Derimot har de mye oftere enn forventet fått diagnostisert dyskalkuli (vanskeligheter med tall). Dessuten ser ungdommene ut til å ha et svakt utviklet språk, uten at dette kan forklares med noen generell utviklingsforsinkelse (1/3 mer enn 15 IQ-poeng lavere Verbal enn Performance IQ, og 13% har mer enn 25 IQ-poeng split) Dette kan kanskje forklares med understimulering og svak utvikling av språk, kommunikasjon og sosial fungering i sammenheng med omsorgssvikt. Men dette opptrer nesten aldri sammen med å ha fått diagnostisert en språkvanske.

Svake skoleresultater henger sammen med sosial problemer, lavere IQ, kjente og uoppdagede lærevansker.

Det skaper dessuten forvirring og uklarhet at kriteriene for å ha dyslexi og dyskalkuli blant spesialpedagoger er forskjellig fra kriteriene i de psykiatriske diagnosesystemer DSM-IV og ICD-10, og det skjer ingen vesentlig endring på dette i det nye DSM 5.

Last ned artikkelen som pdf.

Workshopen hadde som mål å bringe sammen PBL-eksperter fra Norge og Japan for å gi en oppdatering på PBL i medisinsk utdanning. Til sammen deltok 32 deltakere fra Norge, Japan, Ukraina, Georgia og Armenia.

Den første dagen begynte med velkomst fra professor Hilde Grimstad, leder av PLUS (Senter for pedagogikk, læring og undervisning) etterfulgt av Ito Atsuki fra Japans ambassade i Norge og professor Tetsuya Yagi fra Nagoya University. Professor Norbert Skokauskas fra RKBU Midt-Norge, koordinator for TRONA-prosjektet, ønsket også velkommen og takket deltakerne fra Norge og Japan for at de kom.

Den første dagen i verkstedet ble viet til interaktive keynoteforelesninger fra PBL-undervisere fra Norge og Japan, inkludert pionerer i PBL ved begge universitetene. Hovedtemaene inneholdt etablering av PBL på begge universiteter, muligheter, utfordringer og fremtidssyn på PBL ved NTNU,samt retningslinjer for å designe problemer for problembasert læring. Deltakerne fikk også mulighet til å lære om likheter og forskjeller i PBL-undervisning mellom de to landene.

På den andre dagen presenterte PBL-undervisere et sakseksempel fra hvert sitt respektive land. Dette ble etterfulgt av en interaktiv økt i PBL hvor deltakerne reflekterte over eksisterende PBL-kurs på deres universitet og analyserer om endringene som må gjøres i PBL-undervisningsmetoden.

Verkstedet var vellykket med å få kunnskap om ulike tilnærminger til PBL i de to landene og ga også mulighet for refleksjon rundt det å bevege seg i en ny retning i PBL-undervisningsmetoden. Den viktigste meldingen alle deltakerne tok med seg hjem var å vurdere endringer i sine PBL-undervisningsmetoder. Eksperter fra begge land ble også enige om å skrive og beskrive et sakeksempel som kan brukes i begge land.

Tekst: Ashmita Chaulagain

Jim er født og oppvokst i USA. I 1972 dro han som backpacker til Europa, og avsluttet turen i Hardanger hvor han traff sin norske kone. De neste 30 årene tilbrakte Jim både i Norge og i USA. Han er utdannet sosionom fra Sosialskolen i Trondheim. Han har en master i offentlig administrasjon fra USA, og en PH. D. i Helse- og sosialpolitikk også fra USA. Bortsett fra et kort opphold i USA, har han bodd i Norge fra 1993.

Fra 1993 til 2003 arbeidet han som førsteamanuensis ved Institutt for Sosialt Arbeid, NTNU. I 2003 begynte han som seniorforsker ved Barnevernets Utviklingssenter (BUS), NTNU Samfunnsforskning AS. BUS ble fusjonert med RBUP i 2013, og Jim fortsatte som forsker i den nye fusjonerte organisasjonen; RKBU Midt-Norge.

Et overordnet perspektiv som går igjen i Jims forskning og annet arbeid er barneperspektivet og barns rettigheter; med utgangspunkt i barnekonvensjonens bestemmelser. Jim har skrevet flere artikler om dette, og han har også bidratt i internasjonalt nettverksarbeid og undervisning som fokuserer på barns rettigheter; kurs i regi av Erasmus-programmet, Norwegian-British Cooperation, og årlige kurs ved Inter University Centre i Kroatia.

Et forskningsområde som Jim har vært opptatt av de seineste årene, er samarbeid mellom barnevern og barnepsykiatri. Han har utgitt flere rapporter på området; kunnskapsstatus, evalueringer av institusjonelt samarbeid, brukererfaringer osv.

Et annet tema som har tatt mye av Jims tid de seinere årene, er knyttet til barnevernets saksbehandling. Han har bidratt på fagdager om kompetanseheving i barnevernet, og vært medlem av forskergruppa i et større nasjonalt forskningsprosjekt finansiert av Bufdir. Jim har også de siste årene vært prosjektleder for tre prosjekter ved BUS/RKBU finansiert av Stiftelsen Wøyen; også disse om barnevernets saksbehandling.

Jim har vært opptatt av forskning i skjæringspunktet mellom barnevern og jus, og har på mange måter vært et oppslagsverk i juridiske problemstillinger knyttet til barnevernet.

Vi vil savne Jims kompetanse på de områdene han har ivaretatt, men ønsker han en fin pensjonisttilværelse hvor han kan dyrke sine hobbyer og være mer sammen med sin familie.

Skrevet av

Torill Tjelflaat,
seniorrådgiver RKBU Midt-Norge

Se presentasjon om Jim fra avslutningsseminaret 28.08.2018 (pdf)

Overgrepserfaringer, psykopatologi og livskvalitet: den medierende rollen til globalt selvbilde, tilknytningsproblemer og bruk av rusmidler.

En stadig økende mengde internasjonale publikasjoner de senere år, har stadfestet at det er en sammenheng mellom overgrepserfaringer i barndommen og senere psykiske helseplager og opplevd dårlig livskvalitet. I en studie av 400 ungdommer bosatt i barnevernsinstitusjoner over hele Norge, rapporterte 71% av ungdommene at de hadde opplevd å være vitne til vold, eller selv å ha vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep.

Ungdommene som deltok i studien, gjennomførte et semi-strukturert diagnostisk intervju (CAPA) i tillegg til flere spørreskjemaer bl.a. i forhold til livskvalitet og selvfølelse. Resultater fra undersøkelsen viste at ungdommene med overgrepserfaringer hadde betydelig mer psykiske helseplager og betydelig dårligere livskvalitet enn ungdommene i institusjon uten overgrepserfaringer.

Vi ønsket å studere sammenhengene nærmere, og gjennomførte derfor analyser for å se om bruk av rusmidler, tilknytningsproblemer eller globalt selvbilde (i hvilken grad ungdommen liker seg selv som person) virket inn på assosiasjonene mellom overgrepserfaringer og psykopatologi, og mellom overgrepserfaringer og livskvalitet.

Resultatene fra analysene viste at hvilket selvbilde ungdommen har og i hvilken grad de liker seg selv, har stor betydning i forhold til psykiske helseplager og livskvalitet. Tilsvarende ble ikke funnet for bruk av rusmidler eller tilknytningsproblematikk.

Overgrepserfaringer i barndommen medfører økt risiko for å utvikle psykiske lidelser og dårlig livskvalitet. Dersom man kunne forebygge denne negative utviklingen, ville det ha stor betydning for denne gruppen sårbare ungdommer. Denne studien indikerer at tiltak som bedrer selvbildet kan være et viktig verktøy i arbeidet med å nå dette målet, i tillegg til psykiske helsetjenester.

Childhood maltreatment, psychopathology and well-being: The mediator role of global self-esteem, attachment difficulties and substance use. 
Publisert: Child Abuse and Neglect 2017 Jun 10;70:122-133. doi: 10.1016/j.chiabu.2017.06.012

Følgende er hentet fra sammendraget av avhandlingen:

Overgrep og omsorgssvikt i barndommen er assosiert med en rekke fysiske og psykiske helseplager senere i livet. Å kunne identifisere risikoutsatte befolkningsgrupper er svært verdifullt med tanke på å kunne forebygge helseplager. Barn og unge i fosterhjem og på barnevernsinstitusjoner har opplevd mer overgrep og omsorgssvikt enn barn og unge i normalbefolkningen, og kan derfor være i en høy-risikogruppe for helseproblemer.

Hovedmålet med denne studien var å studere om overgrepserfaringer var assosiert med psykiske lidelser og redusert livskvalitet også i en høy-risikogruppe av ungdom bosatt i barnevernsinstitusjoner. Et sekundært mål var å forsøke å identifisere medierende faktorer som kunne øke kunnskapen om disse assosiasjonene ytterligere.

Prosjektet er en del av studien «Psykisk helse hos barn og unge i barnevernsinstitusjoner» som ble gjennomført mellom 2010 og 2015. 400 ungdommer mellom 12 og 20 år bosatt i barnevernsinstitusjoner i Norge ble inkludert, og av disse gjennomførte 335 et semi-strukturert diagnostisk intervju som i tillegg til informasjon om psykiske lidelser også ga informasjon om overgrepserfaringer.

En stor andel av ungdommene (71 %) oppga å ha overgrepserfaringer (å ha vært vitne til vold, å ha vært utsatt for fysiske eller seksuelle overgrep). I denne gruppa var det høyere forekomst av en rekke psykiske sykdommer sammenlignet med de andre ungdommene i barnevernsinstitusjonene. Det var statistisk signifikant forskjell i forekomst av alvorlig depresjon, dystymi, generalisert angstlidelse, alvorlig atferdsforstyrrelse og autismespekterforstyrrelse mellom de to ungdomsgruppene. I tillegg var det signifikant økt forekomst av tidligere selvmordsforsøk blant ungdommene med overgrepserfaringer.

Denne gruppen ungdommer hadde også dårligere livskvalitet enn ungdom i normalbefolkningen i forhold til fysisk og emosjonelt velvære, selvtillit og i forholdet til venner. Økende antall ulike typer overgrepserfaringer inkludert dysfunksjonelle familieforhold, var assosiert med økt odds for flere av de psykiatriske diagnosene, og for dårligere livskvalitet på alle undersøkte livsområder.

Tre potensielle medierende faktorer ble undersøkt: globalt selvbilde, tilknytningsproblemer og bruk av tobakk/rusmidler. Av disse ble det funnet at kun globalt selvbilde hadde medierende effekt både på assosiasjonen mellom overgrepserfaringer og psykopatologi, og overgrepserfaringer og livskvalitet.

Unge i barnevernsinstitusjoner hadde opplevd en rekke overgrepserfaringer. Resultatene fra denne studien indikerer at overgrepserfaringer spiller en nøkkelrolle i utviklingen av psykiske lidelser og utviklingen av dårlig livskvalitet blant ungdom i barnevernsinstitusjoner. Global selvfølelse ble identifisert som en mediator, og kan derfor være et velegnet angrepspunkt for intervensjon innenfor denne ungdomsgruppa. Studien åpner for muligheten av at tiltak som øker selvbildet kan forebygge den negative helseutviklingen de er i høy risiko for.

Professor David Finkelhor var oppnevnt som førsteopponent og Professor Grete Dyb som andreopponent.

• Professor David Finkelhor, University of New Hampshire
• Professor Grete Dyb, University of Oslo & Norwegian Center of Violence and Traumatic Stress
• Førsteamanuensis Anne Mari Undheim, NTNU

Avhandlingen vil legges ut på våre nettsider når den er gjort tilgjengelig online.

BUP i Nord-Trøndelag v/ Inger Lise Rasmussen har fått tildelt støtte for 2017 og 2018 til fullføring av forskningsprosjektet «Self esteem in a transitional phanse in adolescents and young adults with ADHD»

Det gis støtte til oversettelse av manual og filmer til «De Utrolige Årene» for foreldre til barn med autismespekterforstyrrelser v/ Kari Walmsness DUÅ i samarbeid med Trondsletten Habiliteringssenter og Helse Vest.

Helse Møre og Romsdal, voksentjenester på Sunnmøre har fått støtte til fire ulike prosjekter; Kompetanseheving autisme og personlingshetsvariabler i voldsrisikovurderinger (Seksjon for forsterka rehabilitering), Kurs i ABAS-II (Avdeling for sjukehuspsykiatri,) Utvikling av opplæringsmateriell ATLASS/ Low Arousal (Avdeling for spesialisert habilitering) og oppstart av psykoedukative grupper for voksne med ADHD (Psykiatrisk poliklinikk, Ålesund).

NP-team for barn i Nordmøre og Romsdal har fått støtte til å gjennomføre en fagdag om jenter med asperger (ASF) i september 2017.

 NP-teamene for voksne i Helse Sunnmøre og Helse Nord-Trøndelag, og NP-teamet for barn i Helse Sunnmøre har fått støtte på 50 000 hver til ulik kompetanseheving/kurs for teamets medlemmer.

Voksenhabiliteringstjenestene i Nord-Trøndelag, St. Olavs og Helse Sunnmøre har fått støtte til multisenterstudien autisme, utviklingshemning og psykiatri (AUP-studien) også i 2017.

Det ble i fjor gitt støtte over flere år til en del prosjekter; Økt kompetanse inne voksenpsykiatri på ADHD (Helse Sunnmøre), Kognitiv atferdsterapi for ungdom med ADHD (BUP v St. Olav) og Utvikling av Psykoedukativ intervensjon for voksne med ADHD (St. Olavs Hospital og Helse Nord-Trøndelag). Dette siste prosjektet har også fått ekstra prosjektstøtte til opplæring i 2017.

Totalt er det delt ut prosjektstøtte på litt over en million kroner for 2017.

Dette er Anne Mari Undheims oppsummering av artikkelen:

Taklingsmekanismer blir ofte beskrevet som en persons forsøk på å bruke kognitive og atferdsmessige strategier for å klare å regulere press, krav og følelser i forbindelse med stress.

For å tilpasse seg godt i samfunnet kreves det at man har gode strategier for å takle stressfulle livshendelser. For noen kan dette være en utfordring.

I denne studien ser vi på hvordan ungdom 13-15 år bruker emosjonelle, problemorienterte eller unngåelsesstrategier i slike situasjoner.

Vi finner at ulike stressrelaterte områder er assosiert med hvilke taklingsmekanismer ungdommene bruker og at disse sammenhengene varierer på ulike tidspunkt og for ulike kjønn.

Skolestress og stressende situasjoner i vennekretsen har sterkere sammenheng med hvordan jenter møter slike situasjoner enn gutter mens familiestress og ulike typer stress påvirket gutter sterkere.

Disse sammenhengene hadde også sammenheng med grad av depressive symptomer hos ungdommene.

Det er forøvrig den samme prisen som vår stipendiat Marit Skrove fikk i fjor.

Vi gratulerer!

Her kan du lese artikkelen "Perceived family functioning, adolescent psychopathology and quality of life in the general population: a 6-month follow-up study, Quality of Life Research".

Kandidatens veiledere har vært professor Turid Suzanne Berg-Nielsen og professor Stian Lydersen ved RKBU Midt-Norge. Førsteamanuensis Torunn Stene Nøvik ledet disputasen.

Magnhild Høivik holdt først en presentasjon av selve avhandlingen «Vansker i relasjonen mellom foreldre og små barn i primærhelsetjenesten: foreldres psykiske problemer og effekten av veiledning».

Anders Broberg, Professor ved Göteborgs Universitet var førsteopponent og kom med mange interessante betraktninger og spørsmål til kandidaten. Høivik svarte godt og forklarte ut i fra sine studier og forskningsresultater. Andreopponent var forsker I emerita, dr. med. Sonja Heyerdal.

Høivik understreket i sin disputas hvor viktig en god foreldre-barnrelasjon er for et barns normale utvikling. Mors bånd og samspill til sitt nyfødte barn er avgjørende for barnets utvikling. Ofte er denne tilknytningen forstyrret når foreldre (mor) har psykiske vansker, symptomer på depresjon eller personlighetsforstyrrelse.

Det er svært viktig å fange opp og komme tidlig inn i behandlingen der en ser problemer relatert til mor-barnrelasjonen rett etter fødsel.

Avhandlingen har hatt som mål å studere effekten av Marte Meo- eller VIPI-metoden som ofte tilbys der en ser foreldre har vansker i relasjonen til sine små barn. Studiene i avhandlingen bygger seg på data fra to utvalg av foreldregrupper, fortrinnsvis nybakte mødre.

Magnhild Singstad Høivik sin disputas og studier er et sterkt bidrag til økt forståelse av et komplisert men viktig tema. Foreldres psykiske helse og evne til relasjonsbygging til sitt barn er avgjørende for barnets utvikling. Der en ser at relasjonen ikke tilfredsstiller barnets behov må hjelpeapparatet tilby riktig veiledning, behandling og tiltak til foreldre og barn.

Artikkelen er skrevet av Irene Aspli, Institutt for psykisk helse

Foto ved Frode Jørum, RKBU Midt-Norge

Se flere bilder fra disputasen her.

Enheter i spesialisthelsetjenesten kan søke midler til å gjennomføre tiltak som tilfører ny kunnskap og kompetanse til feltet. Andre virksomheter som yter tjenester til gruppen kan søke om støtte hvis dette skjer i samarbeid med spesialisthelsetjenesten.

Eksempelvis kan det gis støtte til:

• Kompetansehevingstiltak for grupper av fagpersoner for eksempel som studieopphold, konferansedeltagelse eller lignende. Det forutsettes at det er en plan for hvordan den innhentede kunnskapen skal videreformidles.
• Kurs, fagdager eller andre type samlinger som bidrar til å spre kompetanse og kunnskap eller øke samhandling og samarbeid med andre i klinikker/avdelinger eller kommune.
• Samarbeidsprosjekter med brukerorganisasjoner.
• Større eller mindre fagutviklingsprosjekter forankret i klinikk eller avdeling.
• Forskningsprosjekter forankret i klinikk eller avdeling.

Ved vurdering av søknaden vil det blir lagt vekt på:

• At tiltaket omfatter en av de nevnte diagnosene og at forventede resultater anses å ha betydning for å øke kvaliteten og bidra til mer likeverdige tjenester.
• Tiltak som bidrar til å knytte habilitering og psykiatri tetter sammen. og tiltak som bidrar til bedre samhandling mellom barne- og voksentjenestene, vil bli prioritert.
• For forsknings og fagutviklingsprosjekter vil prosjekter med et vitenskapelig design og med tilknyttet vitenskapelig kompetanse i planlegging, gjennomføring og evaluering prioriteres.
• Målene for tiltaket er klart formulerte, realistiske og mulig å evaluere og at gjennomføringsplanen er tydelig og vurderes som realistisk.
• At det er utarbeidet et budsjett med minst 50% egenfinansiering.
• Resultatene fra tiltaket forventes å ha overføringsverdi til andre.
• At det foreligger en konkret plan for evaluering av tiltaket og for hvordan resultatet skal formidles til aktuelle fagmiljø, dersom det er aktuelt.

Søknaden skal inneholde følgende opplysninger:

• Institusjon/søker
• Ansvarlig for tiltaket
• Forankring/ledelse
• Samarbeidspartnere
• Beskrivelse av tiltaket
• Bakgrunn
• Mål
• Innhold/gjennomføring
• Rapportering/evaluering
• Tidsperiode
• Budsjett og søknadssum
• Plan for videre drift/implementering i klinikk/oppfølging der hvor det er aktuelt

Utgifter det kan søkes om prosjektmidler til kan være: frikjøp av medarbeidere/prosjektleder, utgifter til kompetanseheving, kurs og konferanser, litteratur, materielle og utstyr.  Det vil ikke bli gitt prosjektmidler til etter- og videreutdanning. Leder er ansvarlig for avlevering av regnskap for bruk av midlene ved innsending av sluttrapport.

Vurdering av søknader og tildeling av prosjektmidler foretas av RFM ved en faglig referansegruppe.

Søknadsfrist: 1. april 2017

Last ned utlysningen som pdf.

Søknaden sendes på mail til hege.ramsoy-halle@ntnu.no eller post:

NTNU, Det medisinske fakultet, Institutt for psykisk helse, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU), ved fagkoordinator Hege Ramsøy-Halle, Pb 8905, MTFS, 7491 Trondheim

Ta kontakt med fagkoordinator Hege Ramsøy-Halle, # 92654637, hege.ramsoy-halle@ntnu.no om det er spørsmål.

Med hilsen

Odd Sverre Westbye
Senterleder                                                                         

Hege Ramsøy-Halle
Fagkoordinator Regionalt Fagmiljø

Cortisol er et hormon som indikerer stress og følelsesmessige reaksjoner forbundet med utfordringer som individet ikke har kapasitet til å håndtere.  Flere internasjonale studier har tidligere funnet at små barn har et forhøyet nivå av cortisol fra morgen til ettermiddag på barnehagedager, mens nivået hjemme er flatt eller synkende. Dette har ført til spekulasjoner om at det er krevende for små barn å være i barnehagen, både det å være i stor gruppe, håndtere samspill med andre barn, være borte fra foreldrene og så videre.  Ingen studier har imidlertid undersøkt om barnehagestress har negative effekter på sikt. Det vet man rett og slett ikke. 

Forskere ved RKBU Midt-Norge (NTNU), RBUP Øst & Sør og Universitetet i Oslo har nå funnet at også norske småbarn har en økning av stresshormonet cortisol på barnehagedager, mens nivået er synkende på dager hjemme. 

Se innslag i NRK1 Dagsrevyen 21 / Midtnytt.

Les sak hos NRK Trøndelag.

Hør innslag i Norgesglasset NRK P1.

Videre ble det i denne studien funnet at barn med de lengste barnehagedagene (8-9 timer) var de som hadde økning i cortisolnivået gjennom barnehagedagen. Barn som var i barnehagen 7 timer pr dag eller mindre, hadde ingen økning. For begge grupper ble cortisol målt ca. kl. 10 og kl. 15. Funnet indikerer at det er en sammenheng mellom tid i barnehagen og små barns stressnivå. Dette er et viktig, da de fleste norske ett- og toåringer har mer enn 40 timer pr uke i barnehagen. Det kan synes som om de småbarna som har de lengste dagene må mobilisere ekstra for å håndtere barnehagens utfordringer og/eller den lange adskillelsen fra foreldrene. De trenger trolig stor forståelse for dette, både fra personalets og foreldrenes side. 

Forskerne understreker at studien har flere begrensninger og at resultatene derfor må tolkes med forsiktighet. Studien bør følges opp av en større studie med et bredere utvalg, slik at man får undersøkt om resultatene da blir de samme, samt får mulighet til å undersøke eventuelle forskjeller mellom ulike grupper barn.

Referanse: 
Drugli, MB, Solheim, E, Lydersen, S, Moe, V, Smith, L & Berg-Nielsen, TS (2017). Elevated cortisol levels in Norwegian toddlers in childcare. Early Child Development and Care, e-pub

Artikkelen ble først publisert på Tilbeste.no, fellessiden for RKBU/RBUP-sentrene.

Hvordan har du gått fram når du jobbet med akkurat denne rapporten?

- Denne studien er litt spesiell i forhold til det jeg har gjort før, og jeg har gjennomført mange studier i barneverninstitusjoner etter hvert. Tidligere har jeg vært på institusjonene og intervjuet barn, ungdommer og voksne ansatte der. Nå har jeg gjennomført et feltarbeid og brukt deltakende observasjon som metode. I tillegg har jeg gjort individuelle intervjuer av informantene. Rapporten baserer seg på at jeg har vært jevnlig til stede og sammen med ungdom og voksne i en institusjon over en periode på seks måneder. Det var enten hjelpetiltak eller omsorgsovertakelser som lå til grunn for ungdommenes opphold der. Botiden varierte, men åtte til tolv måneder eller lengre var ikke uvanlig. Min informantgruppe besto av seks ungdommer i alderen 13-16 år - fire jenter og to gutter, og elleve voksne - seks kvinner og fem menn.

Tok del i mye av hverdagen

Ulset forteller at hun fra mars 2014 og fram til årsskiftet - med et opphold i sommermånedene, var tilstede på institusjonen mellom tolv og fjorten timer fordelt på to dager hver eneste uke.

- Det varierte hvilke dager og tidspunkter jeg var tilstede, men de fleste feltarbeidsøktene ble gjort på ettermiddag og kveld da det var størst sjanse for at ungdommene var hjemme. Jeg deltok i uformell prat og samtaler, observerte og ble kjent med rutiner og bevegelsesmønstre i huset, oppsøkte ungdommene på rommene og tok del i måltider og noe matlaging.

Jeg var også på ulike møter som ble avholdt jevnlig i personalgruppen, jeg var med på shoppingturer i byen, på treningsstudio, ballspill utendørs og jeg fikk overvære hvordan ungdom og voksne skapte en ny fritidssyssel ved å bygge sine egne longboards, som til slutt ble ferdigstilte og tatt i bruk.

Jeg prøvde å være med og delta på så mye som mulig, selv om dette selvsagt ble en form for deltids og delvis deltakende observasjon, siden jeg hverken var ansatt eller ungdom eller bodde der og kunne være til stede til enhver tid. Men, det å være sammen med ungdommene og de voksne i miljøet ukentlig over en såpass lang periode, gjorde det mulig å kontrollere og sjekke ting opp imot hverandre.

«Mennesker er de mest presise måleinstrumenter i utforskningen av andre menneskers menneskelighet» Thomas Hylland-Eriksen

Jeg kunne for eksempel sjekke handlinger (det som ble gjort) opp imot det som ble sagt og vice versa. Det er blant annet dette som er så fint med feltmetodikk; du får mulighet til å vurdere både sannhetsgehalten i det deltagerne uttaler, og gyldigheten av egne observasjoner og tolkninger. Intervju som metode gir selvpresentasjonsdata og innsikt i personers erfaringer, opplevelser, holdninger og meninger knyttet til ulike fenomener og situasjoner, men det gir ikke handlingsdata.

Thomas Hylland-Eriksen har et sitat som jeg har brukt i rapporten. Han sier at: «Mennesker er de mest presise måleinstrumenter i utforskningen av andre menneskers menneskelighet», og med det synes han å fremheve betydningen av forskerens tilstedeværelse for å kunne fange opp, undersøke og forstå handlingsmønster og samhandlinger. Det er nettopp det jeg forsøkt å gjøre her og opplevelsen var veldig givende, må jeg si.

Har ønsket å gjøre dette lenge

Du sier at dette er en studie du har ønsket å gjøre lenge?

- Ja, jeg er jo sosialantropolog i utgangspunktet og feltmetodikk og deltakende observasjon er jo velkjente fremgangsmåter innenfor faget. Jeg valgte «å gå i dybden» innenfor én sosial enhet – studien var en eksempelstudie - casestudie. Disse kan gi nokså  stor detaljkunnskap og man søker å forstå sammenhenger, slik at man kan skape et helhetlig bilde av det som skjer innenfor enheten. En casestudie er det motsatte av en komparativ studie, hvor man sammenligner flere enheter.  Man kan selvsagt ikke generalisere fra en casestudie, men den kan ofte representere  et eksempel som andre lignende enheter  kan kjenne seg igjen i. Dermed får den likevel en overføringsverdi, «gyldighet» og relevans.

Ulset understreker at man i studier som dette blir nødt til å ta noen valg underveis.

- Du vil aldri få et komplett bilde, det er umulig. Man må foreta mange valg i prosessen. Da jeg tok til med studien og gikk i gang med feltarbeidet hadde jeg en utforskende og åpen problemstilling: «Hvordan fremstår sosialt liv og samhandling i en barneverninstitusjon?» Under feltarbeidet oppdaget jeg ulike forhold og temaer - gjentatte rutiner og situasjoner i hverdagen som fremsto som sentrale og relevante, og som kunne bidra til å svare på problemstillingen.

Hver på sin måte og/eller sammen syntes de å ha betydning for samspillet mellom ungdommene og de voksne. Deriblant det at institusjonen er ungdommenes midlertidige hjem og de voksnes arbeidsplass, og at mat og måltider kan spille inn i forhold til handlingsvalg og kommunikasjonsform.

Hjem vs. arbeidsplass

Man kan jo for eksempel se for seg hvordan det er i forhold til dette med hjem vs. arbeidsplass: Hvor mye rapportskriving, møtevirksomhet, formelle instrukser og prosedyrer finnes i andre hjem? I tillegg er det veldig mange voksne som kommer og går, og hverdagen kan arte seg noe forskjellig blant annet ut fra hvilke voksne som er tilstede i miljøet. Måltidene - og atmosfæren som skapes rundt disse - kan også fortone seg til dels ulikt, slik at det varierer om ungdommene kommer til måltidene og spiser i sammen med de andre. Praksiser knyttet til vekking for frokost og skolegang og ulike utfordringer i denne forbindelse er et annet forhold som har betydning for handlinger og samspill i hverdagen.

Det framkom blant annet at ungdommene kunne tenke at de voksne egentlig ikke brydde seg om dem, siden dette var jobben deres og de fikk betalt for å være der.

Jeg fikk også etter hvert en forståelse av at ungdommenes og de voksnes tenkning og oppfatning av hva de representerte for hverandre kunne ha betydning for handlinger og samspill.

Bryr de voksne seg egentlig?

Det framkom blant annet at ungdommene kunne tenke at de voksne egentlig ikke brydde seg om dem, siden dette var jobben deres og de fikk betalt for å være der. I denne sammenheng syntes imidlertid «ekthet» å representere noe viktig for ungdommene; de søkte etter tegn på «ekthet», noe de mente at de fant dersom den voksne viste personlighet, og at det den voksne sa stemte med kroppsspråket og det den voksne gjorde. Å oppleve at de voksne var blide på jobb og fremsto som glade i jobben sin var også viktig for dem.

Enkelte ansatte ga uttrykk for at det var viktig å forstå og erkjenne at de som enkeltpersoner nok ikke betydde så mye for ungdommene. Dette grublet jeg mye på. Jeg snakket gjentatte ganger med de som ga uttrykk for dette, men jeg var likevel ikke sikker på om jeg forsto hva de egentlig mente med det. I samtale med  institusjonslederen valgte jeg derfor å spørre hva det kunne bety. «Å holde emosjoner i sjakk» og «å ta på seg en profesjonell maske» var interessante begreper vi diskuterte i denne forbindelse.

Med tanke på avskjedene og utflyttingene som skulle komme, kunne også de voksne – på samme måte som ungdommene - være på vakt i forhold til det å knytte for nære bånd til den enkelte. Samtidig snakket lederen varmt om betydningen av å tørre å være «den ene» for ungdommene som bodde hos dem.

Avslutningsvis kommer Ulset litt inn på hvordan hun opplever ungdommer i barneverninstitusjon generelt.

- Jeg har besøkt institusjoner og snakket med veldig mange ungdommer opp gjennom årene, og det som står igjen som et generelt inntrykk, er at disse ungdommene er reflekterte. Også på et annet vis enn andre jevnaldrende, fordi de har opplevd så mye. Mange har erfart mye vanskelig og tungt som de bærer med seg, og som de trenger hjelp til for å kunne bearbeide og håndtere. Samtidig har de styrker og ressurser i seg.

- Vi må lytte til barna

Dette siste momentet er på mange måter en del av mitt perspektiv: Vi trenger å fange opp, løfte fram og ta tak i deres styrker og kvaliteter. Du trenger ikke alltid å ha en diagnose på plass – i alle fall burde det ikke være slik. Det går an å få til ting uansett. Vi må lytte til barn og unge som bor i barneverninstitusjon. De er nødt til å få delta og bidra aktivt i hverdagen og i livene sine fra dag én, slik at botiden kan bli best mulig for dem.

Som regel er de ikke veldig glade for å komme dit, men man er nødt til å tilrettelegge for og prøve å skape en hverdag og et miljø som er positivt, hvor ungdommene opplever mestring ved å få mulighet til utforske, vise fram, ta i bruk og videreutvikle sine styrker og kvaliteter.

Hva tenker du andre institusjoner kan lære av denne rapporten?

- Jeg tror at andre kan ha nytte av rapporten blant annet ved at de kan se at det er mye som er mulig å gjøre noe med. Det er for eksempel mulig å gjøre noe med mat- og måltidspraksiser, dersom det viser seg at disse har betydning for hvordan ungdommene har det, for hvilke handlingsvalg de tar - om de kommer og er sammen med de voksne.

Rapporten gir et innblikk i både det som gjøres og sies innenfor en institusjonsenhet. Dersom andre institusjoner er spesielt interesserte i denne koblingen, så kan de forhåpentligvis finne den nyttig.

Mer generelt kan rapporten bidra til økt bevissthet rundt sentrale forhold i institusjonshverdagen som det er mulig å se nærmere på - og rette oppmerksomhet mot, for å søke å forstå ulike handlinger og samhandlinger som gjentar seg i hverdagen. Den peker blant annet på at det kan være viktig med samtaler, refleksjon og bevisstgjøring rundt hva man kan, skal eller bør kunne representere for hverandre.

Det er klart at handlinger og samhandlinger innenfor en institusjonsenhet sier noe om, og gjør noe med denne. Rapporten gir beskrivelser av handlinger, handlingsmønster og samspill i institusjonshverdagen, som jeg har observert og delvis deltatt i selv. Det jeg beskriver baserer seg i tillegg på at jeg har snakket med og intervjuet ungdommene og de voksne om det jeg har sett samt det de selv kom til meg med og ga uttrykk for av erfaringer og oppfatninger.

Rapporten gir et innblikk i både det som gjøres og sies innenfor en institusjonsenhet. Dersom andre institusjoner er spesielt interesserte i denne koblingen, så kan de forhåpentligvis finne den nyttig.

Les og/eller last ned rapporten.

• Om foreldrene er skilt eller bor sammen
• misnøye med personlig økonomi
• fysisk sykdom eller uførhet
• internaliserende problemer
• eksternaliserende problemer.

Avhandlingen er ennå ikke tilgjengelig på nett i NTNU Open, men kan bestilles i papirform fra RKBU.

Henrik Sollie sin avhandling hadde som overordnet mål å se nærmere på ulike sider med det å være foreldre til barn og unge med ADHD. Både det å være informant til tjenestene og trenge behov for hjelp fra tjenestene. Henrik har skrevet og publisert fire artikler som inngår i hans avhandling, de tre første som førsteforfatter og den siste som andreforfatter:

1. Den første artikkelen omhandler far som informant, betydningen av å få et fullt bilde av barnet. Som regel er det mor  og lærer som er informant for tjenestene i forbindelse med utredningen av et barn med mistanke om ADHD.
2. Den andre artikkelen fokuserer på behovet for bistand og hjelp til foreldrene særlig knyttet til skolesituasjonen og behovet for koordinert hjelp.
3. Den tredje artikkelen handler om barn med både ADHD og ODD, her viste det seg at foreldrene var mer dysfunksjonelle, de opplevde mere stress, lavere selvbilde og førte et mer inkonsistent foreldreskap.
4. Den siste artikkelen er en kvalitativ studie av foreldre til barn med alvorlige ADHD symptomer. De rapporterte om ekteskapelige problemer og utfordringer i foreldrerollen. For mange ble tjenestene som skulle hjelpe en byrde fordi de ikke var koordinerte.

Det ble en meget god prøveforelesning og en spennende disputas der kandidaten virkelig fikk vist sine kliniske og vitenskapelige kunnskaper.

Bilder:

Studien viste overraskende få positive samspillssekvenser i løpet av disse måltidene. Hovedmønsteret var at de 13 barna satt helt stille og spiste, uten å samhandle verken med voksne eller barn. I mer enn halvparten av barnehagene var organiseringen av måltidet såpass dårlig at det er grunn til tro at det i seg selv hemmet positivt samspill. I barnehagene med god organisering var det også en positiv atmosfære.

Personalets sensitivitet overfor det 13 barnas uttrykk og atferd var imidlertid generelt dårlig, noe som resulterte i at barna i liten grad fikk positiv oppmerksomhet eller støtte i løpet av måltidet. Barna fikk også i liten grad støtte til læring, til å bruke språket eller til å samhandle med andre barn. Det er grunn til å tro at barnas passivitet under måltidet hang nært sammen med at personalet var lite sensitive og responsive.

Les eller last ned artikkelen her.

De observerte måltidene ble i liten grad benyttet som en arena for samspill med rom for noe utover det å spise mat. Også andre studier har funnet at måltid i barnehager gjennomføres på denne måten. Men det er studier som viser at et måltid kan handle om mye mer enn det praktiske. Hvis personalet er bevisst på det, kan måltider støtte barns følelser (de kan le og kose seg sammen med andre), de kan få positiv bekreftelse på det de får til, barns læring kan fremmes  ved at personalet utvider og beriker barnas initiativ, de kan få støtte på sin språkutvikling ved at personalet stiller åpne spørsmål, setter ord på det som skjer, og ikke minst kan barna få god støtte på å samspille seg imellom.

Selv om studien er liten og funnene ikke kan generaliseres, tyder resultatet på at personalet i enkelte barnehager bør reflektere over kvaliteten på måltidene sine. Personalet bør drøfte hvordan måltider kan gjennomføres slik at de tilfører barna noe mer enn mat og drikke. Det er mange måltider i løpet av en uke, og hvis samspillet er positivt og utviklingsfremmende i disse situasjonene, vil det kunne bidra til å heve barnehagekvaliteten for mange barn.

Les eller last ned artikkelen her.