Etikk i praksis. Nordic Journal of Applied Ethics (2023), 17(2), 83-96 |
http://dx.doi.org/10.5324/eip.v17i2.5594 |
Early View publication date:
14 December 2023 |
Forskeres sikkerhet i felt:
Om veilederes ansvar for å hjelpe
uerfarne forskere med å redusere risiko
i møte med studiedeltagere
Rannveig Beito Svendby
Inland Norway University of Applied Sciences, Faculty of Education, Department of Pedagogy – Lillehammer, rannveig.svendby@inn.no
Denne
autoetnografien diskuterer en situasjon som
oppsto på et feltarbeid i Norge, der jeg
opplevde å være i fare i rollen som forsker.
Først i det øyeblikket gikk det opp for meg
at jeg ikke hadde tatt noen forholdsregler
for å ivareta min egen sikkerhet i felt. Det
skjedde selv om de øvrige deltagernes
sikkerhet var grundig diskutert og
hensyntatt gjennom en rekke tiltak i
studien, som brukte en kulturelt responsiv,
relasjonell, refleksiv etikk. I artikkelen
drøfter jeg mulige konsekvenser av manglende
oppmerksomhet i etiske retningslinjer og
forskningspraksis rettet mot forskeres
sikkerhet i felt. Jeg argumenterer for at
veiledere har et etisk ansvar for å støtte
uerfarne forskere i en refleksiv prosess om
risikoen ved å delta i feltarbeid, slik at
de kan ta forholdsregler for å redusere
risiko. Nøkkelord: forskningsetikk, feltarbeid,
risiko, veiledning, autoetnografi, CRRRE English
abstract This
autoethnography discusses a situation that
arose during fieldwork in Norway, where I
experienced being in danger in my role as a
researcher. Only at that moment did it occur
to me that I had not taken any precautions to
ensure my own safety in the field. This
happened even though the safety of the other
participants had been thoroughly discussed and
taken into account through a number of
measures in the study, which used a culturally
responsive, relational, reflexive ethic. In
the article, I discuss the possible
consequences of a lack of attention in ethical
guidelines and research practices aimed at
researchers' safety in the field. I argue that
supervisors have an ethical responsibility to
support inexperienced researchers in a
reflexive process about the risks of
participating in fieldwork, so that they can
take precautions to reduce risk. Keywords:
research ethics, fieldwork, risk, supervision,
autoethnography, CRRRE Smilet mitt var for stramt nå, det kjente jeg. Påtatt. Jeg lurte på om han merket noe. Eller om han var mer opptatt av seg selv og det han fortalte. Det kunne virke sånn. Jeg følte at han ikke så meg lenger. Han var tilbake på scenen han fortalte om; en fest han arrangerte for et par år siden. Der var det en fyr som provoserte ham, så han tok en flaske og «klinte til ham i huet». Blodet spruta. For ja, han hadde problemer med temperamentet. Han var sånn, forklarte han. Kunne klikke, og da var det «kort og eksplosivt». Da var det: «PANG», så forbanna ble han. Jeg nikket sakte til ham og prøvde å følge med, men merket at jeg datt ut. Kjente at jeg frøys. Jeg tenkte: Herlighet, hvordan har jeg klart å havne i denne situasjonen ...? Faktum var at jeg satt i leiligheten til en fremmed mann med temperamentsproblemer – og ingen visste hvor jeg var (basert på notat etter feltarbeid med sitater fra intervju, Svendby).
Innledning
I denne artikkelen bruker jeg erfaringer fra mitt doktorgradsprosjekt i medisinsk antropologi som utgangspunkt for en faglig refleksjon om forskeres sikkerhet i felt. Studien handlet om hverdagslivet til sjåfører som lever med funksjonsnedsettelser etter alvorlige trafikkulykker (Svendby 2019). Metodene jeg brukte var intervjuer og deltagende observasjon, og utdraget over er basert på intervjudata og feltdagboksnotater. Her skildres min opplevelse av å være hjemme hos en studiedeltager mens det går opp for meg at jeg kan være i en farlig situasjon1. Dette caset presenteres utdypende og er utgangspunkt for diskusjon senere i teksten. Forskere
har et etisk ansvar for å unngå at
studiedeltagere utsettes for risiko og
skade i løpet av forskningsprosessen (Den
nasjonale forskningsetiske komité for
samfunnsvitenskap og humaniora 2021). I
denne artikkelen løfter jeg frem et poeng
som ofte overses – at også forskerens
sikkerhet bør ivaretas i prosjekter som
involverer feltarbeid. Forberedelsene til
mitt feltarbeid hadde ikke på noe punkt
involvert refleksjoner over hvordan jeg
burde gå frem for å ivareta min egen
sikkerhet i felt. I lys av min erfaring
argumenterer jeg for at veiledere har et
etisk ansvar for å støtte uerfarne
forskere i en refleksiv prosess om
risikoen ved å være på feltarbeid. Dette
inkluderer å identifisere og iverksette
forholdsregler for å redusere risiko i den
grad det er mulig. Argumentet er relevant
i alle studier som bruker metoder der
forskeren kommer tett på deltagerne. I
denne teksten bruker jeg likevel
etnografisk forskning som omdreiningspunkt
ettersom dette involverer metoder der
forskeren er i en særlig utsatt posisjon.
Etnografi
er
en kvalitativ forskningsmetode som blant
annet kjennetegnes av deltagende
observasjon. Begrepene deltagende
observasjon og feltarbeid brukes gjerne om
hverandre. Det går ut på at man er i felt,
det vil si oppholder seg på arenaer sammen
med menneskene som studeres, og deltar med
dem i deres egne sammenhenger for å få en
dypere forståelse av dem og deres
livsverden (Fangen 2010; Goffman 1989;
Stewart 1998). Feltarbeid forbindes ofte
med antropologiske studier, og innebar
tradisjonelt at forskere fra Vesten reiste
til fjerne strøk og levde sammen med
menneskene de studerte, ofte i flere år
(Eriksen 2021). I dag brukes feltarbeid
tverrfaglig og kommer i mange
kombinasjoner. Forskere kan være i felt
noen timer, måneder eller år, og studere
både miljøer en selv er del av og fremmede
kulturer. Graden av deltagelse kan spenne
helt fra den passive observatøren
til den aktive forskeren som nærmest
fungerer som et fullverdig medlem i
konteksten som studeres. Felles for
studier med feltarbeid er at det kan
oppstå etiske dilemmaer som det er
krevende å ta stilling til. Derfor er
det særlig viktig å kultivere en
forskningsetisk bevissthet i denne typen
studier.
Forskningsetikken
har de senere årene hatt en dreining mot
datasikkerhet og personvernrettigheter som
i liten grad støtter de komplekse etiske
prosessene som møter forskere som utfører
feltarbeid. Dette fremmes med rette som en
bekymring blant feltarbeidere (Hansen &
Fürst 2021; Simonsen & Koksvik
2020; Vike & Fürst 2020). Feltarbeid
involverer ofte langvarige og
mangefasetterte relasjonelle dimensjoner.
Derfor vil prosedyreetikk – det vil si de
obligatoriske minimumskravene som forskere
må forholde seg til for å gjennomføre et
prosjekt – være utilstrekkelige for å
sikre en høy etisk standard i slike
studier (Hammett, Jackson & Bramley
2022; Sökefeld, Ruby & Gu 2022).
Feltarbeid krever både at forskeren i
utgangspunktet har en etisk modenhet og
evne til refleksivitet – slik at
uforutsigbare situasjoner kan håndteres på
en etisk forsvarlig måte – og at disse
egenskapene stimuleres underveis i
prosjektperioden.
Prosessetikk
er et rammeverk som egner seg i
feltstudier ettersom det bidrar til faglig
og personlig utvikling, kompliserer
landskapet og bruker et langsiktig
perspektiv (Ramazanoğlu & Holland
2002; Davies 2008; Lahman m.fl. 2010;
Sparkes & Smith 2014; Denzin &
Lincoln 2018). Samtidig er de
forskningsetiske perspektivene som
tematiseres i prosessetikken først og
fremst rettet mot evnen og plikten til å
ivareta studiedeltagerne slik at de unngår
skade og belastninger som følge av
forskningsdeltagelse. Dette er åpenbart
sentralt. Samtidig er det viktig at vi
ikke glemmer forskernes sikkerhet. Dette
gjelder særlig sikkerheten til forskere
som har lite erfaring og kanskje skal ut i
felt for første gang. I denne artikkelen
bruker jeg autoetnografi for å belyse
dette med et case fra felt. Nå følger
først en introduksjon til autoetnografi
etterfulgt av caset. Deretter løfter jeg
frem studiens etiske rammeverk «culturally
responsive relational reflexive ethic»
(Lahman m.fl. 2010), og diskuterer caset i
lys av denne etiske tilnærmingen.
Autoetnografisk innfallsvinkel
Autoetnografi er en
metodisk innfallsvinkel der det subjektive
er sentralt (Douglas & Carless 2016).
Data er uløselig
knyttet til subjektet og kan blant annet
bestå av forskerens følelser, tanker,
erfaringer, minner eller beskrivelser
(Ellis, Adams & Bochner 2011).
Samtidig må ikke autoetnografier
forveksles med autobiografier, det vi si
fortellinger et menneske skriver om seg
selv. Det som skiller en autobiografi
fra en autoetnografi er at sistnevnte
knytter personlige erfaringer opp mot en
intensjon om å kommentere kulturelle
praksiser (Jones, Adams & Ellis
2016; Sparkes 2020). Med utgangspunkt i
min bakgrunn som antropolog vil jeg
beskrive det som at etnografen utforsker
kultur gjennom studiet av andre mens
autoetnografen utforsker kultur gjennom
studiet av seg selv.
|