Oppveksten

Fredrikke Marie ble født i Trondheim 31. mai 1843. Foreldrene var Louise Augusta Bing og David Andreas Gram. Da Fredrikke Marie var seks år gammel, flyttet familien til den gamle slektsgården By gård ved Steinkjer. Gården ble drevet som et mønsterbruk med tilhørende sagbruk, mølle, brenneri og meieri. Faren var en sterk tilhenger av Henrik Wergeland og følgelig opptatt av tanken på nasjonal selvstendighet. Det var et rikt hjem, både åndelig og materielt sett. 

Hjemmet var preget av stor gjestfrihet, og fremstående menn og kvinner vanket der. Både kunstnere og forfattere, bl.a. Ole Bull og eventyrsamleren Peter Christian Asbjørnsen. I 1869 besøkte Aasmund Olavsson Vinje gården og han gjorde et sterkt inntrykk på Fredrikke Marie.

Selv om hun var liten av vekst, kom hun til å få stor betydning. På By gård ble det ikke gjort så stor forskjell på gutter og piker. Fredrikke Marie fikk utfolde seg friere enn de fleste andre piker på den tiden. Hun ble tidlig politisk bevisst, og det berettes i brev fra 1884 om den 14. årige Fredrikke Marie som "i den største spenning levde midt oppe i dagens politiske strid". Barna fikk skolegang på gården, og de ble undervist av dyktige huslærere.

Ekteskapet med Ole Anton Qvam

I 1857 kom jusstudenten Ole Anton Qvam til gården By som huslærer. Fredrikke Marie ble ganske fort forelsket i ham, og det var gjensidig. Fredrikke Marie og Ole Anton giftet seg i 1865.
Ektemannen kom til å bety mye for Fredrikke Marie og hennes videre utvikling, ikke minst politisk. Etter at han hadde giftet seg med Fredrikke Marie og kjøpt gården Gjævran i 1863, fikk han stemmerett og kunne velges inn i politikken. Han var sterkt engasjert i politikk og samfunnsliv og hadde en rekke tillitsverv.

Livet på Gjævran gård

Fredrikke Marie og Ole Anton bosatte seg på Gjævran gård i 1873. Gården kom til å bli holdepunkt og samlingspunkt gjennom deres omflakkende liv. Fredrikke Marie ble husmor allerede 22 år gammel. De første årene bodde de hjemme på By gård, kanskje til det beste for alle, siden ektemannen stadig var på farten. Fredrikke Marie var ikke så sterk helsemessig med stadige lungebetennelser og giktfeber.
Ektemannen var mye borte fra hjemmet, og derfor ble mye av gårdsdriften overlatt til Fredrikke Marie. Hun stod på, og hadde som valgspråk at vanskeligheter er til for å overvinnes. Hun utviklet tidlig sin administrative og økonomiske sans. På Gjævran gård bodde også Ole Antons søster, Anna Qvam. 

Mye takket være sin mann skaffet hun seg nyttige kontakter i viktige posisjoner. I 1880-årene flyttet hun og barna med ham til Kristiania, og dermed fikk hun nærmere kontakt med det politiske livet, selv om barna og spesielt sønnen Olavs sykdom og død tok det meste av hennes tid og engasjement. Men motgangen hadde herdet henne, og hun kom styrket ut av lidelsen, så etter at hun hadde passert de femti kastet hun seg ut i aktivt politisk liv.

Den politiske kvinnen

Ektemannen tok henne med på råd og satte henne inn i politiske spørsmål. Etterhvert fikk hun inngående kunnskap og kjennskap til de politiske begivenhetene, og dannet seg egne selvstendige meninger. Ole Anton støttet henne og fikk også fremmet hennes synspunkter i offentlige fora. Han var opptatt av likestilling for kvinner, med den begrunnelse, som han forkynte fra Stortingets talerstol: "Vi er et litet Folk, vi har ikke Raad til at gjøre os mindre, end vi er". Kvinnelig stemmerett ville sanke stemmer for nasjonalitetstanken, mente han. Sammen med sin kone var han en av initiativtakerne til stiftelsen av Norsk Kvindesaksforening, og jobbet sammen med henne for retten til kvinners stemmerett i Stortinget. 

Ekteskapet ga henne mulighet til å utøve myndighet. Det var på denne tiden hun var med på å stifte foreninger, tok på seg formannsverv, satt i komiteer og deltok på internasjonale kongresser. Hun hadde på en tid tre formannsverv samtidig: Norske kvinners sanitetsforening, Norsk kvinnesaksforening og Landskvinnestemmerettsforeningen. De viktigste sakene for henne var nasjonalt selvstyre, folkestyre og kvinneemansipasjonen- men alt ut i fra fellesskapets interesser. 
Hun var et praktisk anlagt menneske. Personlig erfaring og forståelse for de uheldige kårkvinner kjennetegnet henne. Selv jobbet hun mest i kulissene og trakk i trådene, snakket med viktige personer, argumenterte og overbeviste, og maktet å gjøre sin innflytelse gjeldende gjennom talsmenn og -kvinner. Hun mente at kvinners innsats var nødvendig både i statlig og kommunalt styre og stell. Etter at ektemannen døde i 1904, fortsatte hun å ha overoppsynet med Gjevran gård. 

I 1911 fikk hun kong Haakons VIIs fortjenestemedalje i gull og i 1915 ble hun ridder av 1. klasse av St. Olavs orden for allmennyttig virksomhet. Hun døde på Gjævran 10. september 1938. 

15. mai 1915 ble Fredrikke utnevnt til rider av 1. klasse av den kongelige Norske St. Olavs orden for allmennyttig virksomhet.

Norsk Kvindesaksforening (NKF)

NKF var fra starten i 1884 en forening av både menn og kvinner. Statsrevisor H.E. Berner var den første formannen, men siden tok kvinnene over. Ole Anton Qvam var blant initiativtakerne til NKF, og Fredrikke Marie var med i styret allerede fra 1885. Gina Krog spilte også en aktiv rolle i organisasjonen helt til sin død i 1916. 

NFK hadde en del motgang på midten av 1890-årene. Foreningen bestod for det meste av borgerskapets kvinner, gifte kvinner og radikale kvinnelige studenter. Arbeiderkvinnene ønsket heller å organisere seg i ulike fagforeninger. 

Det var strid om moralske spørsmål. Ideer og strategier på den ene siden, eller skulle man legge seg på en praktisk linje og arbeide for å skaffe kvinnene rettigheter til utdanning og dyktiggjøre dem til bedre å klare seg selv? Dette var var de store stridsspørsmålene i Norsk Kvinnesaksforening. Den praktiske linjen seiret, og det ble satt i gang kurs for kvinner i regi av Friundervisningen - det var kokkekurs og sykurs. Fredrikke Marie ledet dette arbeidet under sin formannstid fra 1898 til 1903. Senere var hun også sentral i gjennomføring av det praktisk arbeidet til NKF.

Norske Kvinders Sanitetsforening

Foreningen ble stiftet i Oslo 26. februar 1896 av Fredrikke Marie Qvam. Stiftelsen hadde sin bakgrunn i de urolige politiske forholdene før unionsoppløsningen i 1905. Man så det ikke som utelukket at det kunne bryte ut krig med Sverige. Fredrikke Marie mente at hvis det ble krig, så måtte kvinnene også stille opp. Sanitetsforeningens oppgave ble derfor å skaffe utstyr til forsvarets sanitet, men også å utdanne sykepleiere. Stiftelsesmøtet ble holdt i Oslo, og det ble etablert foreninger over hele Norge.
Det varte ikke lenge før sanitetsforeningene gikk inn i krig mot tuberkulosen. Sykdommen tok mange liv, særlig unge mennesker ble rammet. Selv hadde Fredrikke Marie og Ole Anton mistet barn i sykdommen. Kampen mot tuberkulose ble den viktigste oppgaven for NKS i mange år. Man informerte og samlet inn penger til tuberkulosehjem. Det var også sanitetskvinnene som satte i gang vaksinering av barn og unge. 

Landskvindestemmerettsforeningen (LKSF)

Kvinnestemmerettsforeningen (KSF) ble stiftet i 1885 med Gina Krog som formann og omfattet kun Kristiania. Fredrikke Marie var også aktiv i foreningen.

I 1898 oppstod en uenighet innad i organisasjonen om taktikk i kampen for kvinnelig stemmerett. 
Fredrikke Marie og Gina og var uenig i den taktiske fremgangsmåten til Kvinnestemmerettsforeningen KSF og de brøt ut av denne for å stifte Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF) i 1898. LKSF mente helt fra starten at det var viktig med en landsomfattende organisasjon. Fredrikke Marie klarte å samle medlemmer fra alle lag av samfunnet, i byer og på bygdene. Hun ble valgt til foreningens første formann. 

I 1907 får Fredrikke Marie tildelt det internasjonale stemmerettsmerke "Jus suffragii" i gull. Her får hun en gratulasjon med utmerkelsen fra "stemmeberettigede kvinder".

Norske Kvinders Nasjonalråd (NKN)

En "hjelpekomité" ble nedsatt i 1902 etter initiativ av Gina Krog, og den utarbeidet de første planene for NKN, Norske kvinners nasjonalråd, som så dagens lys 8. januar 1904. Forbundet var en sammenslutning av forskjellige kvinneforeninger, unntatt Arbeiderpartiets kvinner - som mente at de hadde sitt eget forbund. Forbundet skulle være et samlende råd for ulike kvinnesaksforeninger i Norge.

NKN meldte seg allerede tidlig inn i International council of women. Bare organisasjoner og foreninger ledet av kvinner, eller hvor kvinner er med i ledelsen, kan bli medlem av I.C.W. 

Fredrikke Marie var aktiv i NKN helt fra starten. Man arbeidet bl.a. mot prostitusjon, eller hvit slavehandel som det het den gangen, og for at kvinner skulle få bli verge. At Fredrikke Maries innsats ble høyt vurdert, skulle dette diplom vise.