Globalisering er blitt noe nær et moteord. Hva skjuler seg bak begrepet? Universitetsavisa skal se nærmere på fenomenet globalisering i tre artikler, sett fra tre ulike perspektiver - økonomi, politikk og kultur. (Del 2 av 3) 
 

Globalisering: 

Troll kan temmes

Vi er blitt så redde for globaliserings-trollet at vi søker tilflukt i EU. Både Aftenposten og Nationen har nylig gjennomført meningsmålinger som tyder på det. Valutaspekulantenes herjinger med den norske krona har gjort oss nervøse. Men troll sprekker ved dagslys, gjør de ikke?

En av de norske oversetterne av boka «Die Globalisierungsfelle,» Sten Inge Jørgensen, er overbevist om at det snart kommer en ny norsk EU-avstemning og at svaret da vil bli ja. Det eneste som mangler, er at ja-sida skaffer seg en AP-mann som snakker Hedmarksdialekt og som er for EU, mener han.

Hans-Peter Martin var i Studenter-samfundet forrige torsdag for å snakke om globalisering. Også han er lidenskapelig tilhenger av EU. Hans medforfatter Harald Schumann skal imidlertid etter sigende være atskillig mer skeptisk til den Europeiske Union. Spørsmålet er dette: Er vesle Norge best stilt innenfor eller utenfor EU når det skal møte de utfordringer som globaliseringen frambyr?

- På historiens skraphaug

«Nasjonalstaten hører til på historiens skraphaug,» sier noen, de ekstreme. De mer moderate hevder at den moderne nasjonalstaten er satt under sterkt press. Så sterkt at vi ikke kan regne med at den - staten - vil være i stand til å beskytte oss mot de flerhodede trollene som herjer rundt i det internasjonale landskapet. «Det norske hus» er ikke sterkt nok og vi bør søke tilflukt i den felles-europeiske festningen som går under akronymet EU.

Ikke alle er like enige i det, men det synes å være en allmenn enighet om at nasjonalstaten anno 1998 i hvert fall er svekket.

Men det er ikke sikkert dette er riktig. Tvert i mot, hevder noen, er den moderne, vestlige nasjonalstat sterkere befestet, mer kompetent, bedre utstyrt enn noensinne. Den er bare ikke klar over det - ennå. For se bare: På områder hvor staten virkelig ønsker å utøve nasjonal suverenitet, har den ikke nevneverdige problemer med å gjøre det. Stjerneeksemplet er innvandring. Sannsynligvis har den norske stat aldri utøvd bedre kontroll over immigrasjonen enn hva den gjør i dag. Norge har jernkontroll, det i en situasjon hvor nettopp globaliseringen gjør det lettere enn noensinne å flytte på seg. Eletronisk kommunikasjon generelt, og globale massemedier som CNN spesielt, gjør at folk er bedre informert enn noen gang før om politiske og økonomiske tilstander i land rundt om i verden, og dermed har optimalt grunnlag for å danne seg oppfatninger om hvor det er lurt å reise, eventuelt flytte. Internasjonal transport blir stadig billigere og bedre. Du kan fly mellom verdensdeler for en billig penge.

Dessuten gjør utviklingen av en global kultur at folk kan «ta med seg» sin etniske identitet hvor hen de reiser. I Oslo er det nylig startet opp satelittoverføring av en pakistansk fjernsynskanal. Sendingene går 24 timer i døgnet. Etniske pakistanere/norske statsborgere gleder seg - nå kan de se på TV som om de bodde hjemme.

Det er lettere for folk å flytte på seg enn noen gang før - men Norge har bedre innvandringskontroll enn noensinne. Så hva forteller det oss?

Vi kan om vi vil

Framfor alt at den moderne, vestlige stat kan hvis den vil. Den internasjonale finanskapitalen kan kontrolleres - forutsatt at der forefinnes politisk vilje.

Likevel - overnasjonale politiske organer må til. Grovt sett fins det tre ulike måter stater kan organisere sitt samarbeid på.

I: Flate strukturer av «konføderal» karakter, hvor stater ikke avgir suverenitet, men der alle avtaler inngås på frivillig basis og samarbeidet er av en koordinerende natur.

II: Organisasjoner som betinger tilpasning til et sett felles regler. GATT er av denne typen, som baserer seg på interstatlig samarbeid.

III: Rene overnasjonale organisasjoner som for eksempel den Europeiske Union. Her avgir medlemslandene deler av sin suverenitet til fellesskapet. Så kan man spørre seg om den tredje og siste formen for interstatlig samarbeid er det eneste alternativet vi har.

Om det er slik at vi kan utøve full nasjonal suverenitet om vi vil, hvorfor vil vi ikke?

«Retorikken er kommet mye lenger enn virkeligheten,» sier professor Helge Hveem i et intervju med Aftenposten tidligere i år. Hveem mener vi diskuterer et fenomen som per dags dato ikke er fullt utviklet, og som kanskje aldri blir det. Han tror retorikken kan gi næring til motkreftene mot globaliseringen.

«Spørsmålet er om ikke politikerne bruker globaliseringen som en unnskyldning for at de gjør så lite. Dypest sett har de nok de samme mulighetene nå som tidligere,» fastslo det britiske uketidsskriftet The Economist i en omfattende artikkelserie om globaliseringen i fjor høst.

Muligens er det slik at mange tilhengere av de økonomiske, politiske og kulturelle prosessene som går under navnet «globalisering» føler på en egeninteresse i å framstille utviklingen som uavvendelig. Oppfatningen av egen avmakt blir politisk ønskelig.

Om dette er riktig, er det en strategi som kan bakfyre. Politisk avmakt kan vendes til politisk frustrasjon, og sinne. Slik at man i neste omgang roper et rungende «nei!» til alt som - med rette eller urette - assosieres med globalisering. Dermed kan økende regionalisering være en like sannsynlig utvikling. Det mørke i dette bildet er oppblomstringen av etniske, fremmedfiendlige, bevegelser.

Tilbake til EU: Med avgivelse av suverenitet følger en følelse av avmakt. Muligens er det derfor Martin ikke ser annen utvei enn å bekjempe globaliseringen fra unionens innside: Simpelthen fordi EU-landene allerede har avgitt så mye suverenitet, at dette er eneste farbare vei.

Hvor, og hva, er EU om, la oss si, ti år? Et slags US of E - Europas forente stater? Eller kanskje unionen har gjennomgått en reversert utvikling, til å bli en løs, konføderativ sammenslutning av suverene stater. En tredje mulighet er at EU vakler videre som en ubestemt og ubestemmelig koloss på «taniga ben,» på ustødige føtter.

En ting er i hvert fall sikkert. Alle imperier gjennom verdenshistorien, fra Romerriket til Sovjetsamveldet, har før eller siden gått i oppløsning. De uoversiktlige strukturene, avstanden mellom styrer og styrte, etniske ulikheter, og, i moderne tider, «demokratisk underskudd», fører til at imperier så å si råtner på rot.

Satt på spissen kan problemstillingen formuleres slik: Hva er størst - EUs samlede makt, eller summen av den enkelte suverene nasjonalstats makt? Når suverene stater avgir makt til EU, er spørsmålet om noe av makta forsvinner underveis.

Fra avmakt til motmakt

Avmakt eller ikke: Hva man kan være rimelig enig om, er at staten ikke lenger er eneste aktør på arenaen. Kulturelt, økonomisk og politisk samkvem gikk gjennom statlige organer. Er det noen som husker dette med «vennskapsbyer» som var så populært for ett, to, tre tiår tilbake? Høytidelige delegasjoner fra bystyrer rundt om i verden besøkte hverandre, gjerne med noen felespillere og en teatertrupp eller tre på slep. Dagens virkelighet er atskillig mer anarkistisk.

Nasjonalstaten har, når den ferdes på den internasjonale arena, internasjonale organisasjoner (IOs) over seg: ikke-statlige organsiasjoner (NGOs) under seg; transnasjonale selskaper (TNCs) ved siden av seg.

TNC'ene er blitt så store, og det er så mange av dem, at de overgår mange nasjonalstater i omsetning, såvel som økonomisk makt. De produserer og omsetter på flere kontintenter, har ofte eksklusive kanaler inn til politiske ledere rundt om i verden - pluss at de gjerne sitter med gode påvirkningsmuligheter i inter- og overnasjonale fora, så som WTO og EU, hvor avtaler som regulerer deres handlefrihet, hamres ut.

Overnasjonale organisasjoner er den neste aktøren. Det er blitt flere av dem, etter som samkvemet mellom land øker, og de får mer makt. De er ikke særlig demokratiske, de fleste av dem: Det er Ministerrådet, og ikke Europaparlamentet, som vedtar EUs budsjett.

Den tredje aktøren er de ikke-statlige organisasjonene, på engelsk NGOs. Det er blitt stadig mer vanlig at private organisasjoner pleier nært samkvem over landegrensene. NGO'ene er nykommeren på den internasjonale scene. Deres tilsynekomst er en følge av den voldsomme utviklingen i moderne kommunikasjon. Nå har de midlene som er nødvendige for å opprette og opprettholde nær kontakt over hele verden.

Dette er noe som statlige bistandsorganisasjoner i Vesten har benyttet seg av. Norad kanaliserer stadig større deler av sin bistand gjennom norske private organisasjoner, såvel som NGOs lokalt i mottakerlandene. Penger gis til en norsk NGO, som jobber via en lokal NGO i et 3.verden-land, som jobber videre med lokalbefolkningen der - og det hele foregår uten at staten i det aktuelle landet er involvert.

Selve fenomenet «NGO» i den 3. verden kan sies å være en del av globaliseringen. Nemlig globaliseringen av den vestlige, liberale, kapitalistiske, styreform. Private organisasjoner representerer grasrota, tror Norad. NGO'ene skal, sammen med det private næringslivet, være en motvekt mot staten, som ofte er korrupt, udugelig og udemokratisk.

Slik sett fungerer NGO'ene som «moderniseringsagenter» overfor den 3. verden, i hendene på vestlige industriland. Målet er å framelske en styreform som harmonerer med vår egen, fordi vi tror - med rette eller urette - at den er best.

Gruppe 7

Mye av debatten omkring globalisering har fram til nå handlet om hvordan man best kontrollerer de transnasjonale selskapene. Akkurat den debatten er gammel. Det forholdsvis nye er at maktbalansen har - tilsynelatende - tippet så til de grader i favør av TNC'ene. Flere mottiltak er lansert, blant annet «Tobin-skatten», omtalt i forrige artikkel. Et annet er å innføre en slags miljøavgift på selskapenes aktiviteter, Kåre Willoch er blant dem som ivrer for det.

Spørsmålet er om de største statene er interessert i å innføre slik kontroll. Det kan heller virke som om USA, Japan, Tyskland og de øvrige som utgjør den såkalte G7-gruppen, tvert i mot fører an i en globaliseringsprosess hvor internasjonale organisasjoner som WTO, IMF og Verdensbanken, samt TNC'ene, får stadig mer makt. Under tittelen «G7 forbedrer en global kapitalisme», datert 3. november, presenterer Aftenposten nye tiltak som har til hensikt å styrke nevnte internasjonale organisasjoner, samt å presse på for å fremme frihandel i blant annet Sørøst-Asia.

Dersom et slikt perspektiv har noe for seg, står ikke kampen mellom en truet nasjonalstat på den ene siden og transnasjonale selskaper, samt inter- og overnasjonale organisasjoner på den andre. Bildet er blitt mer komplisert. Noen stater tjener på globaliseringen, fordi de har stor innflytelse på retningen den tar. Andre kommer dårligere ut.