NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør

Teknisk ansvarlig:
Erik Prytz Reitan

 
Bok uten faglig bredde?

Under den temmelig bastante overskriften «Ny ex.phil. lærebok uten faglig bredde» setter Gunnar Austrheim seg fore å anmelde den nye Modul 2-boken «Virkelighet og vitenskap: Perspektiver på kultur, samfunn, natur og teknologi», AdNotam 1998 (Universitetsavisa nr. 18). Sjelden har jeg sett en mer malplassert karakteristikk av en bok. Austrheim gir en misvisende beskrivelse av innholdet i boken og underslår forfatternes - i en ex.phil.-sammenheng - uovertruffent brede faglige sammensetning. Han er dessuten mer opptatt av å kritisere boken for hva den ikke gjør enn for hva den faktisk gjør. Som medredaktør og bidragsyter til boken finner jeg det nødvendig å gi en kommentar.

Kjernen i Gunnar Austrheims forehavende synes å være dette: Han er kritisk til at naturvitere ikke er representert på forfatterlisten, og er spesielt kritisk til at naturvitenskapelige perspektiver ikke gjennomsyrer behandlingen av miljø og natur. At han fra dette slutter at natur og miljø ikke er skikkelig behandlet i boken, er en drøy påstand ettersom to av bokens elleve kapitler eksplisitt gir perspektiver på natur og miljø (kap. 5: «Menneskeskapt miljøendring og internasjonalt samarbeid», s. 130-167, og kap. 6: «Iverksetting av kretsløpsbasert miljøpolitikk», s. 168-196). At Austrheim mener det samfunnsvitenskapelige og teknologiske perspektivet brukt i behandlingen av natur og miljø, ikke alene er uttømmende for behandlingen av denne tematikken, er det vanskelig å være uenig med ham i. Forfatterne av ovennevnte kapitler (Helge Brattebø og undertegnede) er naturligvis innforstått med at langt mer enn det de selv har sagt om natur og miljø, kan sies om disse temaene, men har like fullt måttet forholde seg til de fagpolitiske føringer som er lagt for faget gjennom utredninger og vedtak i kompetente organer (mer om dette nedenfor). Jeg tror heller ikke Austrheim har vært særlig oppmerksom på at det her dreier seg om en bredt anlagt innføringsbok om syv temaer innenfor et emne på 2,5 vekttall (= 400-450 siders pensum), og at dette nødvendigvis setter klare krav til begrensning og prioritering av stoff.

Feil blir det også når Austrheim gir inntrykk av at kultur som tematikk ikke er representert i boken. For en som hevder han har lest boken i sin helhet, burde det ikke være mulig å unngå å få med seg at i et langt kapittel 10 («Om å tenke forskjeller», s. 336-379) er kultur inngående og eksplisitt behandlet av den humanistisk orienterte antropologen Tord Larsen. Når Austrheim underslår bokens behandling av kultur i sin anmeldelse, er det liten grunn til å ta hans påstand om at vi har «lykkes dårlig med...å gi perspektiver på...kultur» alvorlig. Det er tvert imot min oppfatning at Tord Larsen har skrevet et tankevekkende, krevende og faglig sterkt kapittel om kultur som begrep og fenomen. At Larsens kapittel dertil i mangt er basert på tidligere publiserte arbeider, bør virke betryggende for de som er opptatt av formell faglig kvalitetskontroll.

Austrheim gir også inntrykk av at humanistisk inspirerte perspektiver spiller en helt marginal rolle i utforming av boka («boka er i hovedsak forfattet av samfunnsvitere og teknologer»). Også dette er direkte misvisende: Filosofene Helge Høibraaten og Henrik Syse er henholdsvis medforfatter og forfatter av kapittel 8 («Demokrati og dialog», s. 223-300) og kapittel 9 («Om å være en del av samfunnet», s. 301-335). Det er heller ikke vanskelig å finne humanistisk tankegods i ovennevnte Tord Larsen (kap. 10) og i Birthe Loa Knizeks kapittel om «Mennesket i samspill med sine omgivelser» (kap. 11, s. 380-402). Det blir altså for enkelt ? som Austrheim langt på vei synes å ha gjort ? å trekke slutninger om humanistisk inspirert innhold og tilnærmingsmåter basert på lesning av bokens kapitteloverskrifter. Austrheim har heller ikke fått med seg at et kapittel om «vitenskapelig argumentasjon» sannsynligvis vil inkluderes i neste utgave av boken (jfr. forordet). Dette vil ytterligere styrke bokens humanistiske så vel som tverrfaglige profil med bidrag fra filosofi og anvendt språkvitenskap.

Endelig vil jeg fremheve Knut H. Sørensens tre kapitler (kap. 2-4, s. 73-129) om vitenskapens forutsetninger, ekspertisens betydning, og om forholdet mellom disiplinering og tverrfaglighet som humanistisk relevante og informerte.

For å oppsummere: Austrheim har - ganske riktig - funnet at naturvitere ikke er representert på forfatterlisten til den nye Modul 2-boken. Fra dette har han - og dette er diskutabelt - sluttet at natur og miljø ikke er gitt en faglig forsvarlig behandling. Videre har Austrheim påstått at kultur knapt er behandlet og at humanistiske perspektiver og problemstillinger spiller en marginal rolle i boken. Disse to sistnevnte påstandene gjør meg oppbrakt fordi de kan se ut til å være skrevet mot bedre vitende, og jeg har derfor gått ganske langt i å demonstrere hvor misvisende disse påstandene er. Som sjanger er det et minimumskrav at en anmeldelse gir en noenlunde vederheftig fremstilling av teksten som vurderes. Det er her det svikter hos Austrheim: Han skriver at «boka i hovedsak dreier seg om samfunn og teknologi». I realiteten er det slik at det er humanistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver på kultur, samfunn, natur og teknologi, som gjennomsyrer boken. Utover dette er to av forfatterne teknologer av utdanning. Disse har i tillegg - og på ulikt vis - brakt inn det teknologiske perspektivet.

På denne bakgrunn, la meg til slutt gå Austrheims mest generelle karakteristikk av boken nærmere etter i sømmene - nemlig at boken skulle være «uten faglig bredde»: Er det rimelig å gi en ny ex.phil.-bok som inneholder bidrag og perspektiver fra humanistiske så vel som samfunnsvitenskapelige og teknologiske fag, karakteristikken«uten faglig bredde»? Hvilke konklusjoner man kommer til, vil i høy grad bestemmes av hvilken målestokk man legger til grunn. Ønsker man å vurdere om den nye Modul 2-boken er bred eller smal, er det rimelig å ta utgangspunkt i fagets innholdsmessige intensjoner slik de er blitt til og vedtatt gjennom en lang faglig-politisk prosess ved NTNU. Det er også rimelig å sammenlikne ex.phil. ved NTNU med ex.phil. i landet for øvrig.

Mange fagmiljøer, også naturvitere, har vært med i utredning omkring og vedtak av ex.phil. ved NTNU (herunder også Modul 2). Når jeg som medredaktør og vi som forfatterkollegium satte oss ned for å skrive denne boken, opererte vi ikke ut fra et tabula rasa. Tvert imot hadde vi ganske klare retningslinjer å skrive utifra - faglige og innholdsmessige føringer lagt av utredningskomiteer og vedtatt av Programstyret for ex.phil. og Kollegiet. Boken er stort sett skrevet av fagmiljøer som er gitt ansvaret for undervisningen av Modul 2 og perspektivene er - ikke unaturlig - valgt med utgangspunkt i disse fagmiljøene. Det ville antakelig styrke en bokanmeldelse om anmelderen orienterte seg om denne fagpolitiske konteksten ettersom det er her de viktigste premissene for bokutviklingsarbeidet har ligget.

Det er også relevant å informere om hvorfor det var nødvendig å skrive en egen pensumbok for Modul 2: Når innholdet i emnet vel var vedtatt, ble det raskt klart at det innenfor eksisterende ex.phil.-litteratur ikke fantes velegnet pensumstoff. Eksisterende ex.phil.-litteratur har ikke den tematiske og tverrfaglige bredde som var nødvendig for innfri disse sentrale faglige intensjonene i Modul 2. Dessuten var det ønskelig med en mer aktualitets- og problem-orientert fremstilling av stoffet for å øke studentenes opplevde relevans av ex.phil. Det er med slike målsettinger for øyet den nye Modul 2-boken er skrevet.

Gjennom utviklingen av Modul 2 har NTNU fått det mest tverrfaglig sammensatte ex.phil. i landet. Det er til sammen åtte fagmiljøer fra SVT- og HF-fakultetene, og fra de tidligere sentrene STS og SMU, som leverer undervisning til Modul 2. Den nye pensumboken i Modul 2 avspeiler dette og er tematisk og tilnærmingsmessig langt bredere sammensatt enn annen ex.phil.-litteratur jeg kjenner til. Fra å være et emne som er nesten helt dominert av filosofi, har vi ved NTNU maktet å utvikle et ex.phil. (Modul 1 og 2) der så vel humanistiske som samfunnsvitenskapelige, teknologiske og naturvitenskapelige perspektiver er med. Naturviten-skapelige perspektiver er i første rekke ivaretatt i behandlingen av vitenskapens historie i Modul 1, mens natur og miljø som tematikk er behandlet i Modul 2.

Innenfor Program for Modul 2 ved SVT-fakultetet arbeides det konkret for å styrke den faglige innflytelsen fra naturvitenskapelige, tekniske og medisinske miljøer på Modul 2 - i første rekke gjennom å invitere til samarbeid om utvikling av prosjektoppgaver for førstesemesterstudentene. Det ligger en forventning om at et slikt samarbeid vil berike og utvide faghorisonten i emnet ytterligere.

Som fagfolk med yrkesstolthet i behold, er vi alltid på leting etter forbedringsmuligheter. Ikke minst er vi opptatt av tilbakemeldingene fra studentene om hvordan boken fungerer i praktisk bruk. Ex.phil.-studentene har fått noen-og-tyve prosjektoppgaver å velge blant inneværende semester. Én av dem lyder:

«Anmeld pensum!

...Gi en argumentert anmeldelse av den nye pensumboka (evt. en større del av den) i Modul 2 med utgangspunkt i fagets bestrebelser på å fremstå som «tverrfaglig», «helhetlig», «perspektivforankret» og «aktualitetsorientert». Klargjør - evt. problematisér - betydningen av to eller flere av disse begrepene og bruk dem aktivt i drøftingen.»

Det sier seg selv at redaktørene av «Virkelighet og vitenskap: Perspektiver på kultur, samfunn, natur og teknologi» med stor interesse vil lese disse studenttilbakemeldingene med tanke på senere revisjon av boken. I denne sammenheng setter vi også pris på Austrheims konstruktive forslag til videreutvikling av kapitlene om natur og miljø.  

Gunnar Fermann
Institutt for sosiologi og statsvitenskap
Medredaktør «Virkelighet og vitenskap: Perspektiver på kultur, samfunn, natur og teknologi» (AdNotam 1998)