verdigeliverviktigforalle artikkel

Terje Emil Fredwall

Verdige liv er viktig for alle. Hos innsatte kan det fort bli oversett.

– Det er problematisk når fengselsansatte ser det som sitt oppdrag å endre de innsatte. Men det er også problematisk hvis kriminalomsorgen ikke har tid til hjelpe de som er i fengsel.

AV SENTER FOR OMSORGSFORSKNING 14.11.2022

Det sier Terje Emil Fredwall. Han er professor ved Senter for omsorgsforskning ved Universitetet i Agder (UiA). Sammen med professor Geir Heivoll ved Politihøgskolen er han redaktør for den nye antologien Straffens etikk. Boka lanseres 21. november.

Klikk her for å se boka.

Ansatte gir opp

– Den norske fengselshistorien er full av fortellinger om ansatte som vet best hvordan andre skal leve livene sine. Samtidig finnes det jo også en annen grøft å havne i: ansatte som gir opp, eller som ikke har tid til å lete etter muligheter for at innsatte skal kunne leve verdige og meningsfulle liv. I fengselet kan det ofte være vanskelig å finne den gode balansen mellom sikkerhet og kontroll, tid, tillit og omsorg, og det er inn i noen av disse etiske avveiningene både jeg og andre forfattere i boka går inn i, sier Fredwall.

Budskapet om at straff skal endre og at fengslene skal lage gode naboer av domfelte, blir i kriminalomsorgen så lett til en fortelling om endring av enkeltinnsattes atferd, holdninger og individuelle egenskaper, mener Fredwall. 

Innsatt kontrolleres og skal formes

Han synes dette et stykke på vei vel og bra, i hvert fall så lenge de innsatte selv har blitt spurt om hva og hvordan de ønsker hjelp.

– Men når kriminalomsorgen i så stor grad måles på tilbakefall til kriminalitet, og når fengslene skal ha en aktiv rolle i endringsarbeidet, nører det opp under det som så lett kan skje i et lukket fengsel: de innsatte opplever seg som noen som skal administreres eller kontrolleres eller formes, sier Fredwall.

Balansekunst i fengslene

Fredwall skriver om det han betegner som «den betydelige vekten» som politikere og kriminalomsorgen for tiden legger på rehabilitering av innsatte. Vi skal lage gode naboer av domfelte er budskapet fra justisministeren til de fengselsansatte. Under utdanningen kan de kommende fengselsbetjentene få høre at de skal inn og jobbe som endringsagenter. Og «straff som endrer» er den nye visjonen som skal prege alt arbeidet i fengsler og friomsorgskontor.

– Det er mye bra med dette, for om vi hadde en kriminalomsorg som ikke brydde seg om de innsatte og hvordan det går med dem, ville vi mistet noe helt grunnleggende. Men det er også noen utfordringer med en slik vekt på endring under straffegjennomføringen, sier Fredwall.

En av utfordringene han diskuterer er hvordan ansatte forholder seg til de innsatte under fengselsoppholdet.

«Hvordan kan jeg lage en god nabo av deg?»

– Det er problematisk når fengselsansatte oppfatter at det er deres oppgave å endre mennesker som gjennomfører tidsbestemt fengselsstraff. Husk at den makten fengslene har til å utøve er knyttet til selve den fysiske gjennomføringen av frihetsberøvelsen. Det er her en viktig forskjell mellom en kriminalomsorg som jobber ut fra «hvordan kan jeg lage en god nabo ut av deg?», og en som er opptatt av å fremme muligheter for dem som er fengslet, påpeker Fredwall.

Han forklarer:

– Livene våre, også de som leves i fengsel, er jo så forskjellige. Dette er en banal, men viktig innsikt. Noen innsatte har behov for å bearbeide skyld og anger. Andre har ønske om å gjøre noe med eget rusmiddelmisbruk, få seg en bolig etter løslatelsen eller ha en inntekt å klare seg på. Hva de innsatte har behov for og trenger hjelp til vil variere, og nettopp derfor behøver kriminalomsorgen å være lydhøre overfor menneskers utfordringer i livet.

Må lete etter muligheter i folks liv

Ifølge Fredwall handler dette om å lete etter muligheter – ikke bare for å kunne leve lovlydige liv, men for å kunne leve verdige og medvirkende liv.

- Da er det lurt å spørre og snakke med de innsatte selv, og da er det også viktig at de som jobber i fengslene har tid til å bli kjent med dem, sier Fredwall som skulle ønske at brukermedvirkning fikk et langt tyngre fotfeste innenfor fengselshverdagen enn hva tilfellet er i dag.

- Selv om brukermedvirkning er et ord som nå også dukker opp i kriminalomsorgens dokumenter, er det nok fremdeles et stykke fra ideal til praksis her, sier han.

Vil forstyrre vante måter å tenke om straff på

Boka Straffens etikk har et bredt og tverrfaglig perspektiv på straff. Hensikten har vært å belyse og knytte sammen straffeetiske problemstillinger for sentrale ledd i straffesakskjeden i én og samme bok. Blant bidragsyterne er det elleve forskere med bakgrunn i filosofi, juss, teologi, kriminologi, rettshistorie, sosiologi og etikk. I tillegg inneholder boka tre kapitler skrevet av personer med lang praktisk erfaring fra feltet: fra domstolen, politiet eller høysikkerhetsfengsler.

- Straff er jo et av de kraftigste uttrykk vi har for statens autoritet og makt over samfunn og enkeltmennesker. Da behøver vi også et kritisk blikk på denne myndigheten og makten, og vi trenger ikke minst at ulike faglige perspektiv og stemmer får komme frem. Det er det vi har forsøkt å få til med denne boken. Målet har vært tekster som kan forstyrre vante og etablerte måter å tenke omkring straff, strafforfølging og straffegjennomføring på, sier Fredwall. 

Må ha gjenopprettende rettferdighet

I boka er flere av bidragsyterne opptatt av straff, skyld, oppgjør og rehabilitering. Professor emeritus ved UiA, Paul Leer-Salvesen, skriver for eksempel om hva religiøse tradisjoners tenkning om skyld, straff, forsoning og tilgivelse har å lære rettsvesenet.

Er det mulig å møte straffedømte ut fra nestekjærlighetens etikk, og kombinere så ulike fenomener som straff og kjærlighet, spør han. Ett av svarene han gir, er dette: En straffens etikk som inkluderer budet om nestekjærlighet, må romme både gjerningsperson og offer. Det må sørges for dom og rehabilitering av utøveren. Og det må bli lagt til rette for gjenopprettende rettferdighet og kompensasjon for offeret, skriver han.

Andre av forfatterne er opptatt av å tydeliggjøre hva som faktisk menes når ord som straff og rehabilitering er i bruk. I boka pekes det på at rehabilitering etter et lovbrudd har både en personlig, rettslig, gjenopprettende og sosial dimensjon, og at disse fire dimensjonene henger tett sammen. Men ofte er det bare den personlige siden av rehabilitering som vektlegges i kriminalomsorgen, og da gjerne i sammenheng med å avstå fra fremtidig kriminalitet.

Lovbruddets fravær under soningen

Dette fører også til at andre og gjerne mindre målbare sider lettere blir oversett eller lagt til side. Ikke minst vil det skje i en arbeidshverdag hvor det skorter på både tid og ressurser.

Et område Fredwall og flere av de andre forfatterne er opptatt av i boka, er muligheten for at straffen kan føre til forsoning og oppgjør med handlingene man er dømt for. Førsteamanuensis Kristian Mjåland ved UiA er en av disse bidragsyterne. Mjåland har intervjuet en rekke innsatte om hvilken rolle selve lovbruddet har under soningen i fengsel, og han finner en slags berøringsangst knyttet til lovbruddet fra kriminalomsorgens side:

«Dette tolkes både positivt og negativt av dem vi intervjuet. For noen er ikke-tematiseringen av lovbruddet uproblematisk og endatil ønskelig. [...] For noen er ikke-tematiseringen mer problematisk. Den gjør det vanskelig å komme videre og å føle at man har gjort opp for seg. Lovbruddets fravær representerer i slike tilfeller en manglende mulighet til å bearbeide skyld og anger», skriver Mjåland. 

Straffens etikk er gitt ut av forlaget Scandinavian Academic Press.

– Med boka ønsker vi å skape et nettverk rundt slike problemstillinger om straff og etikk som også kan ha betydning for så ulike yrker som advokater, prester, sykepleiere, politi, dommere og fengselsbetjenter, sier Terje Emil Fredwall.


dennemaadufaameddeg artikkel

Forelesning

Denne må du få med deg!

Hvem er taperne i eldreomsorgen? Var Norge eller Sverige best på pandemi? Hvordan prioriterer omsorgstjenestene? Dette, og mye mer, får du kunnskap om på den syvende nasjonale konferansen for omsorgsforskning som arrangeres 20. til 21. oktober i Trondheim.

Klikk her for program og påmelding.

Har demensomsorgen havnet hos de pårørende?

Arnt Egil Ydstebø har funnet at personer med demens som bor hjemme alene får 20 timer hjemmesykepleie i måneden mens dem som bor sammen med barn eller partner får 10 timer. Hvor likeverdig og bærekraftig er egentlig det? Sliter vi ut de pårørende?

Hvordan ser omsorgstjenester ut i fengsel?

Her får vi besøk av en kvinne som sitter i fengsel på Bredtveit. Hun har fått permisjon for å snakke med oss om sine egne erfaringer fra innsiden. Hvilket perspektiv har innsatte på liveverdige omsorgstjenester? Hvordan påvirker kjønn likeverdigheten innenfor murene?

Kan vi få psykisk helsehjelp gjennom skjermen?

For barn og unge er digital kommunikasjon en del av dagliglivet. Det gir muligheter for digitale, likeverdige lavterskeltilbud innen psykisk helse, sier Marianne Trondsen. Hun er seniorforsker ved Nasjonalt senter for ehelseforskning og har doktorgrad i sosiologi.

Diagnosediskriminering i psykisk helse?

Arnhild Lauveng er spesialist i klinisk samfunnspsykologi, visepresident i Norsk psykologforening og forsker ved Nasjonalt kompetansesenter for erfaringskompetanse. Hun er også forfatter og har skrevet om egne erfaringer med diagnosen schizofreni. På konferansen snakker hun om hvem som er de verdige trengende og hvem som ikke når opp.

Hvilke er de nye ulikhetene i alderdommen?

Karen Christensen er professor ved Universitetet i Bergen med inngående kunnskap om velferd, livsløp og ulikhet. Her snakker hun om alderdom i endring med nye ulikheter, om utfordringer og paradokser i norsk og dansk kontekst.

Alt dette og mye mer får du innsikt i på konferansen i oktober. I tillegg kan du være med på spennende parallelle sesjoner som tar for seg Beredskap og bærekraft, Psykisk helse, og Digitalt utenforskap.


personermedutviklingshemming artikkel

Sølvi Linde

Personer med utviklingshemming kan få hjelp med beslutninger

Personer med utviklingshemming har rett til å delta i beslutninger som angår dem så langt det er mulig. Da blir kunnskap om beslutningsstøtte viktig. Dette er tema i en ny kunnskapsoppsummering i Omsorgsbiblioteket gjort av Sølvi Linde. Her kan du lese om brukernes erfaringer med å få støtte til egne valg, og de ansattes erfaringer og holdninger til dette. Du vil også finne forskningsbasert rammeverk for prosesser angående beslutningsstøtte.

AV SENTER FOR OMSORGSFORSKNING 17.10.2022

Les oppsummeringen.

Sølvi Linde har lest 158 publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid samt offentlige dokumenter om beslutningsstøtte i forbindelse med denne oppsummeringen av kunnskap.

Begrepet beslutningsstøtte

– Det er først de siste årene at begrepet beslutningsstøtte har fått oppmerksomhet i Norge. I andre land, som USA, Irland, Canada og Australia, har begrepet «supported decision making» vært diskutert og anvendt i mange år, skriver Sølvi Linde som er førstelektor ved Høgskulen på Vestlandet.

Begrepet beslutningsstøtte omfatter enhver prosess som gjør en person i stand til å ta egne beslutninger eller uttrykke egne ønsker og behov. Den som skal støtte beslutningsprosessen, må kunne beskrive og forklare saken på en slik måte at personen så langt som mulig forstår hva valget dreier seg om. Den som støtter, må kunne gjøre rede for konsekvenser ved ulike alternativer og støtte de valgene og preferansene personen gir uttrykk for.

Må kunne analysere og vurdere

– Litteraturen viser at for å kunne fremme beslutningsstøtte må spesifikke forhold i omsorgsmiljøet være til stede: trygghet, forutsigbarhet, godt kjennskap, gode relasjoner og kompetanse hos tjenesteyterne. Tjenesteyterne må ha kunnskap om utfordringene den enkelte personen med utviklingshemming har, og de må ha kunnskap om menneskerettigheter, alternative kommunikasjonsmetoder og systemet som gjør det mulig å realisere beslutningene. De må kunne analysere og vurdere hvilke hensyn som står på spill i en konkret situasjon, skriver Linde i sammendraget.

Mindre støtte ved viktige beslutninger

Kunnskapsoppsummeringen viser at personer med utviklingshemming ofte får støtte til å ta hverdagslige valg. De får mindre støtte og har færre valgmuligheter dersom beslutningene gjelder utdanning, sysselsetting, hvor en skal bo og med hvem.

Oppsummeringen gir en oversikt over hvilke miljøfaktorer og kompetanse som er nødvendig for å kunne tilrettelegge for beslutningsstøtte. Den redegjør også for et forskningsbasert rammeverk for beslutningsstøtteprosesser. Kommuner som tar i bruk rammeverket, sikrer at personen med utviklingshemming deltar i prosessen så langt det er mulig, og bidrar til at tjenesteytere forbedrer sin kompetanse i å delta i og drive slike prosesser.

Konferanse for omsorgsforskning

20. til 21. oktober 2022 arrangerer Senter for omsorgsforskning den 7. nasjonale konferansen for omsorgsforskning. En av foredragsholderne på konferansen er Berit Otterlei. Berit Otterlei er helsesykepleier og rådgiver ved regional kompetansetjeneste for pasient- og pårørendeopplæring i Helse Midt-Norge RHF. Hun er mor til en ung dame med utviklingshemming og har erfaring med beslutningsstøtte.


hvorstaarlevehelelivet

Thorstein Ouren, Kaja Hovde Bye og Nina Beate Andfossen

Hvor står Leve hele livet? Kaja, Thorstein og Nina Beate svarer

Arbeidet med Leve hele livet er i rute, mener Helsedirektoratet. Men hvilke utfordringer bør USHT, Helsedirektoratet og Senter for omsorgsforskning nå prioritere for at alle kommuner skal gjennomføre reformen?

AV BJØRN KVAAL 07.06.2022

På Helsedirektoratets samling i Trondheim sist uke var status og utfordringer rundt Leve hele livet tema. Hundre personer fra det regionale og nasjonale støtteapparatet (kommuner, USHT, Senter for omsorgsforskning, KS, fylkeskommuner og statsforvalter) tok pulsen på samfunnsreformen.

Dette mener tre av deltakerne på konferansen om Leve hele livets status nå, utfordringer og hvor vi er om fem år: 

– Dagens arbeid med Leve hele livet-reformen er i gang i de fleste kommuner i form av planarbeid, og det er flere prosjekter som har startet som et resultat av reformen. Men formålet med reformen og at den må ses i sammenheng med en helhetlig samfunnsplanlegging i kommunal sektor er ikke godt nok kommunisert av støtteapparat eller forankret på nasjonalt nivå. Dette handler ikke kun om helsesektoren, men hele det kommunale planarbeidet for hvordan man som kommune skal møte fremtidens utfordringer.

Det sier Kaja Hovde Bye, leder for USHT Trøndelag (sør). Hun og kollegene er del av det regionale Støtteapparat rundt Leve hele Livet i Trøndelag. Som en del av USHT`enes oppdragsbrev er Leve hele livet en av satsningene de skal jobbe med og prioritere, og være en pådriver for i kommunene.

– Kommunene tenker bredere

 Førsteamanuensis Nina Beate Andfossen er koordinator for Leve hele livets prosjektgruppe i Senter for omsorgsforskning og deltager i det nasjonalt støtteapparat.

– Sett fra mitt ståsted holder Leve hele livet i dag stort sett på å bli gjennomført i kommunene, men det er forskjeller i hvor langt kommunene har kommet.  

Også Thorstein Ouren, seniorrådgiver i Helsedirektoratet og nasjonal prosjektleder for Leve hele livet, mener arbeidet med reformen er i rute tross to år med pandemi.

 – Kunnskapen om hva Leve hele livet er og hva vi ønsker å oppnå med arbeidet begynner å bli godt forankret i kommunene. Vi har bygget opp en nasjonal og regional støttestruktur for å bistå kommunene i gjennomføringen. Dette arbeidet synes jeg fungerer veldig bra. Så viser da også rapporter så langt at kommunene i stadig større grad er opptatt av det helhetlige og langsiktige. De ser behovet for å tenke tverrsektorielt og involvere hele lokalsamfunnet for å møte sine demografiske utfordringer og legge grunnlag for fortsatt bærekraftige lokalsamfunn, sier han. 

– Hva bør prioriteres de 12 neste månedene for å styrke reformen, sett fra ditt ståsted? 

Kaja Hovde Bye:

– Vi må prioritere alle kommunale tjenester og sektorer, og hvordan man som samfunn skal møte fremtiden. Dette er et felles arbeid, ikke kun én sektors. Her tror jeg verktøyet som KS har laget i samarbeid med Scenariofabrikken er noe som må løftes av alle oss aktører i støtteapparatene. Det viktigste er at vi spiller på lag med kommunene, og ikke pålegger dem arbeid som de ikke opplever som nyttig eller til hjelp. Jeg tror kommunene forstår den reelle situasjonen som kommer, men mangler kapasitet og muligheter til å gjøre noe med det; en form for handlingslammelse inntreffer, oss alle muligens, når fremtidsbildet er dystert. Jeg tror vi i enda større grad må bistå kommunene med politiske avgjørelser som er i tråd med bærekraftsmålene.

Thorstein Ouren:

– Underveisrapporten som kom nå i februar er tydelig på at det trengs bredere samarbeid mellom ulike sektorer også på nasjonalt nivå. Derfor må vi ta en grundig diskusjon om hvordan vi fremover involverer og samarbeider med andre departement og underliggende etater på en mer systematisk og forpliktende måte. Så må vi fortsatt ha fullt trykk på støtte og veiledning til kommunenes analyse- og planarbeid. Vi må bygge videre på den gryende erkjennelsen av at det må jobbes på helt nye måter ute i kommunene for å møte fremtidens utfordringer. Samtidig må vi bli flinkere til å løfte budskapet om at fremtiden også gir andre og nye muligheter.

Nina Beate Andfossen:

– Forankring i politisk og administrativ ledelse nasjonalt og regionalt. 

Hvor står Leve hele livet i 2027?

Hvis de skal se fem år fram i tid og spå hvordan Leve hele livet da vil prege Norge, sier Andfossen:

– Jeg håper Leve hele livet i 2027 vil bli referert til som starten på en bredere involvering i befolkningen vedrørende deltagelse i lokalt samfunnsutviklingsarbeid. 

Kaja Hovde Bye håper bærekraftsmålene da er enda bedre forankret i kommunale avgjørelser, satsninger og holdninger generelt.

– Jeg håper Leve hele livet-reformen klarer å sette spor etter seg og at vi i støtteapparatene har vært en reell støtte til kommunene. Og så håper jeg at vi som samfunn evner å samhandle i enda større grad på tvers av sektorer, yrker og fagmiljø, sier hun.

– Kan ta gode valg

Thorstein Ouren tror at i 2027 vil kommunene være opptatt av mer langsiktig planlegging og ser demografi og bærekraft på tvers av sektorer i sitt analyse- og planarbeid.

– Kommunene vil involvere aktører i lokalmiljøet i samskapende prosesser og ha systematisk dialog med innbyggerne, både gjennom den lovpålagte medvirkningen og på andre måter. Innbyggerne på sin side har god helsekompetanse og er opptatt av hvordan de kan planlegge for egen alderdom for å bo i egen bolig og mestre eget liv så lenge som mulig. Samtidig opplever innbyggerne at kommunen de bor i legger godt til rette for at de kan ta de gode valgene gjennom hele livet, sier Ouren.


forskningompasientsikkerhet

Karina Aase

Forskning om pasientsikkerhet

På generell basis vet vi at systembaserte tiltak har større effekt på pasientsikkerhet enn individbaserte tiltak, sier Karina Aase i en samtale med oss om Pasientsikkerhet.

AV SENTER FOR OMSORGSFORSKNING 19.05.2022

Karina Aase er forsker og forfatter av boken Pasientsikkerhet som baserer seg på forskning fra de siste femten årene innen fagfeltet. Vi har snakket med henne om årsaker, tiltak og endringer. Fredag 3. juni 2022 fra 11:15 til 12:15 kan du være med på bokbad med Karina Aase. Da møter du opp i biblioteket på NTNU på Gjøvik eller deltar på streamet utgave på Facebook.

Legemidler og infeksjoner

– Som for så mye annet innen helsetjenesten er det et komplekst årsaksbilde. I 2020 var det 8,4 % som ble alvorlig skadet som følge av behandlingen de fikk i forbindelse med sykehusinnleggelse. Skadene de fikk resulterte i forlenget sykehusopphold, reinnleggelse på sykehus eller andre mer alvorlige skader som nedsatt funksjonsevne eller forkortet levetid. De vanligste skadetypene er knyttet til legemiddelhåndtering, infeksjoner og ulike typer komplikasjoner, forteller Karina Aase.

For de kommunale helsetjenestene har vi dessverre ingen nasjonal oversikt over skadenivået, men internasjonale studier viser at det varierer og i mange tilfeller er like høyt eller høyere enn i sykehusene.

Direkte og indirekte årsaker

– Årsakene til pasientskader kan grovt deles i direkte årsaker og indirekte årsaker. De direkte årsakene kan være knyttet til den konkrete oppgaven som gjennomføres eller til de ansatte eller det tverrfaglige teamet som gjennomfører oppgaven. For eksempel at det gis feil behandling fordi prøvesvar ikke er gjort tilgjengelige, at helsepersonell mangler kunnskap eller erfaring for å gjennomføre behandling eller omsorg på beste måte, eller at kommunikasjonen mellom helsepersonell er utilstrekkelig. De indirekte årsakene kan knyttes til arbeidsmiljø, ledelse eller institusjonelle forhold. For eksempel høyt arbeidspress, manglende ledelsesprioritering av sikkerhetsarbeid eller manglende prosedyrer for reduksjon av risiko. Økonomiske rammer og tilsynspraksis kan også være del av de indirekte årsakene til pasientskader, sier forskeren.

Ikke lavere skadetall

– Det jobbes for å unngå pasientskader i hele helsesystemet, på ulike måter. På myndighetsnivå har det blitt gjennomført nasjonale kampanjer og programmer, det er utarbeidet en handlingsplan for pasientsikkerhet og det gjennomføres nasjonale kartlegginger. På institusjonsnivå er det etablert rapporteringssystemer, rutiner og i mange tilfeller egne pasientsikkerhetsenheter. Og på avdelingsnivå i sykehjem, hjemmetjeneste og sykehus gjennomføres det i større grad systematisk forbedringsarbeid knyttet til pasientsikkerhet, samt at det satses på kompetanseoppbygging. Like fullt ser vi at til tross for økt oppmerksomhet og høyere aktivitetsnivå i Norge har det hittil ikke gitt seg utslag i lavere skadetall, sier Karina Aase.

Da vi spør hva hun mener må til for å bedre pasientsikkerheten, svarer hun at systembaserte tiltak har større effekt enn individbaserte.

Betydelig risiko ved overganger

– Det er vanskelig å si at en eller flere spesifikke endringer eller tiltak vil bedre pasientsikkerheten generelt sett. Til det vet vi at tiltakenes effekt er avhengig av den kliniske eller praktiske helsesettingen de skal fungere i. For eksempel kan et identisk kompetanseprogram for å øke oppdagelse av forverring blant eldre pasienter i hjemmetjenesten fungere godt i en kommune, mens i en annen fungerer det ikke. Dette har ofte sammenheng med situasjonsavhengige faktorer som ledelsesfokus, bemanning, oppfølgingsrutiner og sikkerhetskultur. På generell basis vet vi at systembaserte tiltak har større effekt eller innflytelse på pasientsikkerhet enn individbaserte tiltak. Tiltak som endrer for eksempel grensesnittet mellom helsepersonell og teknologi eller andre underliggende designforhold har altså større effekt enn opplæring eller revisjon av prosedyrer. Dersom jeg skulle peke på ett område som jeg tror vil ha stor betydning for pasientsikkerheten fremover så er det i grenseflatene der pasienter forflytter seg mellom ulike tjenester. Disse pasientovergangene innebærer en betydelig risiko med tanke på kommunikasjon og ansvar, spesielt for sårbare grupper som eldre eller barn og unge med sammensatte helseutfordringer, avslutter forsker og forfatter Karina Aase.

Fredag 3. juni 2022 fra 11:15 til 12:15 kan du være med på bokbad med Karina Aase. Da møter du opp i biblioteket på NTNU på Gjøvik eller deltar på streamet utgave på Facebook.

Informasjon om bokbadet.

Informasjon om boken.


usht-ledere

Gruppebilde USHT-ledere

Dette mener USHT-ledere om samarbeidet med Senter for omsorgsforskning

Senter for omsorgsforskning (SOF) skal bidra til at Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) styrker kvaliteten på helse- og omsorgstjenestene i kommunene. Får USHT den støtten de trenger av SOF, og gir samarbeidet bedre tilbud til beboerne i kommunene?

AV BJØRN KVAAL 09.05.2022

Se også vitenskapelig artikkel: USHT og SOF – samarbeid og innovasjon i skjæringspunktet mellom statlige føringer, forskning og praksis i den kommunale helse- og omsorgssektoren

– Vi har blitt flinkere til å bruke forskning der innbyggere og brukerstemmen blir løftet enda mer frem.

– I kommunene er det en økende bevissthet om at helse- og omsorgstjenestene må utvikles og leveres på en vesentlig endret måte. Her bør SOF komme betydelig mer på banen.

– Følgeforskning og evaluering av prosjekter og oppdrag bør prioriteres i årene som kommer.

Dette svarer USHT-ledere når vi spør hvordan de opplever samarbeidet mellom USHT og SOF.

Klare krav fra Helsedirektoratet

Helsedirektoratet har klare forventninger og mål for tilskuddene de gir til SOF og USHT.

– Utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester skal jobbe for å styrke kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene. Dette skal skje gjennom fag- og kompetanseutvikling og spredning av ny kunnskap, nye løsninger og nasjonale føringer. Senter for omsorgsforskning skal bidra til at USHT oppfyller samfunnsoppdraget sitt, sier seniorrådgiver Jacqueline Sæby i Avdeling kommunale helse- og omsorgstjenester i Helsedirektoratet.

Hvordan opplever ansatte i USHT samarbeidet med SOF? Vi stilte fem spørsmål til lederne ved noen av landets USHT. Se hva de svarte:

Hva forbinder du med Senter for omsorgsforskning?

Ellinor Bakke Aasen, leder for USHT Vestfold:

– Godt kompetente medarbeidere innen forskning og forbedringsarbeid i helse- og omsorgstjenesten. De kan mye om prosessveiledning og prosjektarbeid. De kan veilede oss i praksis ved oppstart av nye prosjekter og forbedringsarbeid, og gi hjelp til evaluering og rapportskriving.

Bjørn Magne Lyngstad, leder USHT Trøndelag (nord):

– Dyktige, kunnskapsrike og samvittighetsfulle kollegaer som er brennende opptatte av de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Arnt Egil Ydstebø, leder USHT Rogaland:

– En organisasjon som er opptatt av å utvikle ny kunnskap om kommunale helse- og omsorgstjenester og kunnskap om hvordan vi kan utvikle disse tjenestene. De er særlig opptatt av å tette gapet mellom kunnskap og praksis.

Brit Krøvel, leder USHT Møre og Romsdal:

– Bistand til å fremskaffe kompetansegrunnlag og samarbeid om forskning. Videre forbinder jeg SOF som arrangør av Omsorgsforskningskonferansen, produksjon av rapportserie og årlige seminarer. SOF er også kjent for Omsorgsbiblioteket og tidsskrift for Omsorgsforskning. I tillegg må jeg nevne utviklingsarbeid og samarbeid om læringsnettverk og innovasjonsarbeid.

Silje Bjerkås, leder USHT Agder (øst):

– Kunnskap og praksisnær forskning!

Anne Jesperud Kittelsen, leder USHT Oslo:

– Gode samarbeidspartnere! Og faglig støtte og veiledning, Omsorgsbiblioteket, nettsider, Tidsskrift for omsorgsforskning, Omsorgsforskningskonferansen og praksisnær og spennende forskning. SOF består av dyktige og gode kollegaer som er der når vi spør eller ønsker samhandling.

Målfrid Schiager, leder USHT Oppland:

– Forskning i og på kommunale helse- og omsorgstjenester, veiledning, imøtekommenhet, positivitet, kreativitet og engasjement.

Toril Bülow, leder USHT Troms:

– Fem sentre som skal bidra til å tilrettelegge for forskning som er praksisnær og relevant for helse- og omsorgtjenesten i kommunene i Norge. De driver forskningsformidling og bidrar til kompetanseheving overfor kommunene. Dette gjør de blant annet med å drifte Omsorgsbiblioteket.

Har du eksempel på samarbeid?

Aasen:

– Vi har fast møte med SOF en gang i måneden. Dette er et uformelt møte der en diskuterer aktuelle samarbeidsområder. SOF har bidratt med forsking og evaluering på flere prosjekter.

Lyngstad:

– At det er kort vei mellom oss som planlegger og gjennomfører mange kompetanse- og utviklingssatsinger sammen med kommunene og et forskningsmiljø med kapasitet og kompetanse til å bidra med kunnskap som styrker tjenestene. Det betyr mye for oss å være tett på et kunnskapsmiljø for å kunne diskutere faglige problemstillinger og som kan hjelpe oss å vurdere ulike former for forskningsbistand.

Ydstebø:

– Flere årlige kontaktpunkter og gode relasjoner som bidrar til å senke terskelen for å ta kontakt. SOF er opptatt av og forsker på mye de samme problemstillingene som USHT jobber med.

Krøvel:

– Vi har godt samarbeidsmiljø og stor takhøyde for diskusjoner, der forståelse mellom behov i praksis og akademia blir utviklet. Det er svært lav terskel for å ta kontakt for å få hjelp og foreslå felles satsinger.

Bjerkås:

– At vi kan utveksle erfaringer. USHT er tett på praksisfeltet og kan bidra med relevante tema der SOF kan bidra med forskning og kunnskapsformidling.

Kittelsen:

– Tilgang på kompetanse og støtte. Gode fagfolk, kontinuitet, lett å ta kontakt og lav terskel for henvendelser. Tilgang på Omsorgsbiblioteket er viktig. Likeverdig partnerskap knyttet til gjensidig nytte og utveksling av tjenester. Vi kan be om bibliotekarbistand når vi skal søke i litteratur.

Schiager:

– Positivitet, god dialog, fleksibilitet, lydhøre for innspill, forskningsfaglig kompetanse og veiledning både i søknadsprosesser og i gjennomføring av prosjekter.

Bülow:

– SOF har forskningskompetanse og USHT har stor kjennskap til helse- og omsorgstjenesten i kommunene i sitt geografiske område. Sammen kan partene bidra til økt kvalitet i utviklings- og forskningsarbeid i helse- og omsorgstjenesten i kommunene. Kunnskapsformidling er sentralt i samarbeidet. Her bidrar SOF på flere arenaer; Helsebiblioteket, Fagnytt i nord, konferanser og andre møtearenaer. Formidling, erfarings- og kunnskapsdeling fra SOF på samlinger og møtearenaer er svært nyttig for USHT.

Har samarbeidet styrket helse- og omsorgstjenestene?

Aasen:

– Jeg har ikke noe målbart på dette, men vi har hatt noen prosjekter innen aktivitet for pasienter som jeg mener har bedret tjenestene.

Lyngstad:

– Jeg tror samarbeidet bidrar til høyere kvalitet på kompetansehevingen vi i USHT gjennomfører for og med kommunene.

Ydstebø:

– Ja det har de. Vi har hatt samarbeidsprosjekter med følgeforskning mellom USHT-ene i regionen og SOF, vest innenfor bruk av tvang i demensomsorgen, forebyggende hjemmebesøk med mere. Dette har ført til nye tjenester og kvalitetsforbedring av eksisterende tjenester.

Krøvel:

– Ja, forskningen i regi av SOF har dreid premisser i praksisfeltet de siste årene, både når det gjelder metode og tematikk. SOF er dyktige på gode kunnskapsoppsummeringer slik som for eksempel de som er utarbeidet knyttet til Leve hele livet. Kunnskapsoppsummeringene har blitt benyttet i stor grad i læringsnettverk her i fylket. 27 team fra 15 kommuner har benyttet kunnskapsoppsummeringene aktivt i kvalitetsforbedringsarbeid. Vi har også inntrykk av at Omsorgsbiblioteket blir flittig benyttet både i utdanninger og ute i praksis. Tidsskrift for omsorgsforskning er et bra tidsskrift å publisere i og er enkelt tilgjengelig.

Bjerkås:

– Samarbeidet har styrket kommunale helse- og omsorgstjenestene ved at det jobbes mer forskningsbasert og at relevante tema og utfordringer innen tjenestene blir belyst ut fra kunnskap og forskning.

Kittelsen:

– Jeg tror ikke vi har hatt samarbeid som alene kan sies å ha styrket tjenestene. Men vi har fått kunnskap som vi kan ha anvendt i det videre arbeidet i senteret. Forskning og kunnskapsutvikling som utgår fra SOF og som til dels publiseres i Tidsskrift for omsorgsforskning og Omsorgsbiblioteket er det stort behov for. Dette bidrar til å styrke de kommunale tjenestene. Samarbeid med USHT, for eksempel i form av praktiske råd og praktisk tilrettelegging i forbindelse med planlegging av prosjektene og med innsamling av data, kan bidra til å gjøre denne forskningen enda bedre og enda mer nyttig for de kommunale tjenestene og beslutningstakere i kommunen.

Schiager:

– Dette spørsmålet synes jeg det er vanskelig å svare på.

Bülow:

– Dette er et vanskelig spørsmål og det er en utfordring å svare på vegne av kommunene. Kan det være en idé å undersøke med kommunene hvorvidt de kjenner SOF og hvordan de opplever at SOFs samarbeid med USHT bidrar til å styrke de kommunale helse- og omsorgstjenestene?

Er det områder hvor samarbeidet bør styrkes?

Aasen:

– Vi kunne ønsket oss mer bibliotekhjelp og hjelp til søk og metodeveiledning.

Lyngstad:

– I kommunene har det i løpet av de siste to-tre årene etablert seg en bevissthet om at helse- og omsorgstjenestene må utvikles og leveres på en vesentlig endret måte. Her bør SOF komme betydelig mer på banen, og produsere forskning som bidrar til at kommunene ser nye muligheter i møtet med blant annet demografiske utfordringer.

Ydstebø:

– Samarbeid generelt og mer samarbeid om FOU. I planlegging av årlig nettverksmøte mellom USHT-ene i Vest og SOF, vest valgte vi å endre på strukturen for disse møtene. Vi gikk fra en samling som arrangeres av SOF for USHT-ene til en felles samling hvor flere fra SOF inviteres med og hvor vi sammen identifiserer et tema/læringsbehov, og i fellesskap ser på muligheter for samarbeid for forskning og utvikling innenfor det valgte tema. Tema for årets samling er «kvalitet på tjenester til personer med utviklingshemming».

Krøvel:

– Økt bruk av forskning der innbygger og brukerstemmen blir enda mer løftet frem. Vi ønsker oss økte ressurser lokalt. 20 prosent stilling er lite. SOF, midt har valgt å benytte midlene de har til rådighet til små stillingsbrøker som desentraliseres nærmere USHT-ene geografisk. «Vår» SOF-representant har hele tiden hatt stilling ved NTNU avdeling Ålesund i tillegg til sin lille stilling ved SOF. Vi kunne ha tenkt oss nærmere femti prosent stilling bare for Møre og Romsdal. Om vi hadde fått økte ressurser kunne vi i enda større grad ha knyttet små forskningsprosjekter til utviklingsarbeid i USHT.

Bjerkås:

– Samarbeid mellom USHT og SOF bør prioriteres videre de neste årene. Det er viktig med tydelig rolleavklaring og faste møtepunkter.

Kittelsen:

– Følgeforskning og/eller evaluering av prosjekter og oppdrag vil være viktig. Vi har akkurat startet med individuelle veiledninger SOF–USHT som opplevdes veldig bra. Dette ønsker vi fortsetter. Jeg ønsker også styrking av de faste samlingene mellom SOF og USHT hvor vi sammen setter agenda og belyser ulike temaer, deler erfaringer og får faglig påfyll.

Schiager:

– Økt satsning på felles forskningsprosjekter initiert fra både USHT og SOF sin side for å øke forskning i og på kommunale helse- og omsorgstjenester. Forskning i kommunal sektor av helsetjenesten er alt for lav sett både i forhold til kompleksitet og størrelse på denne tjenesten. Felles satsing for å legge til rette for forskning i kommunen for å øke relevans, interesse og kompetanse innenfor forskning er viktig. USHT og SOF kan i større grad gå i felles dialog med enkeltkommuner for å se på aktuelle problemstillinger.

Bülow:

– SOF, nord har øremerkede midler tilsvarende 20 prosent stilling til USHT-ene i Nordland, Troms og Finnmark. Små stillingsbrøker kan bli en utfordring når det gjelder kontinuitet. Jeg tenker spesielt på veiledning i prosesser. Videre kan USHT og kommunene i større grad være tidligere involvert i planlegging av nye forskningsprosjekt i regi av SOF. Dette vil sikre økt medvirkning av alle parter og økt felles forståelse for at det som forskes på, er relevant og viktig for kommunene. Det samme gjelder utviklings- og innovasjonsarbeid i USHT. Her kan samarbeidet styrkes med at SOF i større grad involveres tidlig i ide og planarbeidet i USHT. Innovasjon og utvikling handler ofte om å dele tanker og ideer tidlig i prosesser. Jeg kunne tenkt meg årlig inspirasjons- og forskningsdager i samarbeid med SOF, USHT og kommunene i nord. Her kan gjerne andre forskningsaktører i nord også delta.

Klikk her for å lese artikkelen USHT gjør avstanden mindre hvor Senter for omsorgsforskning uttaler seg om Utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester.


ushtgjoravstandentilpraksisfeltetmindre

Gruppebilde Senter for omsorgsforskning

– USHT gjør avstanden til praksisfeltet mindre

Senter for omsorgsforskning (SOF) bidrar til at Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) styrker kvaliteten på helse- og omsorgstjenestene i kommunene. Hvordan mener forskerne ved SOF at de lykkes med dette arbeidet? Og hva synes de om samarbeidet med USHT?

AV BJØRN KVAAL 09.05.2022

Se også vitenskapelig artikkel: USHT og SOF – samarbeid og innovasjon i skjæringspunktet mellom statlige føringer, forskning og praksis i den kommunale helse- og omsorgssektoren

– USHT sikrer at forskningsprosjektene våre tar utgangspunkt i problemstillinger praksisfeltet er opptatt av og har behov for mer kunnskap om.

– Samarbeidet er tett. Nå jobber vi sammen med USHT i et stort forskningsprosjekt hvor vi oversetter og tester ut et mål for tjenesterelatert livskvalitet.

– SOF sammen med USHT kan bli en enda større pådriver for få kommunene mer aktive i forskningsarbeid.

Dette er utsagn vi fikk fra ansatte i SOF, da vi spurte hvordan de opplever samarbeidet med USHT.

Klare krav fra Helsedirektoratet

Helsedirektoratet har klare forventninger og mål for tilskudd de gir til SOF og USHT.

– USHT skal styrke kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene gjennom fag- og kompetanseutvikling og spredning av ny kunnskap, nye løsninger og nasjonale føringer. SOF skal bidra til at Utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester oppfyller dette oppdraget.

Det sier seniorrådgiver Jacqueline Sæby i Avdeling kommunale helse- og omsorgstjenester i Helsedirektoratet.

Samtidig forventer Helsedirektoratet at USHT samarbeider med blant annet Senter for omsorgsforskning for å få styrket kvaliteten på helse- og omsorgstjenestene i kommunene.

Hvordan opplever de vitenskapelige ansatte ved SOF samarbeidet med USHT? Se hva de mener:

Hva forbinder du med USHT?

Maren Sogstad, faglig leder SOF, øst:

– Flinke folk og mye prosjektarbeid, implementering og kvalitet.

Per Gunnar Disch, faglig medarbeider SOF, sør:

– USHT er en viktig kompetanseenhet i regionen vår. De samarbeider tett med kommunene innen kompetanse, kapasitet og utviklingsarbeid. De bidrar med og legger til rette for forskning. USHT er i likhet med SOF viktige regionale og nasjonale omsorgspolitiske virkemidler. USHT bidrar inn i nasjonale og regionale helse– og omsorgssatsninger og setter dem inn i den lokale konteksten. For SOF er USHT en sentral kunnskapsaktør som vi samarbeider tett med. Samarbeidet bidrar til en sterkere regional forankring av den forskning og det utviklingsarbeidet vi gjør i SOF og det vi gjør sammen med USHT. USHT gjør avstanden til praksisfeltet mindre for SOF.

Cathrine Arntzen, faglig leder SOF, nord:

– USHT er en etablert nasjonal struktur for å støtte kommunene i kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling innenfor kommunal helse- og omsorgstjenestene i sitt regionale nedslagsfelt. De samarbeider med hverandre, SOF og andre kunnskapsinstitusjoner.

Rose Mari Olsen, daglig leder SOF, midt:

–En god samarbeidspartner med faglig sterke og dedikerte kollegaer. Disse har klar forankring i praksis, og har ambisjoner for kunnskaps- og kvalitetsutvikling i helse- og omsorgstjenestene. 

Siv Fladsrud Magnussen, nasjonal koordinator for de fem sentrene i SOF:

– Dedikerte, løsningsorienterte og praksisnære fagutviklere som jeg har vært så heldig å ha fått samarbeidet med siden 2006, den gangen det het Undervisningssykehjem. Vi har samarbeidet godt med:

  • utvikling av praksisnære FoU prosjekter
  • arrangering av seminarer og forskningskonferanser
  • følgeevaluering og veiledning i FoU-prosjekter USHT har etablert 

Har du eksempel på samarbeid?

Sogstad:

–Vi samarbeider mye med USHT gjennom veiledning og diskusjon av prosjekter og søknader, gjennomføring av evaluering i utviklingsprosjekter og i forskningsprosjekter. For eksempel jobber vi nå sammen med USHT i et stort forskningsprosjekt som skal oversette og teste ut et mål for tjenesterelatert livskvalitet blant brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester.

Disch:

– SOF og USHT i sør har god tradisjon for et tett samarbeid. Etter nyorganiseringen av USHT-ene nasjonalt har vi intensivert samarbeidet, noe som også har sin årsak i det økende reformarbeidet i sektoren og behovet for mer kapasitet knyttet til utviklingsprosjekter og forskningsprosjekter regionalt og lokalt. Vi har også hatt erfaring med USHT knyttet til utdanning i kommunene, blant annet med «Aktiv omsorg». SOF bidrar med oppbygging og veiledning i ulike utviklingsprosjekter og forskningsprosjekter og i tillegg også arbeidet med å implementere nasjonale satsninger. To ganger i året arrangerer vi felles fagsamlinger i regionen. Representasjon i fagråd og styringsråd er også viktig for SOF og gir oss et utvidet faglig nettverk.

Eksempler på prosjektsamarbeid er:

  • Aktiv med musikk
  • VR- teknologi i opplæring
  • Kunnskap og kunnskapsutvikling i velferdsteknologi
  • LHL – samarbeidsprosjektet.
  • Voksenskole for personer med kognitiv svikt
  • Evaluering av læringsnettverk i Agder

Arntzen:

– Tematiske områder, for eksempel Leve hele livet, likeverdige helse- og omsorgstjenester til den samiske pasient, prosessveiledning og formidling.

Olsen:

– Vi samarbeider om en rekke forsknings- og utviklingsprosjekter. De siste årene har vi bidratt sammen i arbeidet med Leve hele livet. Her er USHT og SOF i det regionale støtteapparat sammen med Statsforvalter og KS. Vi samarbeider om søknader om eksterne forskningsmidler, og vi arrangerer felles regionale samlinger. Ulike former for kunnskapsformidling samarbeider vi også om, som for eksempel publisering av fag- og vitenskapelige artikler og formidling under Forskningsdagene.

Magnussen:

– SOF har bidratt med veiledning og følgeevaluering i en rekke utviklingsprosjekter som USHT har initiert. Vi har også bidratt med formidling av forskningsbasert kunnskap på seminarer og fagdager arrangert at USHT.

Hva er styrken med samarbeidet?

Sogstad:

– Samarbeidet gir en god kobling mellom praksis, utviklingsarbeid, forskning og utdanning. Vi har nå samarbeidet bra gjennom mange år, det gir også mange fordeler som at vi kjenner hverandre godt, hverandres styrker og hva vi kan bidra med i de ulike oppgavene vi samarbeider om.

Disch:

– En viktig faktor i samarbeidet er hyppig og tett kontakt. Vi har ved SOF, sør månedlige digitale møter mellom USHT Agder øst og USHT Agder vest. I tillegg har vi også månedlige møter mellom USHT Vestfold og Telemark. Målet med disse møtene er å oppdatere hverandre, diskutere felles prosjekter og samarbeidsområder og også fremme råd og tips. Det har også vært møter der vi har diskutert rammebetingelse, nasjonale føringer og prosjekter og tiltak. Dette har gitt oss styrke i utvikling av gode tiltak og prosjekter regionalt. Generelt er det en svært lav terskel for å ta kontakt med hverandre utenom møteplassene. 

Arntzen:

– Vi representerer ulike institusjoner. SOF er knyttet til universitet- og høgskolesektoren og USHT er del av kommunesektoren. Samarbeidet styrker praksisnærheten og vi tilbyr oversikter og ulike former for forskningsfaglig støtte. Infrastrukturen bidrar til å utvikle viktige faglige nettverk, samt felleskap rundt formidling/omsorgsbiblioteket, utdanning og forskning.

Olsen:

– Den tette dialogen, våre felles ambisjoner for kvalitet i tjenestene og at vi får til gode faglige diskusjoner og erfaringsutvekslinger.

Magnussen:

– Den største styrken er at tett kontakt med USHT sikrer at forskningsprosjektene våre tar utgangspunkt i problemstillinger praksisfeltet er opptatt av og har behov for mer kunnskap om. Vi har mange eksempler på at samarbeid med USHT har startet som veiledningsoppdrag på små fagutviklingsprosjekter og etter hvert endt ut som store NFR-prosjekter der kommuner og USHT medvirker til forskning. Et eksempel der kommuner og USHT medvirker til forskning er prosjektet Tjenesterelatert livskvalitet (ASCOT).

Har samarbeidet styrket helse- og omsorgstjenestene?

Sogstad:

– Ja, jeg håper det. Samarbeidet har ledet til mye nyttig kunnskap for feltet. Det har også vært med på å bygge viktig kompetanse i prosjektledelse, formidling, metode og forskning i USHT, noe som kommer tjenestene til gode.

Disch:

– Ja, spesielt i arbeidet med implementering av reformer, strategier og modellutvikling regionalt gjennom ulike prosjekter. En annen ting her er at vårt samarbeid har vært nettverksbyggende. Vi har kunnet henvise spørsmål fra regionens kommuner til hverandre og dermed styrket råd og veiledningen overfor kommunene i regionen.

Arntzen:

– Det finnes kanskje ikke data på dette, men SOF og USHT har samarbeidet om prosjekter og praksisnær forskning.

Olsen:

– Dette er et spørsmål de kommunale helse- og omsorgstjenestene er best til å svare på. Men det vi håper, og har intensjon om, er at vi gjennom felles forskningsprosjekter kan bidra til kompetanseheving og kvalitetsutvikling i tjenestene.

Magnussen:

– Ja, ved at forskningen hos SOF tar utgangspunkt i behovene i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det at SOF finnes i nord, midt, øst, vest og sør bidrar også til å synliggjøre kommunale og regionale ulikheter som størrelse, demografi, kompetanse, økonomi og geografi. USHT sitt samfunnsoppdrag er å bidra til å styrke kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene gjennom fag- og kompetanseutvikling og spredning av ny kunnskap, nye løsninger og nasjonale føringer. SOF bidrar på alle disse områdene. SOF skal formidle kunnskap om forskning og innovasjon i omsorgssektoren – en viktig arena her er de månedlige, nettbaserte lunsjseminarene SOF arrangerer i samarbeid med USHT. 

Er det områder hvor samarbeidet bør styrkes?

Sogstad:

– Jeg har god tro på koblingen mellom USHT og SOF videre for å bygge kunnskap og bistå til implementering i de kommunale helse og omsorgstjenestene. Jeg tror særlig vi i større grad kan utvikle forsknings- og innovasjonsprosjekter sammen. Kanskje kan også utvikling av etterspurte videreutdanningstilbud i samarbeid mellom USHT/kommunene, SOF/utdanningsinstitusjonene være et potensial.

Disch:

– Omsorgstjenesten er i kontinuerlig endring og bevegelse, både når det gjelder utfordringsbildet, men også politisk. Et viktig område er å fortsatt styrke vårt faglige fellesskap og sammen være en synlig og målbærende aktør i det som skjer rundt oss blant annet med hensyn på helsefellesskap og KFS-samarbeidet. Vi bør også bli tettere i arbeidet med å hele tiden være oppdatert på det regionale utfordringsbildet og sammen befeste og styrke vår rolle regionalt gjennom utviklings- og forskningsprosjekter inn mot regionen. Vi er også opptatt av å styrke den omsorgspolitiske stemmen gjennom å styrke felles publiseringsarbeid i tidsskrifter, i regionale medier og på konferanser. Utdanningsbyggende forskning og utviklingsprosjekter er viktig både for SOF og USHT. Vi arbeider derfor med å utvikle og implementere et kommuneforskningsprogram i Agder og Vestfold og Telemark som vi håper vil være med på å bygge utdanning og forskning og også være med på å styrke samarbeidet mellom SOF, USHT, regionale organisasjoner og myndigheter.

Arntzen:

– Formidlingsdelen, for eksempel samarbeid og dialog rundt utviklingen av Omsorgsbiblioteket. Det er et stort potensial for samarbeid mellom utdanning, USHT og SOF, blant annet knytte masterstudenter til USHT og deres satsningsområder og prosjekter. Et annet område er utvikling av forskningsprosjekter i samarbeid med USHT.

Olsen:

– Behovet for forskning i og med kommunene er stort og økende. Samtidig er SOF sin ressurs for forskningsfaglig bistand overfor USHT begrenset. Dette legger begrensninger for forskningssamarbeidet. Med økt ressurstildeling vil SOF i større grad kunne gå inn med forskningsfaglig veiledning, og på den måten bidra til mer forskningsbasert kunnskap om og for kommunene.

Magnussen:

– USHT trenger hjelp til å spre kunnskapen ut i kommunene. SOF kan sammen med USHT være en større pådriver for å etablere forskningsprosjekter der kommunene er mer aktive i medvirkning til forskning enn de er i dag.

Klikk her for å lese artikkelen Dette mener USHT-lederne hvor Utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester forteller om samarbeidet med Senter for omsorgsforskning.


omsorgforinnsatte

Omsorg for insatte

Omsorg for innsatte

Hvilke behov for helse- og omsorgstjenester har de innsatte i fengsler? Får de et likeverdig og godt tilbud? spør Siv Fladsrud Magnussen og Laila Tingvold fra Senter for omsorgsforskning.

AV SENTER FOR OMSORGSFORSKNING 29.04.2022

Økende behov

Innsatte i norske fengsler har et økende behov for helse- og omsorgstjenester. Psykiske helseutfordringer benevnes som særlig økende, samt aldersrelaterte lidelser og funksjonsnedsettelser. Ansatte både i kriminalomsorgen og i helse- og omsorgstjenesten opplever at de får nye og økte oppgaver knyttet til innsattes helseutfordringer.

Lov og rett

Kommuner med fengsel er lovpålagt å sørge for at de innsatte tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Kriminalomsorgen er på sin side forpliktet til å samarbeide med helse- og omsorgstjenestene for å legge til rette for at de innsatte mottar de tjenestene som lovgivningen gir dem rett til.

– Hensikten med studien har vært å utforske grensesnittet i oppgavene mellom den kommunale fengselshelsetjenesten og kriminalomsorgen og undersøke utfordringene i dette samarbeidet, forklarer Siv Fladsrud Magnussen.

Hun er førsteamanuensis ved Senter for omsorgsforskning på NTNU på Gjøvik.

For store problemer

Forskerne har gjort kvalitative dybdeintervjuer med ansatte og innsatte i to fengsler. I tillegg har ledere og ansatte i kriminalomsorgen og i den kommunale fengselshelsetjenesten deltatt i en spørreundersøkelse.

– Både ansatte og ledere i fengselshelsetjenesten og i kriminalomsorgen opplever at det er innsatte som har for store psykiske og somatiske problemer til å sone i fengsel. Bygningsmassen i fengslene er lite tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser og kriminalomsorgen har ikke nok ressurser til å følge opp innsatte med alvorlige psykiske problemer, sier Laila Tingvold som også er førsteamanuensis ved Senter for omsorgsforskning.

Rammebetingelser til hinder

– Samarbeidet mellom kriminalomsorgen og fengselshelsetjenesten utfordres ved at de to tjenestene er underlagt ulike lovverk, herunder taushetsplikten som gjelder for helsepersonell. Kommunikasjonen mellom innsatte og fengselshelsetjenesten foregår via skriftlige lapper og har flere svakheter som kan føre til miskommunikasjon, utdyper Siv Fladsrud Magnussen.

Konklusjonen i forskningsrapporten er at rammebetingelsene både i fengselshelsetjenesten og kriminalomsorgen er til hinder for at innsatte får dekket sine helse- og omsorgsbehov via den kommunale helse- omsorgstjenesten. Et eget og tilpasset soningsalternativ til innsatte med store helse- og omsorgsbehov kan være en løsning for behov som er knyttet til både ruslidelser, psykiske, somatiske og aldersrelaterte lidelser.

Les rapporten.


masteroppgaverbidrartilkunnskapsutviklingikommunene

Gruppebilde studenter

Masteroppgaver bidrar til kunnskapsutvikling i kommunene

Et nytt stipendprogram legger til rette for at masterstudenter ved Universitetet i Agder får jobbe med relevante problemstillinger i kommuner i Sør-Norge.

AV SENTER FOR OMSORGSFORSKNING 22.04.2022

– Jeg håper at jeg kan få frem kunnskap som vil være til nytte ute i kommunene, og at det vil være et lite steg mot et bedre ernæringstilbud for mennesker med utviklingshemming.

Det sier Sunniva Lundhaug Andresen, student av psykososial helse. Hun er en del av Kommuneforskningsprogrammet (Kfp), et stipendprogram etablert av Senter for omsorgsforskning, sør. Kfp gir masterstudenter ved Universitetet i Agder (UiA) mulighet til å jobbe med arbeidsrelevante, praksisnære problemstillinger i masteroppgaveprosjektet.

Målet med Kfp er å fange opp relevante forskningsbehov i kommunale helse- og omsorgstjenester og samtidig skape praksisnære forskningsmuligheter for masterstudentene.

Masterprosjektet til Andresen handler om en digital kokebok til bruk i boliger for mennesker med utviklingshemming. I boken kan beboerne finne sunne oppskrifter, planlegge måltider, og skrive ut handleliste.

– Jeg valgte dette prosjektet fordi det så nytt og spennende ut. Og jeg vet at det mangler forskning på denne brukergruppen, ikke minst når det gjelder ernæring, sier Andresen.

Prosjektet hennes er et samarbeid mellom Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Vestfold, Sandefjord kommune, Larvik kommune, Senter for e-Helse og Senter for omsorgsforskning, sør ved UiA.  Den innovative kokeboken testes ut i Larvik kommune til høsten. 

Reelle utfordringer

Ved UiA er det Senter for omsorgsforskning, sør som koordinerer programmet. SOF, sør er et av fem sentre i Norge som er etablert av Helse- og omsorgsdepartementet og jobber med omsorgsforskning for og med kommunene. Mandatet er å samle, produsere og formidle kunnskap om omsorg og omsorgsarbeid.

– Flere av kommunene vi jobber med har mange gode ideer, og har behov for småskalaforskning i prosjekter som innebærer utvikling og nytenkning. Samtidig ønsker vi ved UiA at studentene skal jobbe nærmere kommunene, og forske på reelle utfordringer. Derfor er Kfp en god match for begge parter sier forskningsleder Brooke Hollister i Senter for omsorgsforskning, sør.

Målet med Kfp er å støtte studentene i å gjøre mer forskning sammen med kommunene, og gi dem en god forståelse av hvordan kunnskap kan påvirke ledelse og politikk, forklarer hun. For å sikre oppnåelse av dette målet planlegger SOF, sør workshops med studentene. Det langsiktige målet med KFP er å etablere en ph.d.-linje med spesialisering på omsorgsforskning i samarbeid med kommunene i regionen.

– Gjennom dette programmet legger vi til rette for at studentene får oppfølging fra både universitetet og kommunen, og gjennom felles møter sikrer vi at problemstillingen både utfordrer studenten og møter et behov hos kommunen, sier Hollister. 

Fakta om programmet

  • Senter for omsorgsforskning samarbeider med kommunene og med utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester om å identifisere mulige materoppgaveprosjekter
  • I dag er det seks studenter fra Universitetet i Agder som deltar i programmet. Alle ved Fakultet for helse- og idrettsvitenskap. Hver student får ti tusen kroner til prosjektet
  • Prosjektforslag kan også komme fra studentene under forutsetning av at de er knyttet til kommunehelsetjenesten
  • Studentene som deltar i programmet får flere fordeler, mens kommunene får økt forskningskapasitet og kunnskapsgrunnlag

Ønsker å utvide

Alle prosjektene i pilotåret 2021-2022 er knyttet til fakultetet for helse- og idrettsvitenskap ved Universitetet i Agder. På sikt ønsker Senter for omsorgsforskning, sør at flere fakulteter på universitetet skal involveres. 

– Vi ser allerede behovet. Kommunene har mange ulike prosjekter og ideer, og det er behov for at andre fagområder også involveres, sier Hollister.

Senter for omsorgsforskning, sør er i kontinuerlig dialog med kommunene for å hente inn prosjektforslag fra dem. Aktuelle masterprosjekter blir lagt ut både på Kommuneforskningsprogrammet (Kfp) sine hjemmesiderog på Kompetansetorget fortløpende gjennom hele året.


hvakanvilæreavusashelsevesen

Hva kan vi lære av USAs helsevesen? Hanne skal finne svaret.

I ett år skal Hanne Marie Rostad være forsker i USA for å lære av andre måter å organisere helse- og omsorgstjenester på. At moren hennes og andre pårørende har ofret mye for å hjelpe sine nærmeste, har vært motivasjon for Rostads kommende forskning.

AV BJØRN KVAAL 25.02.2022

Til høsten setter hun, ektefellen og deres sønn på halvannet år seg på flyet til USA. Der skal de være i ett år. Rostad (36) skal drive forskning, delta på aktiviteter for utvikling av lederskap, få en forståelse for politikk og se hva som påvirker beslutningstaking innen helse- og omsorgstjenester.

Blant annet skal hun møte kongressmedlemmer, journalister, lobbyister og interesseorganisasjoner for å lære mer om hva som påvirker beslutninger som blir gjort av politikere.

– Litt skummelt, veldig spennende

Oppholdet bli gjort mulig gjennom stipend fra The Harkness Fellowship in Health Care Policy and Practice.

Det er med skrekkblandet fryd Rostad nå forbereder seg på utenlandsoppholdet.

– Jeg søkte fordi det var en mulighet til faglig og personlig utvikling. Ett år i USA vil bidra til å utvide horisonten min. Jeg vil få en mentor i USA, i tillegg til at The Harkness Fellowship samler forskere fra en rekke land, som på sikt kan gi meg et større internasjonalt nettverk, sier hun.

I forskningsarbeidet har hun særlig lyst til å se på kvinner som pårørende til eldre som bor hjemme og som har store behov for hjelp.

– Pårørende er en bærebjelke

Sammenlignet med de fleste andre land har Norge en omfattende offentlig sektor med blant annet universelle helse- og velferdsordninger. Den offentlige helsetjenesten er en av de viktigste bærebjelkene i det norske velferdssamfunnet.

– Samtidig er vi helt avhengige av innsats fra pårørende. Mange av disse, og da særlig kvinner, utfører oppgaver som de verken har krefter eller kunnskap til å håndtere, og det uklart hvordan fordeling av ansvar skal være mellom pårørende og helsepersonell. De pårørende har blitt en ufortjent usynlig bærebjelke i velferdssamfunnet vårt. Arbeidet pårørende gjør kan også gi fysiske og psykiske helseutfordringer og være en økonomisk kostnad for dem, sier Rostad.

Hennes mor tok seg av sine foreldre i mange år. Denne innsatsen bidro til å inspirere Rostad til valg av forskningsfelt når hun skal til USA.

Mye er forskjellig

Mye er ulikt mellom Norge og USA. Samtidig er det mange av de samme utfordringene med flere eldre som skal bo hjemme og færre til å ta vare på dem. Det gir behov for å involvere frivillige for å gi best mulig hjelp til de som trenger det. Hvordan gjøres dette i USA? Kan Norge lære noe av løsningene her, selv om velferdsstaten har ulik rolle i de to landene?

I løpet av våren skal Rostad spisse prosjektet nærmere, og velge hvilket universitet eller annet fag- og forskningsmiljø hun skal være hos. Det betyr at valg av by hvor familien skal bo ennå ikke er bestemt. Fondets ansatte har et stort nettverk i USA, og sammen med dem vil Rostad finne mentorer som er eksperter på hennes interesseområde.

Sjefene ga støtte

Rostad var utdannet sykepleier i 2010. Etter en master i sykepleievitenskap to år senere, tok hun en PhD i helsevitenskap i 2018. Siden har hun vært ansatt som forsker ved Senter for omsorgsforskning, øst ved NTNU i Gjøvik.

Rostad sier det betydde mye for henne at hennes nærmeste ledere, Maren Sogstad ved Senter for omsorgsforskning, øst og instituttleder Heidi Vifladt ved Institutt for helsevitenskap ved NTNU i Gjøvik, støttet og inspirerte henne til å sende søknaden.

– Dedikert og aktiv

– Hanne er en arbeidsom og dyktig forsker. Hun har et bredt interessefelt og er opptatt av tematikker på både individnivå og samfunnsnivå. Dette passer godt med formålet til Harkness Fellowship. Hun er også en dedikert og aktiv person som er flink til å ta initiativ og modig og entusiastisk kaster seg over nye oppgaver. Mulighetene hun nå får gjennom året i USA vil være nyttige og viktige steg i hennes forskerkarriere, sier Sogstad.

Sist gang en ansatt ved samme institutt fikk dette stipendet, var da Bjørn Hofmann i 2014 reiste til USA for å studere overdiagnostikk.

Vil styrke forskning på helsetjenestene

– Vi på Institutt for helsevitenskap og Senter for omsorgsforskning gleder oss til å følge med Hanne og høre om og lære av hennes erfaringer. Hun vil danne grunnlag for nye og større prosjekter som vi gleder oss til å utvikle sammen med Hanne og det nye nettverket hennes. Å ha forskere som gjennom utenlandsopphold tilegner seg kunnskap og kompetanse om helsetjenester og helsepolitikk i andre land er svært nyttig i videreutvikling av helsetjenesteforskning, sier instituttleder Heidi Vifladt.