Innledning  

I denne artikkelen bruker jeg erfaringer fra mitt doktorgradsprosjekt i medisinsk antropologi som utgangspunkt for en faglig refleksjon om forskeres sikkerhet i felt. Studien handlet om hverdagslivet til sjåfører som lever med funksjonsnedsettelser etter alvorlige trafikkulykker (Svendby 2019). Metodene jeg brukte var intervjuer og deltagende observasjon, og utdraget over er basert på intervjudata og feltdagboksnotater. Her skildres min opplevelse av å være hjemme hos en studiedeltager mens det går opp for meg at jeg kan være i en farlig situasjon¹. Dette caset presenteres utdypende og er utgangspunkt for diskusjon senere i teksten.

Forskere har et etisk ansvar for å unngå at studiedeltagere utsettes for risiko og skade i løpet av forskningsprosessen (Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora 2021). I denne artikkelen løfter jeg frem et poeng som ofte overses – at også forskerens sikkerhet bør ivaretas i prosjekter som involverer feltarbeid. Forberedelsene til mitt feltarbeid hadde ikke på noe punkt involvert refleksjoner over hvordan jeg burde gå frem for å ivareta min egen sikkerhet i felt. I lys av min erfaring argumenterer jeg for at veiledere har et etisk ansvar for å støtte uerfarne forskere i en refleksiv prosess om risikoen ved å være på feltarbeid. Dette inkluderer å identifisere og iverksette forholdsregler for å redusere risiko i den grad det er mulig. Argumentet er relevant i alle studier som bruker metoder der forskeren kommer tett på deltagerne. I denne teksten bruker jeg likevel etnografisk forskning som omdreiningspunkt ettersom dette involverer metoder der forskeren er i en særlig utsatt posisjon.

 

Etnografi er en kvalitativ forskningsmetode som blant annet kjennetegnes av deltagende observasjon. Begrepene deltagende observasjon og feltarbeid brukes gjerne om hverandre. Det går ut på at man er i felt, det vil si oppholder seg på arenaer sammen med menneskene som studeres, og deltar med dem i deres egne sammenhenger for å få en dypere forståelse av dem og deres livsverden (Fangen 2010; Goffman 1989; Stewart 1998). Feltarbeid forbindes ofte med antropologiske studier, og innebar tradisjonelt at forskere fra Vesten reiste til fjerne strøk og levde sammen med menneskene de studerte, ofte i flere år (Eriksen 2021). I dag brukes feltarbeid tverrfaglig og kommer i mange kombinasjoner. Forskere kan være i felt noen timer, måneder eller år, og studere både miljøer en selv er del av og fremmede kulturer. Graden av deltagelse kan spenne helt fra den passive observatøren til den aktive forskeren som nærmest fungerer som et fullverdig medlem i konteksten som studeres. Felles for studier med feltarbeid er at det kan oppstå etiske dilemmaer som det er krevende å ta stilling til. Derfor er det særlig viktig å kultivere en forskningsetisk bevissthet i denne typen studier.

 

Forskningsetikken har de senere årene hatt en dreining mot datasikkerhet og personvernrettigheter som i liten grad støtter de komplekse etiske prosessene som møter forskere som utfører feltarbeid. Dette fremmes med rette som en bekymring blant feltarbeidere (Hansen & Fürst 2021; Simonsen & Koksvik 2020; Vike & Fürst 2020). Feltarbeid involverer ofte langvarige og mangefasetterte relasjonelle dimensjoner. Derfor vil prosedyreetikk – det vil si de obligatoriske minimumskravene som forskere må forholde seg til for å gjennomføre et prosjekt – være utilstrekkelige for å sikre en høy etisk standard i slike studier (Hammett, Jackson & Bramley 2022; Sökefeld, Ruby & Gu 2022). Feltarbeid krever både at forskeren i utgangspunktet har en etisk modenhet og evne til refleksivitet – slik at uforutsigbare situasjoner kan håndteres på en etisk forsvarlig måte – og at disse egenskapene stimuleres underveis i prosjektperioden.

 

Prosessetikk er et rammeverk som egner seg i feltstudier ettersom det bidrar til faglig og personlig utvikling, kompliserer landskapet og bruker et langsiktig perspektiv (Ramazanoğlu & Holland 2002; Davies 2008; Lahman m.fl. 2010; Sparkes & Smith 2014; Denzin & Lincoln 2018). Samtidig er de forskningsetiske perspektivene som tematiseres i prosessetikken først og fremst rettet mot evnen og plikten til å ivareta studiedeltagerne slik at de unngår skade og belastninger som følge av forskningsdeltagelse. Dette er åpenbart sentralt. Samtidig er det viktig at vi ikke glemmer forskernes sikkerhet. Dette gjelder særlig sikkerheten til forskere som har lite erfaring og kanskje skal ut i felt for første gang. I denne artikkelen bruker jeg autoetnografi for å belyse dette med et case fra felt. Nå følger først en introduksjon til autoetnografi etterfulgt av caset. Deretter løfter jeg frem studiens etiske rammeverk «culturally responsive relational reflexive ethic» (Lahman m.fl. 2010), og diskuterer caset i lys av denne etiske tilnærmingen.

Autoetnografisk innfallsvinkel

Autoetnografi er en metodisk innfallsvinkel der det subjektive er sentralt (Douglas & Carless 2016). Data er uløselig knyttet til subjektet og kan blant annet bestå av forskerens følelser, tanker, erfaringer, minner eller beskrivelser (Ellis, Adams & Bochner 2011). Samtidig må ikke autoetnografier forveksles med autobiografier, det vi si fortellinger et menneske skriver om seg selv. Det som skiller en autobiografi fra en autoetnografi er at sistnevnte knytter personlige erfaringer opp mot en intensjon om å kommentere kulturelle praksiser (Jones, Adams & Ellis 2016; Sparkes 2020). Med utgangspunkt i min bakgrunn som antropolog vil jeg beskrive det som at etnografen utforsker kultur gjennom studiet av andre mens autoetnografen utforsker kultur gjennom studiet av seg selv.