Norwegian Dream er en historie om kjærlighetens uransakelige veier. På den måten kunne det vært en klassisk filmfortelling, men Norwegian Dream sin skeive kjærlighetshistorie oppstår der du neppe har sett den på film før, på et fiktivt fiskebruk ved Trøndelagskysten i et arbeidsmiljø med norske minoriteter.
Romeo+Romeo
Filmen er en del av Leiv Igor Devolds forskning og kunstneriske utviklingsarbeid i stillingen som førsteamanuensis ved NTNU. Devold er selv halvt polsk og halvt norsk, han er vokst opp i Norge, og har studert i Polen. I lang tid har han ønsket å lage en film om den største nasjonale minoriteten i Norge; polakkene.
Devold beskriver filmen som en Romeo+Romeo-fortelling, hvor to personer fra ulike «klaner» opplever en umulig kjærlighet som det er verdt å kjempe for. Robert er en polsk arbeidsinnvandrer i Norge som flytter til kysten i Trøndelag. Der møter han og blir forelsket i kollega Ivar, som er åpent skeiv. Robert holder først forholdet skjult for de andre polske arbeiderne, men så tvinger en streik fram vanskelige livsvalg som setter forholdet på prøve.
Siden 2017 har Devold og produsent Håvard Wettland Gossé jobbet med å realisere prosjektet. Dette er den første spillefilmen laget av et produksjonsselskap fra Trøndelag.
– Jeg håper Norwegian Dream har blitt en underholdende film. «Størst av alt er kjærligheten» er jo universelt. Samtidig håper jeg den kan gi det norske kinopublikummet en litt annen opplevelse enn de ofte får, sier Devold. – I landskapet av norske filmer skiller jo filmen seg ut. Av de rundt 20 filmene som produseres i Norge hvert år, så handler mange av de største filmene ofte om krigen, om katastrofer eller så er det typiske sjangerfilmer. Norwegian Dream forteller en annerledes historie, og handler om en minoritet i en minoritet, noe vi ikke ser så ofte på kino.
Frykt som drivkraft
Filmen blir av filmskaperne selv beskrevet som «en enkel historie i et komplekst miljø». For å finne uttrykk som viser kompleksiteten i de følelsesmessige opplevelsene, og gjøre det troverdig og tilgjengelig for et bredt publikum, har Devold utforsket dramaturgi som fokuserer på karakterutvikling. For minoriteter kan det å leve ut helhetlige versjoner av seg selv, oppleves annerledes enn for majoriteten, forteller Devold, – og det er dette jeg ville gi uttrykk for i filmen. En fordel med å kunne jobbe med dette som ansatt ved NTNU er at jeg har fått god tid til å utforske og gjøre research i prosjektet. Vi prøver å iscenesette noe som mange i majoritetsbefolkningen kanskje ikke har opplevd. Opplevelsen blir sentral. Den klassiske dramaturgien fokuserer på hovedpersonenes mål, noe som for meg kun på et overfladisk nivå åpner opp for å se på hvordan karakterene opplever, erfarer og utvikler seg. Å gå dypere, utover det å se til et enkelt mål, tenker jeg er helt sentralt når man vil formidle hvordan enkelte minoriteter står i krysspress i en majoritetskultur.
Redsel står sentralt i hvordan Devold og skuespillerne har grepet an arbeidet med karakterene. Devold snakker om hvordan minoriteter kan ha erfaringer fra oppvekst, barndom og senere, hvor de har gjort ting som har blitt korrigert av majoriteten. Senere vil man forsøke å unngå den smerten som korrigeringen medfører, ved å skjule ting som gjør at en er annerledes. Dette er ikke nødvendigvis en særegen opplevelse for minoriteter. Det særegne oppstår når individere står i skjæringspunktet mellom flere kulturer samtidig. Da kan handlingsrommet for hva som er akseptabelt bli veldig trangt. I en fortelling om dette, blir det karakterene er redde for å dele med andre, drivkraften bak hvorfor vi mennesker gjør det vi gjør.
– Robert, hovedpersonen i denne filmen, er som alle mennesker redd for avvisning. Alle noe de ønsker å skjule. Dette driver oss ofte mer enn vi tror. Arbeidet med å skjule det vi er redde for å dele med andre, det er det som skaper handlingen i denne filmen. Det blir et emosjonelt arbeid, istedenfor et typisk «løse gåten»- eller «redde verden fra katastrofe»-arbeid. Hvordan minoriteter skjuler det som skiller dem fra majoriteten, i frykt for å bli avvist og ikke passe inn, det er et stort emosjonelt arbeid der som ofte forblir usynlig.
Utvikler kunst og kunnskap samtidig
– Jeg har fått mulighet til å lage en film tar opp minoritetstematikk som dette fordi jeg jobber på NTNU. Denne tryggheten som en forskningsstilling gir, har gitt meg rom til større vurderinger og refleksjoner både før og etter filmen, jeg må ikke løpe av gårde med neste filmsøknad.
Fordi Devold har laget denne filmen i arbeidstida som den del av hans kunstneriske utviklingsarbeid ved NTNU, har han kunnet fokusere mye på komplekse problemstillinger i filmskapingen, og ikke bare på de kommersielle aspektene.
– Film er kjempedyrt, og man har som regel lite ressurser og tid, så det er viktig at arbeidet går raskt på sett og man forstår hverandre godt mens man skyter film. Da har man ikke tid til å tenke så mye. Kunstnerisk utviklingsarbeid gir tid og rom.
Den delen av arbeidet Devold selv er mest fornøyd med, er samarbeidet med skuespillerne om karakterene og hvordan disse utviklet seg. De jobbet mye i forkant av filmingen med å utvikle et felles begrepsapparat og stammespråk. Devold beskriver det som å utvikle kunst og kunnskap samtidig, og hvor viktig dette ble i prosessen med Norwegian Dream. Filmutdannelsen hans har gjort ham bevisst på alt det vi ikke tenker på umiddelbart, forteller han. Som en som utdanner studenter i et praktisk fag: Film- og videproduksjon ved NTNU, så er han opptatt av hvordan god utdannelse i filmfaget kan løfte en filmproduksjon.
– Jeg tror også det at vi har fått på plass kunstneriske phd’er ved NTNU kan bidra til å løfte norsk film. Vi får en kunstnergruppe som kan ta seg tid og rom til å reflektere over en del spørsmål som man ikke rekker i en kommersiell produksjon. Jeg skal ikke si at filmbransjen ikke reflekterer eller driver med utvikling innen sine fag, men noe åpnes opp når man kan sette seg andre mål enn de kommersielle. En akademisk ramme kan gi nye synergier mellom teori og praksis.
Polen er et sammensatt land
Det er lett for Devold å bli oppfattet som «helt norsk», han snakker norsk og har etternavn som klinger norsk. Samtidig har han minoritetserfaringer som han har tatt med inn i filmen.
– Jeg opplevde en gang at en venn sa til meg: Jamen Igor du er jo ikke polsk … – Jeg ble litt satt ut. Hva er det du egentlig sier nå, liksom? Jeg gikk ikke i polemikk med ham den gangen, jeg var for ung til å til å helt skjønne hva som skjedde. Små stikk som dette har jeg hørt ofte. Det høres tilforlatelig ut, noe som bidrar til at det er vanskelig å kommunisere om det. Hvordan skal man forklare for majoritetsbefolkningen hva det vil si å være en minoritet? I dag snakkes det mye om at man ikke skal være lettkrenket, på den andre siden – hvor mye skal man tåle fordi majoriteten ikke skal bli utfordret?
Devold har et sterkt ønske om å nyansere bildet av polakker i Norge. Det er mange stereotypier om polske innvandrere. Devold kjenner mange som bytter navn for å bli mer norske, blant annet for å kunne komme til jobbintervju. – Jeg ville fortelle om de polske arbeiderne og den diskrimineringen de opplever, og samtidig også den diskrimineringen som en del polakker utøver mot andre minoriteter. Polen et veldig sammensatt land, hvor vi har hatt en forvitring av samfunnsinstitusjoner som rettsapparatet. Skeives rettigheter, kvinners rettigheter, abortrettigheter forvitrer og de offentlige mediene har i stor grad blitt talerør for den sittende regjeringen. Samtidig, og paradoksalt nok, fikk vi penger til filmen fra det polske filminstituttet. Så landet er mer nyansert enn ved første øyekast.
Devold har tatt utgangspunkt i et polsk miljø i Norge, siden han er både polsk og norsk.
– Moren min kom fra Polen til Norge i 1975, hun fulgte sin norske drøm. Jeg har på en måte manøvrert hele livet mellom to kulturer, og levd dette perspektivet. Vi forteller alltid ut fra en kulturell kontekst, som vi bør være klar over. Likevel står jeg fortsatt i fare for å bli den hvite middelklassemannen som kommer og forteller fra mitt perspektiv og er blind for privilegier. Det er det viktig å tenke nøye på hvem man velger å samarbeide med, og hvilke historier man forteller og hva de historiene formidler. Vi må prøve å nyansere så godt vi kan, ikke minst i akademia. Virkeligheten er kompleks. For eksempel, Donald Tusk. Han er polakk og var i mange år president for Det europeiske råd. Han har også vært arbeidsinnvandrer i Norge. Han malte hus i Lofoten på 80-tallet.
Norwegian Dream har nasjonal kinopremiere 17. mars.