Museet som debattarena

Håkon Ringstad Størmer Håkon Ringstad Størmer valgte retningen "tysk kulturkunnskap" da han skulle skrive sin masteroppgave. I oppgaven tar han for seg museet som eksempel på hvordan samfunn ser på sin egen historie, og hvordan dette synet påvirkes av samtidige forhold. Her forteller han litt om oppgaven: 

 

Et museum er ment å formidle historier fra en felles fortid, men hva skjer når denne fortiden er omstridt? Når det er vanlig at forskjellige grupper føler at deres historie, eller deres foreldres eller besteforeldres opplevelser ikke får sin rettmessige plass i den offisielle minnekulturen, er det nettopp fordi ingen person, samfunn, eller kultur kan ta vare på alle minner. Noe må havne i skyggen av de hendelser, personer og myter vi som samfunn velger å ta vare på. Minner som ikke videreføres forsvinner med de menneskene som har dem. Det fascinerende med denne prosessen er at utvelgelsen følger de behov og rammer som er gitt oss i dag, som igjen former vår opplevelse av fortiden. Fortiden lever utelukkende i nuet.

Da jeg startet på masterstudiet i tysk var kanskje den største overraskelsen hvor varierte fagene og temaene vi arbeidet med var. Studentene får mulighet til å velge mellom en rekke forskjellige fag, og bruke tillært kompetanse til å forme sitt eget studium og sin masteroppgave i stor grad. Selv valgte jeg å fokusere på retningen som kalles "tysk kulturkunnskap", som åpner for en rekke muligheter når man skal skrive masteroppgave. Vi hadde allerede arbeidet en del med minnekultur og kollektivt minne på bachelorstudiet, og jeg fant ut at dette var noe jeg ønsket å gå videre med. Jeg bestemte meg for å ta for meg museet som eksempel på hvordan samfunn ser på sin egen historie, og hvordan dette synet påvirkes av samtidige forhold.  

Ingen steder kommer dette tydeligere frem enn i meningsutvekslinger knyttet til museer. Museet som debattarena er selve manifestasjonen av erindringskultur. Det er en institusjon laget for å bevare og fremstille de deler av historien som ansees for viktig. Hva som skal ansees som viktig, og hvordan det skal fremstilles er noen av de spørsmålene som blir heftigst diskutert. De hyppige diskusjonene som omkranser museer driver dem fremover, forårsaker endring i dem og i samfunnet, og sørger for at museene fungerer som gode barometre for et samfunns forhold til sin egen fortid.

I min masteroppgave undersøker jeg nettopp to museers forhold til egen erindringskultur i Norge og Tyskland. Jeg tar for meg Gjenreisningsmuseet for Nord-Troms og Finnmark og den planlagte langtidsutstillingen om flukt og fordrivelse som er i ferd med å opprettes i Berlin. Begge institusjoner tar for seg temaer fra vår nære fortid som har blitt kalt fortrengte eller fortiede, og som bare nylig har fått den offisielle anerkjennelse et offentlig finansiert museum antyder. Hvorfor skjer dette nå? Hvordan påvirkes museene av forskjellige interesser? Hvordan er de selv med å påvirke sitt lands erindring av temaet deres? Hva kan landenes debatter omkring disse organisasjonene fortelle om de aktuelle erindringskulturene? Dette er noen av spørsmålene jeg ønsker å finne svar på.               

Å skrive en masteroppgave er en spennende og lærerik prosess, som jeg selv føler at jeg har hatt stort faglig og språklig utbytte av. Noe av det beste med å skrive masteroppgave i tysk, er den store valgfriheten. Man kan velge mellom litteratur, grammatikk eller kulturkunnskap, alt etter hvilket interesseområde man har. I samråd med veileder lar en oppgave i tysk kulturkunnskap seg utmerket godt vries i forskjellige fagretninger, noe som åpner for spennende og varierte oppgaver. Miljøet er av en sånn størrelse at man har god kontakt med både medstudenter og forelesere, og terskelen for å diskutere oppgaven eller spørre om råd er svært lav.