Når en spiseforstyrrelse begynner å ta form – hva vet vi om tidlig innsats?

Spiseforstyrrelser utvikler seg ofte gradvis hos barn og unge. Nå vet vi mer om hva som kan bidra til tidlig oppdagelse og innsats. Her kan skolen og kommunehelsetjenesten bidra.

Av Anne Elise Hong

Spiseforstyrrelser er blant de mest alvorlige og dødelige sykdommene hos barn og unge. Likevel kan de være vanskelige å oppdage tidlig. Endringene skjer ofte gradvis, og tidlige tegn kan være uklare både for barnet selv og for omgivelsene. Samtidig vet vi at tidlig innsats kan ha stor betydning for videre sykdomsforløp og muligheten for tilfriskning og overlevelse.

– Når en begynnende spiseforstyrrelse fanges opp tidlig, er sjansen større for at sykdommen ikke får feste, sier førsteamanuensis Kristin Margrete Briseid ved Senter for omsorgsforskning, sør, Universitetet i Sørøst-Norge.

Tidlig innsats der barna er

Sammen med universitetsbibliotekar Jana Myrvold ved Universitetet i Sørøst-Norge har Briseid laget en ny kunnskapsoppsummering i Omsorgsbiblioteket. Temaet er sekundærforebygging av spiseforstyrrelser hos barn og unge i skolealder.

Kunnskapsoppsummeringen er en scoping review og bygger på 34 vitenskapelige publikasjoner publisert mellom 2016 og februar 2025. Kunnskapsoppsummeringen tar for seg sekundærforebygging, det vil si tiltak som søker å stanse en begynnende sykdomsutvikling. Denne kunnskapsoppsummeringen ser på tiltak og forhold som kan ha betydning ved forhøyet risiko, subkliniske symptomer og når de første symptomene på klinisk spiseforstyrrelse har oppstått.

Fokuset er rettet mot arenaer der barn og unge allerede befinner seg, særlig skolen og kommunehelsetjenesten. Dette inkluderer skolehelsetjenesten, helsestasjon for ungdom og fastlegeordningen.

– Disse arenaene er avgjørende fordi de gir mulighet for tidlig oppdagelse, også før det er behov for spesialisthelsetjenester, sier Briseid.

Oppsummeringen omhandler anoreksi, bulimi og overspisingslidelse, og gir også en oversikt over lover, politiske føringer og faglige retningslinjer som regulerer tjenestenes arbeid.

Før sykdommen får feste

En del av forskningen retter seg mot tiltak som kan redusere risiko og tidlige symptomer. Her peker oppsummeringen blant annet på kognitiv dissonans-baserte forebyggingsprogrammer rettet mot ungdom med kroppsmisnøye, forebygging basert på aksept- og forpliktelsesterapi (ACT), samt digitale forebyggingstiltak i regi av skolen.

Noen studier viser at slike tiltak kan redusere kjente risikofaktorer, som kroppsmisnøye og internalisering av samfunnets kroppsidealer, og i enkelte tilfeller også forebygge utvikling av spiseforstyrrelser. Samtidig er forskningen i stor grad konsentrert om jenter over 15 år, noe som begrenser overførbarheten til andre grupper.

Oppdages ofte for sent

En annen del av forskningen handler om hvorfor spiseforstyrrelser ofte ikke oppdages tidlig nok. Lav kompetanse om tidlige tegn, tidspress i tjenestene, lange ventetider og manglende oversikt over henvisningsmuligheter trekkes frem som sentrale hindringer.

Ifølge flere studier kan dette føre til at symptomer bagatelliseres, eller at nødvendig hjelp kommer for sent. Dette forsterkes av at barn og unge i tidlig sykdomsutvikling ofte har begrenset innsikt i egen situasjon og sjelden ber om hjelp selv.

Små grep kan gjøre en forskjell

Samtidig viser forskningen at relativt enkle tiltak kan bidra til tidligere oppdagelse og bedre oppfølging. Systematisk oppfølging av vektutvikling, tydelig samarbeid mellom skole, kommunehelsetjeneste og foreldre, trekkes frem som viktige grep.

– Når tjenestene har og kjenner til relevante henvisningsmuligheter og konkrete verktøy, blir det lettere å handle på bekymring, sier Briseid.

Forfatterne understreker at forskningen på tidlig innsats ved spiseforstyrrelser fortsatt er i utvikling, og at det trengs mer kunnskap om flere sider ved denne tematikken.

– Gitt hvor alvorlige og utbredte disse sykdommene er, har forebygging fått for lite oppmerksomhet i forskningen. Det er et tankekors, sier Briseid.