Et nytt tiltak

Tre forsøksprosjekt (piloter) med Familieambulatoriet (FA) ble startet i Levanger, Namsos og Vestre Viken i 2009 for å støtte foreldre i risiko på grunn av rus eller psykiske problemer nå eller tidligere. Hensikten var å støtte foreldreskapet fra svangerskapet til skolestart for å oppnå god utvikling og psykisk helse for barnet. Piloten er nå over i ordinær drift, og mange andre lignende tjenester har blitt etablert eller er på vei.

Virkning på nyfødtes helse? 

En studie ved RKBU Midt-Norge (IPH/MH NTNU) (Rimehaug 2019 BMC Health Service Research) brukte Medisinsk Fødselsregister til å sammenligne befolkningen i de tre områdene i Nord-Trøndelag og Viken i 2009-2013 med de fire årene før dette, og med hele Norge 2005-2013. Start av FA-pilotene ble fulgt av en nedgang i forekomsten av undervektige tidligfødte fra 1,39 % til 0,94 %. Det betyr 70 færre enn forventet i løpet av de fem årene – 14 hvert år i pilotområdene. Samtidig falt forekomsten av barn født med en lav APGAR-skåre i pilotområdene, mens den steg i resten av landet. Forskjellen utgjorde 57 barn – 12 barn mindre hvert år i pilotområdene.

Riktig rekruttering?

En studie ved Sykehuset Levanger (Holden 2019 Tidsskrift for psykisk helsearbeid) viser at FA rekrutterer familier med høy risiko. Journalene til 169 mødre og barn som hadde mottatt FA-tilbud ble gjenomgått. Alle hadde dokumentert risiko i journalene, gjennomsnittet var 7 risikofaktorer, og 80 % hadde mer enn 4 risikofaktorer. Mesteparten av den dokumenterte risikoen handlet om de voksne i familien, dvs. barnets omgivelser, mens bare halvparten av barna hadde registrert noen tegn til bekymringsfull utvikling.

For 28 % var det journalført bekymring for samspill eller tilknytning, men helsepersonell vurderte foreldrekompetansen som god for 44 % av mødrene og åtte av ti foreldre beskriver barnet sitt positivt.  1/3 hadde kontakt med barnevernet og 1/10 hadde mistet omsorgen for barnet.

Nå vil vi undersøke de neste fem årene for å se om den gode effekten er der fortsatt, og andre nyetableringer har fungert på samme måte. Vi vet fortsatt lite om hvorvidt Familieambulatori-tiltak får betydning for barnets utvikling fram mot skolealder.

Eksternaliserte vansker kan beskrives som negativ og utagerende adferd som ikke er sosialt akseptert hos barn. De gjør ikke som de skal, er sinte, trassige og urolige. I skolen blir dette det som kalles læringshemmende adferd, og det rammer eleven selv, deres klassekamerater og læreren.

Kirkhaug har i sin avhandling tatt utgangspunkt i de mest alvorlige tilfellene av adferdsproblematikk, og undersøkt hvordan intervensjonsprogrammet De Utrolige Årene (DUÅ) fungerer for disse barna.

Avgjørende å studere effekt

De utrolige årene (DUÅ) er et universalforebyggende program som retter seg mot alle barn i skolealder. DUÅ’s skole- og barnehageprogram har som mål å forbygge utviklingen av adferdsvansker, samt å fremme sosial, emosjonell, relasjonell og faglig kompetanse. Dette gjøres blant annet ved å styrke lærernes kompetanse i klasseledelse og gruppeledelse, og deres kompetanse i relasjonsbygging til både elever og lærere.

Noe av det Kirkhaug ønsket å undersøke, var hvordan programmet fungerte, og hva effekten av det var. To av Kirkhaugs artikler inneholder henholdsvis en evaluering av DUÅ, samt en undersøkelse av spørreskjemaet som brukes innledningsvis for å avdekke adferdsproblemer hos elevene.

- Mange av spørreskjemaene som ofte brukes i denne typen undersøkelser er utviklet i USA, og er ikke nødvendigvis tilpasset norske forhold, sier Kirkhaug.

- Det er avgjørende å vite om skjemaene vi bruker er egnede for å avdekke problemadferd i en norsk kontekst. Eksempelvis viser tall fra målinger i USA at de har mange flere barn med alvorlige adferdsvansker enn i Norge. Denne forskjellen mellom Norge og USA inntreffer fordi USA har andre normer og oppfatninger av hva problematisk adferd hos barn er, og i hvilken grad denne oppleves som alvorlig. Gjennom denne undersøkelsen kom vi fram til spørreskjemaet er godt egnet for norske forhold.

- Det er viktig å gjøre slike undersøkelser, sier Kirkhaug. Det brukes mye penger og tid på å utvikle og gjennomføre disse intervensjonsprogrammene i skolen, og det er særdeles viktig å evaluere og studere effekten av programmene.

Lærerne lærer – og endrer seg

Men hva med de barna med mest adferdsvansker? Hva fikk de ut av DUÅ – et program med ambisjoner om å treffe alle barn i skolen? Dette tok Kirkhaug for seg i artikkelen: Does the Incredible Years Teacher Classroom Management Training programme have positive effects for young children exhibiting severe externalizing problems in school? A quasi-experimental pre-post study.

I denne artikkelen finner Kirkhaug at det ikke er endring i barnas adferd etter DUÅ. Likevel har DUÅ effekt for elevene. Det viser seg nemlig at lærerne som deltar i DUÅ endrer adferd. Gjennom programmet lærer læreren selv mer om relasjonsarbeid og om hvordan de kan forstå og forholde seg til elever med alvorlige vansker. Dette endrer relasjonen mellom lærer og elev. Funn fra avhandlingen viser at læreren vurderer sin relasjon til barnet som forbedret etter et år med DUÅ. De rapporterer om færre konflikter, og at det er enklere å forholde seg til eleven.

Dette er et av funnene Kirkhaug selv synes er mest spennende. - Da vi vet hvor viktig gode relasjoner er for å bygge seg et godt selvbilde og senere godt voksenliv, er dette et viktig funn, sier Kirkhaug. - Det er generelt lite forskning på dette. Det er mye forskning på relasjoner, og at relasjoner er helt sentrale i alle psykososiale sammenhenger, men det er lite forskning på hvilke intervensjoner som faktisk forbedrer relasjoner. Dette har vi nå funnet noe om, og dèt er svært spennende.

Kirkhaug understreker at gruppen barn hun har tatt for seg er de som har det aller vanskeligst, og som derav også oppfører seg vanskeligst på skolen. Det finnes ingen «quick fix» for denne gruppen, de trenger bred oppfølging og tilrettelegging. - Det som synes å virke er å jobbe systematisk over tid, sier Kirkhaug.   - Mange skolebaserte intervensjoner ser større effekt etter at noen år har gått. Det er derfor det er viktig å følge opp dette over tid, og å undersøke effekt etter flere år med intervensjonsarbeid.

- Det er viktig å fortsette å forske på dette, avslutter Kirkhaug. - Store ressurser brukes på disse programmene, så vi må fortsette å vurdere hvorvidt de fungerer, hvordan de fungerer og ikke minst for hvem de fungerer.

Våren 2019 startet kull nummer tre på Nasjonal videreutdanning i barnevernledelse. 

Barnevernlederstudentene skal følge et utdanningsløp som går over tre semester, og første samling ble avholdt 12.-14. februar ved NTNU i Trondheim.

Studiet har som mål å styrke lederkompetansen til ledere i barnevernet. Opplæringen som blir gitt knyttes nært til egen arbeidshverdag og lederarbeid. 

Les mer om Nasjonal videreutdanning i barnevernledelse og bakgrunnen for studiet på NTNU sine nettsider.

Vi ønsker barnevernlederstudentene lykke til med sine studier!

Erfaringsmessig vet vi at det å bli mobbet gir negative helsekonsekvenser senere i livet. Mobbing og mobbeadferd er også et mye diskutert tema, og stadig vekk på den politiske dagsorden i forskjellige former. Samtidig er det en understudert tematikk, og vi vet lite om langtidseffektene av erfaringer med mobbing.  

Sigurdsons studie er en såkalt longitudinell studie, det vil si en studie som følger en gruppe mennesker gjennom mange år og stiller dem de samme spørsmålene på forskjellige tidspunkt i livet. Avhandlingen er basert på data fra en spørreundersøkelse i studien «Ungdom og psykisk helse». Studien ble utført ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge - Psykisk helse og barnevern (RKBU Midt-Norge).

I alt 2532 personer med gjennomsnittsalder på 14 og 15 år deltok ved to undersøkelsesrunder i 1998-2000. Av disse deltok 1266 på nytt i 2012, disse var da i gjennomsnitt 27 år gamle. Undersøkelsen tok sikte på en bred kartlegging av psykiske plager, psykososial fungering og somatisk helse, med spørsmål om blant annet familieliv, arbeidsliv og rusmiddelbruk.

Et viktig aspekt ved Sigurdsons avhandling er fokuset på mobbing som et problem som rammer alle involverte, både de som blir offer for mobbing og de som mobber. Deltakerne i studien er således delt inn i tre grupper: De som er aggressive mot andre, de som er offer for mobbing, og en tredje gruppe som både er mobber og mobbeoffer. En fjerde gruppe er dem som rapporterte å ikke ha erfaringer med mobbing.

Avhandlingen viser at alle som har erfaring med mobbing har økt risiko for en rekke helseproblemer. De har i tillegg økt risiko for dårligere fungering på flere livsområder, noe som i sin tur igjen også kan føre til helseproblemer. Avhandlingen viser at alle de tre gruppene som hadde erfaring med mobbing opplevde mangfoldige problemer med psykisk helse og psykososial fungering 12 år etter den første undersøkelsen. De scoret jevnt over høyere på psykiske helseproblemer, og rapportere til dels svært alvorlige problemer sammenlignet med gruppen som ikke hadde erfaring med mobbing. Særlig gruppen som hadde blitt mobbet av andre rapporterte om lavere daglig funksjon og høyere forekomst av depresjon, selvmordstanker og selvskading.

Utvalgte funn fra avhandlingen:

• Alle de tre gruppene som har erfaring med mobbing, har lavere sannsynlighet for å ta høy utdanning enn de som ikke har erfaring med mobbing.
• Gruppen «aggressive mot andre» hadde nesten tre ganger så høy risiko for å bli arbeidsledig.
• De som har blitt mobbet har en høyere forekomst av depressive problemer i ung voksen alder enn de som ikke har blitt mobbet som unge. Unge voksne som var blitt mobbet tidligere i livet har oftere søkt hjelp for problemer relatert til psykisk helse enn de som ikke var involvert i mobbing som unge.
• Gruppene mobbeoffer og de som er aggressive mot andre hadde dobbelt så stor risiko for ulovlig rusmiddelbruk enn de som ikke var involvert i mobbing som unge.
• Alle grupperinger involvert i mobbing rapporterte 4-8 ganger høyere risiko for sykehusinnleggelse grunnet dårlig psykisk helse sammenlignet med gruppen som ikke var involvert i mobbing som unge.

En av de viktigste funnene fra studien er den sterke sammenhengen mellom å bli mobbet i ungdomsårene og risiko for selvmordsatferd og selvskading både senere i ungdomsårene og som ung voksen. Risikoen er høyere for både gutter og jenter. Menn som var mobbet i ungdommen hadde den høyeste risikoen for selvmordsforsøk og selvskading, mens kvinner som var mobbet i ungdommen hadde høyest risiko for selvmordstanker.

Å identifisere og forebygge mobbing i tidlig ungdom kan forbedre både psykososial fungering og psykisk helse i ung voksen alder. Sigurdson påpeker i avhandlingen hvor viktig det er at klinikere er bevisst på hvordan mobbing i ungdomsårene kan få langvarige følger og en rekke kroppslige og psykiske symptomer.

Med tanke på behandling generelt og selvmordsforebygging spesielt, anmoder Sigurdson alle klinikere og øvrig helsepersonell om å adressere og være oppmerksom på erfaringer med mobbing i sin praksis. Når det kommer til forebygging av mobbing i skolen og på andre arenaer der ungdom er, er det tiltak som har stor aktivitet og høy intensitet som gir best resultat. Dette betyr høy møteaktivitet og kommunikasjon mellom ungdom og voksne, tydelig disiplinering og tilbakemelding på uønsket adferd og høy tilstedeværelse av voksne i skolegården.

Nettressursen er tilknyttet forebygging.no, som er en nasjonal kunnskapsbase for rusmiddelforebyggende og helsefremmende arbeid. Forebygging.no eies av Helsedirektoratet, men KoRus Nord har drifts- og redaksjonsansvar.

Viktig å oppdage og hjelpe barn tidlig

Det ufødte barnet og små barn trenger at noen fanger dem opp når foreldrene strever. Formålet med Tidlig Inn er at gravide og småbarnsfamilier får kompetent hjelp tidlig på områdene rus, psykisk helse og vold. Dette må skje gjennom tverrfaglig samarbeid.

- Det er ofte vanskelig å spørre om og gi hjelp i forhold til psykisk helse, rusmiddelbruk og vold i nære relasjoner. Men det finnes kunnskapsbaserte metoder for å komme i posisjon til å oppdage og hjelpe småbarnsforeldre, gravide og deres partnere, og på den måten finne og hjelpe barna. Derfor gikk Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet for noen år siden sammen om å utarbeide et helhetlig opplæringstilbud i tidlig intervensjonsverktøy og –metoder, sier Anne Moberg, spesialrådgiver ved KoRus Øst. Hun er leder for den nasjonale arbeidsgruppen i Tidlig Inn.

I dag tilbys kommunene opplæring i Tidlig Inn av regionale opplæringsteam (ROT). Teamet består av ansatte fra Kompetansesenter-rus (KoRus), Ressurssenter om vold og traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS), Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RKBU/RBUP) og Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat).

- Målgruppen for programmet er kommunalt ansatte, deres ledere og fastleger, som i sin tjeneste møter gravide og småbarnsforeldre. Mer spesifikt kan man si at hovedmålgruppen er fastleger, jordmødre, helsesykepleiere og veiledere. Tidlig Inn er også relevant for fagpersonell i aktuelle tjenester for voksne og barn, forteller Moberg. 

Målgruppen får opplæring i kartleggingsverktøy og metoder for samtale om rus, psykisk helse og vold i nære relasjoner. Målet er å sikre en forsvarlig tjeneste og bidra til tidlig oppdagelse. Disse temaene er prioriterte områder for Regjeringen i satsningen på tidlig intervensjon. Ved siden av noe teori, legges det vekt på erfaringsutveksling og øvelser. Dette for å styrke den enkeltes ferdigheter og mestring.

Hvordan gjennomføres Tidlig inn?

Opplæringsprogrammet er modulbasert og går over seks dager. Tilbudet tilrettelegges og gjennomføres lokalt, ofte med tjenester fra flere kommuner samlet. Dagene gjennomføres av regionale opplæringsteam i samarbeid med kommunen. Det tilbys veiledning knyttet til undervisningsmodulene og som støtte til implementering, - det å få kunnskapen over til praksis gjennom systematisk arbeid. Kommunene tilpasser og beslutter hvilke verktøy som ønskes implementert, og hvordan dette skal sees i sammenheng med eventuelle andre arenaer for samarbeid og kompetanseutvikling. Mange kommuner knytter Tidlig Inn opp mot samhandlingsmodeller, eksempelvis Bedre Tverrfaglig Innsats (BTI). Kommunene setter i gang med moduler i opplæringsprogrammet, i tråd med at det i forkant er gjennomført en kartlegging av kompetansebehov.

Kommunen står som praktisk arrangør for gjennomføring av programmet (fristilling av deltakerne, eventuelt lokaliteter og lunsj). Det er ingen deltakeravgift.

- Det lages en samarbeidsavtale mellom kommunen og det nærliggende KoRus og regionalt opplæringsteam. I tillegg avtales ulike former for veiledning. Kommunene har sine kontaktpersoner, ressursgrupper og ofte egne veiledere. Disse får oppfølging, enten individuelt eller gjennom felles samlinger, og blir sentrale i implementeringsperioden, poengterer Anne Moberg.

Nasjonal nettressurs om opplæringsprogrammet Tidlig Inn

Det finnes en god del informasjon om Tidlig Inn på nett, men fra 1.februar 2019 etableres det en felles nasjonal nettressurs for programmet.

- Vi synes det er spennende å kunne legge til rette informasjon for alle som er interessert i å vite mer om Tidlig Inn og kanskje starte dette arbeidet i egen kommune. På nettsiden om Opplæringsprogrammet Tidlig Inn vil man kunne lese mer om hva Tidlig Inn går ut på, hvorfor dette arbeidet er viktig og hvordan opplæringsdagene gjennomføres, sier Beate Steinkjer, redaktør for forebygging.no.

Innholdet på den nasjonale nettsiden om Tidlig Inn er utarbeidet av ei nasjonal arbeidsgruppe, med representanter fra de ulike kompetansemiljøene som er med å arrangerer opplæring og Helsedirektoratet.

Her er en blid gjeng som i dag avslutter sin videreutdanning i barnevernledelse hos oss, i samarbeid med Nord universitet. :Dette er et studie som skal styrke lederkompetansen til ledere i barnevernet. Ledertreningen bygger på en helhetlig modell med utgangspunkt i tjenestens utfordringer, utviklingsmål og personlig lederutvikling. Her kan du lese mer om det: https://www.ntnu.no/videre/barnevernledelse

RKBU Midt-Norge har fått besøk av tre personer fra organisasjonen Parent Federation of Persons with Intellectual Disabilities Nepal (PFPID Nepal). De er på hospitering i Trondheimsregionen for å utveksle erfaringer om arbeidstrening for personer med nedsatt funksjonsevne.

Vi fikk et lunsjforedrag der det ble fortalt om organisasjonen PFPID Nepal og om et dagsenter for personer med nedsatt funksjonsevne som de har startet i byen Pokhara i Nepal. Deres mål er å gi arbeidstrening til personer med nedsatt funksjonsevne og deres familier slik at de kan oppnå selvstendighet og delta i samfunnet. 

Personene på dagsenteret er involvert i mange slags aktiviteter som matlaging, vasking, dans, feiring av høytider, og læringsaktiviteter. De lager også produkter som lys og krydder som de selger på markedet. Dagsenteret er for det meste drevet av frivillige og de mottar økonomisk bistand fra bekjente.

Fellesorganisasjonen (FO) har i mange år etablert et prosjekt i Nepal der fokuset har vært situasjonen for mennesker med utviklingshemming i Nepal. Prosjektet har blant annet resulterer i hospiteringer på tvers av landene slik at man får erfaringsutveksling og inspirasjon til hvordan man kan organisere arbeidstrening for personer med nedsatt funksjonsevne. Studenter ved NTNU får også mulighet til å dra på praksisutveksling til slike dagsentre i Nepal.

Ta kontakt med prosjektleder Torunn Stene Nøvik på torunn.stene.novik@stolav.no eller 97 17 57 04 / 72 82 22 50 for å få mer informasjon og melde interesse.

Prosjektet er et samarbeid mellom RKBU Midt-Norge - Regionalt kunnskapssenter for barn og unge og St. Olavs hospital.

Les om prosjektet hos St. Olavs.

Last ned brosjyre (.pdf).

Les mer om Anne-Lise Juul Haugans ph.d.-prosjekt.

Kull 2 i De utrolige årenes (DUÅ) videreutdanning i foreldreveiledning (3-12 år) hadde sin siste samling i Trondheim denne uken. Uken har vært fylt med workshop og opplæring i DUÅs foreldreveiledningsprogram. Vi ønsker studentene lykke til med siste semester og avsluttende eksamen!

Derimot har de mye oftere enn forventet fått diagnostisert dyskalkuli (vanskeligheter med tall). Dessuten ser ungdommene ut til å ha et svakt utviklet språk, uten at dette kan forklares med noen generell utviklingsforsinkelse (1/3 mer enn 15 IQ-poeng lavere Verbal enn Performance IQ, og 13% har mer enn 25 IQ-poeng split) Dette kan kanskje forklares med understimulering og svak utvikling av språk, kommunikasjon og sosial fungering i sammenheng med omsorgssvikt. Men dette opptrer nesten aldri sammen med å ha fått diagnostisert en språkvanske.

Svake skoleresultater henger sammen med sosial problemer, lavere IQ, kjente og uoppdagede lærevansker.

Det skaper dessuten forvirring og uklarhet at kriteriene for å ha dysleksi og dyskalkuli blant spesialpedagoger er forskjellig fra kriteriene i de psykiatriske diagnosesystemer DSM-IV og ICD-10, og det skjer ingen vesentlig endring på dette i det nye DSM 5.

Last ned artikkelen som pdf.

Workshopen hadde som mål å bringe sammen PBL-eksperter fra Norge og Japan for å gi en oppdatering på PBL i medisinsk utdanning. Til sammen deltok 32 deltakere fra Norge, Japan, Ukraina, Georgia og Armenia.

Den første dagen begynte med velkomst fra professor Hilde Grimstad, leder av PLUS (Senter for pedagogikk, læring og undervisning) etterfulgt av Ito Atsuki fra Japans ambassade i Norge og professor Tetsuya Yagi fra Nagoya University. Professor Norbert Skokauskas fra RKBU Midt-Norge, koordinator for TRONA-prosjektet, ønsket også velkommen og takket deltakerne fra Norge og Japan for at de kom.

Den første dagen i verkstedet ble viet til interaktive keynoteforelesninger fra PBL-undervisere fra Norge og Japan, inkludert pionerer i PBL ved begge universitetene. Hovedtemaene inneholdt etablering av PBL på begge universiteter, muligheter, utfordringer og fremtidssyn på PBL ved NTNU,samt retningslinjer for å designe problemer for problembasert læring. Deltakerne fikk også mulighet til å lære om likheter og forskjeller i PBL-undervisning mellom de to landene.

På den andre dagen presenterte PBL-undervisere et sakseksempel fra hvert sitt respektive land. Dette ble etterfulgt av en interaktiv økt i PBL hvor deltakerne reflekterte over eksisterende PBL-kurs på deres universitet og analyserer om endringene som må gjøres i PBL-undervisningsmetoden.

Verkstedet var vellykket med å få kunnskap om ulike tilnærminger til PBL i de to landene og ga også mulighet for refleksjon rundt det å bevege seg i en ny retning i PBL-undervisningsmetoden. Den viktigste meldingen alle deltakerne tok med seg hjem var å vurdere endringer i sine PBL-undervisningsmetoder. Eksperter fra begge land ble også enige om å skrive og beskrive et sakseksempel som kan brukes i begge land.

Tekst: Ashmita Chaulagain

Jim er født og oppvokst i USA. I 1972 dro han som backpacker til Europa, og avsluttet turen i Hardanger hvor han traff sin norske kone. De neste 30 årene tilbrakte Jim både i Norge og i USA. Han er utdannet sosionom fra Sosialskolen i Trondheim. Han har en master i offentlig administrasjon fra USA, og en PH. D. i Helse- og sosialpolitikk også fra USA. Bortsett fra et kort opphold i USA, har han bodd i Norge fra 1993.

Fra 1993 til 2003 arbeidet han som førsteamanuensis ved Institutt for Sosialt Arbeid, NTNU. I 2003 begynte han som seniorforsker ved Barnevernets Utviklingssenter (BUS), NTNU Samfunnsforskning AS. BUS ble fusjonert med RBUP i 2013, og Jim fortsatte som forsker i den nye fusjonerte organisasjonen; RKBU Midt-Norge.

Et overordnet perspektiv som går igjen i Jims forskning og annet arbeid er barneperspektivet og barns rettigheter; med utgangspunkt i barnekonvensjonens bestemmelser. Jim har skrevet flere artikler om dette, og han har også bidratt i internasjonalt nettverksarbeid og undervisning som fokuserer på barns rettigheter; kurs i regi av Erasmus-programmet, Norwegian-British Cooperation, og årlige kurs ved Inter University Centre i Kroatia.

Et forskningsområde som Jim har vært opptatt av de seineste årene, er samarbeid mellom barnevern og barnepsykiatri. Han har utgitt flere rapporter på området; kunnskapsstatus, evalueringer av institusjonelt samarbeid, brukererfaringer osv.

Et annet tema som har tatt mye av Jims tid de seinere årene, er knyttet til barnevernets saksbehandling. Han har bidratt på fagdager om kompetanseheving i barnevernet, og vært medlem av forskergruppa i et større nasjonalt forskningsprosjekt finansiert av Bufdir. Jim har også de siste årene vært prosjektleder for tre prosjekter ved BUS/RKBU finansiert av Stiftelsen Wøyen; også disse om barnevernets saksbehandling.

Jim har vært opptatt av forskning i skjæringspunktet mellom barnevern og jus, og har på mange måter vært et oppslagsverk i juridiske problemstillinger knyttet til barnevernet.

Vi vil savne Jims kompetanse på de områdene han har ivaretatt, men ønsker han en fin pensjonisttilværelse hvor han kan dyrke sine hobbyer og være mer sammen med sin familie.

Skrevet av

Torill Tjelflaat,
seniorrådgiver RKBU Midt-Norge

Se presentasjon om Jim fra avslutningsseminaret 28.08.2018 (pdf)

Overgrepserfaringer, psykopatologi og livskvalitet: den medierende rollen til globalt selvbilde, tilknytningsproblemer og bruk av rusmidler.

En stadig økende mengde internasjonale publikasjoner de senere år, har stadfestet at det er en sammenheng mellom overgrepserfaringer i barndommen og senere psykiske helseplager og opplevd dårlig livskvalitet. I en studie av 400 ungdommer bosatt i barnevernsinstitusjoner over hele Norge, rapporterte 71% av ungdommene at de hadde opplevd å være vitne til vold, eller selv å ha vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep.

Ungdommene som deltok i studien, gjennomførte et semistrukturert diagnostisk intervju (CAPA) i tillegg til flere spørreskjemaer bl.a. i forhold til livskvalitet og selvfølelse. Resultater fra undersøkelsen viste at ungdommene med overgrepserfaringer hadde betydelig mer psykiske helseplager og betydelig dårligere livskvalitet enn ungdommene i institusjon uten overgrepserfaringer.

Vi ønsket å studere sammenhengene nærmere, og gjennomførte derfor analyser for å se om bruk av rusmidler, tilknytningsproblemer eller globalt selvbilde (i hvilken grad ungdommen liker seg selv som person) virket inn på assosiasjonene mellom overgrepserfaringer og psykopatologi, og mellom overgrepserfaringer og livskvalitet.

Resultatene fra analysene viste at hvilket selvbilde ungdommen har og i hvilken grad de liker seg selv, har stor betydning i forhold til psykiske helseplager og livskvalitet. Tilsvarende ble ikke funnet for bruk av rusmidler eller tilknytningsproblematikk.

Overgrepserfaringer i barndommen medfører økt risiko for å utvikle psykiske lidelser og dårlig livskvalitet. Dersom man kunne forebygge denne negative utviklingen, ville det ha stor betydning for denne gruppen sårbare ungdommer. Denne studien indikerer at tiltak som bedrer selvbildet kan være et viktig verktøy i arbeidet med å nå dette målet, i tillegg til psykiske helsetjenester.

Childhood maltreatment, psychopathology and well-being: The mediator role of global self-esteem, attachment difficulties and substance use. 
Publisert: Child Abuse and Neglect 2017 Jun 10;70:122-133. doi: 10.1016/j.chiabu.2017.06.012