meg oppbrakt fordi de kan se ut til å være skrevet
mot bedre vitende, og jeg har derfor gått ganske langt i å
demonstrere hvor misvisende disse påstandene er. Som sjanger er det
et minimumskrav at en anmeldelse gir en noenlunde vederheftig fremstilling
av teksten som vurderes. Det er her det svikter hos Austrheim: Han skriver
at «boka i hovedsak dreier seg om samfunn og teknologi». I
realiteten er det slik at det er humanistiske og samfunnsvitenskapelige
perspektiver på kultur, samfunn, natur og teknologi, som gjennomsyrer
boken. Utover dette er to av forfatterne teknologer av utdanning. Disse
har i tillegg - og på ulikt vis - brakt inn det teknologiske perspektivet.
På denne bakgrunn, la meg til slutt gå Austrheims mest generelle
karakteristikk av boken nærmere etter i sømmene - nemlig at
boken skulle være «uten faglig bredde»: Er det rimelig
å gi en ny ex.phil.-bok som inneholder bidrag og perspektiver fra
humanistiske så vel som samfunnsvitenskapelige og teknologiske fag,
karakteristikken«uten faglig bredde»? Hvilke konklusjoner man
kommer til, vil i høy grad bestemmes av hvilken målestokk
man legger til grunn. Ønsker man å vurdere om den nye Modul
2-boken er bred eller smal, er det rimelig å ta utgangspunkt i fagets
innholdsmessige intensjoner slik de er blitt til og vedtatt gjennom en
lang faglig-politisk prosess ved NTNU. Det er også rimelig å
sammenlikne ex.phil. ved NTNU med ex.phil. i landet for øvrig.
Mange fagmiljøer, også naturvitere, har vært med
i utredning omkring og vedtak av ex.phil. ved NTNU (herunder også
Modul 2). Når jeg som medredaktør og vi som forfatterkollegium
satte oss ned for å skrive denne boken, opererte vi ikke ut fra et
tabula rasa. Tvert imot hadde vi ganske klare retningslinjer å skrive
utifra - faglige og innholdsmessige føringer lagt av utredningskomiteer
og vedtatt av Programstyret for ex.phil. og Kollegiet. Boken er stort sett
skrevet av fagmiljøer som er gitt ansvaret for undervisningen av
Modul 2 og perspektivene er - ikke unaturlig - valgt med utgangspunkt i
disse fagmiljøene. Det ville antakelig styrke en bokanmeldelse om
anmelderen orienterte seg om denne fagpolitiske konteksten ettersom det
er her de viktigste premissene for bokutviklingsarbeidet har ligget.
Det er også relevant å informere om hvorfor det var nødvendig
å skrive en egen pensumbok for Modul 2: Når innholdet i emnet
vel var vedtatt, ble det raskt klart at det innenfor eksisterende ex.phil.-litteratur
ikke fantes velegnet pensumstoff. Eksisterende ex.phil.-litteratur har
ikke den tematiske og tverrfaglige bredde som var nødvendig for
innfri disse sentrale faglige intensjonene i Modul 2. Dessuten var det
ønskelig med en mer aktualitets- og problem-orientert fremstilling
av stoffet for å øke studentenes opplevde relevans av ex.phil.
Det er med slike målsettinger for øyet den nye Modul 2-boken
er skrevet.
Gjennom utviklingen av Modul 2 har NTNU fått det mest tverrfaglig
sammensatte ex.phil. i landet. Det er til sammen åtte fagmiljøer
fra SVT- og HF-fakultetene, og fra de tidligere sentrene STS og SMU, som
leverer undervisning til Modul 2. Den nye pensumboken i Modul 2 avspeiler
dette og er tematisk og tilnærmingsmessig langt bredere sammensatt
enn annen ex.phil.-litteratur jeg kjenner til. Fra å være et
emne som er nesten helt dominert av filosofi, har vi ved NTNU maktet å
utvikle et ex.phil. (Modul 1 og 2) der så vel humanistiske som samfunnsvitenskapelige,
teknologiske og naturvitenskapelige perspektiver er med. Naturviten-skapelige
perspektiver er i første rekke ivaretatt i behandlingen av vitenskapens
historie i Modul 1, mens natur og miljø som tematikk er behandlet
i Modul 2.
Innenfor Program for Modul 2 ved SVT-fakultetet arbeides det konkret
for å styrke den faglige innflytelsen fra naturvitenskapelige, tekniske
og medisinske miljøer på Modul 2 - i første rekke gjennom
å invitere til samarbeid om utvikling av prosjektoppgaver for førstesemesterstudentene.
Det ligger en forventning om at et slikt samarbeid vil berike og utvide
faghorisonten i emnet ytterligere.
Som fagfolk med yrkesstolthet i behold, er vi alltid på leting
etter forbedringsmuligheter. Ikke minst er vi opptatt av tilbakemeldingene
fra studentene om hvordan boken fungerer i praktisk bruk. Ex.phil.-studentene
har fått noen-og-tyve prosjektoppgaver å velge blant inneværende
semester. Én av dem lyder:
«Anmeld pensum!
...Gi en argumentert anmeldelse av den nye pensumboka (evt. en større
del av den) i Modul 2 med utgangspunkt i fagets bestrebelser på å
fremstå som «tverrfaglig», «helhetlig», «perspektivforankret»
og «aktualitetsorientert». Klargjør - evt. problematisér
- betydningen av to eller flere av disse begrepene og bruk dem aktivt i
drøftingen.»
Det sier seg selv at redaktørene av «Virkelighet og vitenskap:
Perspektiver på kultur, samfunn, natur og teknologi» med stor
interesse vil lese disse studenttilbakemeldingene med tanke på senere
revisjon av boken. I denne sammenheng setter vi også pris på
Austrheims konstruktive forslag til videreutvikling av kapitlene om natur
og miljø.
Gunnar Fermann
Institutt for sosiologi og statsvitenskap
Medredaktør «Virkelighet og vitenskap:
Perspektiver på kultur, samfunn, natur og teknologi» (AdNotam
1998)
|