14 / 110
13
2.0. VERKTØY BRUKT I FORFLYTNING OG ORIENTERING
2.1. Orientering og reorientering i omgivelsene
Forflytning har avgjørende betydning for tilegnelse av spatial kunnskap om omgivelsene.
Det å utvikle og koordinere selv-til-objekt- og objekt-til-objekt- relasjoner, og bruke
kjennemerker for å forflytte seg effektivt fra sted til sted, er knyttet til en kompleks
interaksjon mellom persepsjon og handling. Våre handlinger under forflytning er styrt
av våre forventninger om hvilken informasjon som forekommer på veien mot et mål.
Det å bruke sensorisk informasjon på en meningsfull måte, og å forflytte seg trygt og
hensiktsmessig mot et ønsket mål, er selve kjernen i spatial orientering.
Synshemmede mennesker kan bruke mange ulike strategier for å forflytte og orientere
seg i kjente og ukjente omgivelser. Det å ha synsrelaterte problemer knyttet til
forflytning og orientering kan operasjonelt defineres som å ha problemer med å bruke de
verktøyene som seende mennesker med normalt syn bruker under forflytninger. Viktige
verktøy er strategiske holdepunkter som peilepunkt, kjennemerker og ledelinjer. Både
seende og synshemmede benytter seg av strategiske holdepunkter som er framtredende
i omgivelsene, samt hensiktsmessige ledelinjer for effektiv forflytning fra kjennemerke
til kjennemerke. Gode ledelinjer kan være murveggen på et hus eller husrekke, en
gresskant gjennom en park eller langs en sti. En ledelinje er et redskap for å finne
veien mellom to påfølgende kjennemerker, det vil si å holde retningen på en etappe.
Når man mangler syn, er det nødvendig å følge ledelinjen taktilt eller auditivt. Dette
kalles sporing. Auditiv sporing, f.eks. når en synshemmet følger murveggen, krever
bruk av auditive tilbakemeldinger, ekko, ved forflytning, mens taktil sporing er knyttet
til berøringskontakt med ledelinjen gjennom bruk av arm, bein eller kropp.
Forflytning krever også at man må vite når en skal skifte retning. Slike beslutninger
blir gjerne tatt når man kommer til et kjennemerke som markerer slutten på en etappe.
Kjennemerker og ledelinjer brukes av synshemmede mennesker for å holde riktig kurs
og for å finne fram til målet for forflytningen.
Blinde mennesker kan naturligvis ikke benytte visuelle peilepunkt for å holde retning,
men for svaksynte kan bruk av peilepunkter være hensiktsmessig. Peilepunkt kan være
både statiske og dynamiske. Statiske peilepunkt er nyttig for å holde retning og er
mest anvendelige når feltet er åpent og oversiktlig slik som når man går i fjellterreng.
I slike oversiktlige felt benytter vi gjerne fremtredende landemerker som peilepunkt.
I terreng som er mer uoversiktlig, slik som f.eks. i byer eller i skogsterreng, er vi mer
avhengig av gater, veier og stier for valg av retning og retningsendringer. Da kan et
alternativ være å benytte dynamiske peilepunkt dersom man er usikker. I praksis kan
det bety at en henger seg på og følger etter et menneske som går i samme retning som
en selv skal gå.