- Jeg har vært med på så mangt, men spøkelser har jeg aldri sett, svarer han med adskillig skepsis i røsten. Men han er sportslig nok til å stille opp, ei dyster regnfull juninatt, i spøkelsestimen rundt midnatt.
Bestemmer en seg først for å gå på spøkelsesjakt, er det nærliggende å starte med loftet. Veldige bjelke-konstruksjoner strekker seg ut til begge sider og møter taket høyt over oss. Ellers er det tomt. Helt tomt. Ikke så mye som et spindelvev å skimte. Et grelt lys fra nakne lyspærer skjærer i øynene og jager inn i de mest bortgjemte krokene. Det er bare å gi opp, - slike omgivelser kan umulig være noe for spøkelser.
Lauvsnes forteller at hans skumleste opplevelse med loftet skjedde like etter at han ble ansatt på Høgskolen.
- Jeg var alene, og jeg orienterte meg så godt jeg kunne i det sparsomme lyset. Innimellom stabler og skrothauger sto et høyt skap på en vaklevoren sokkel. Da jeg åpnet døra, tok skapet overhaling og et skjelett kom ramlende mot meg. Gjett om jeg skvatt?
- Det gamle loftet var ei brannfelle av dimensjoner. Og er det noe man alltid har fryktet i Hovedbygningen, så er det brann. Det staselige byggverket er nemlig ikke så solid og usårbart som det gir seg ut for. Den grå steinfasaden er ca 10 cm tykt. Innenfor kommer en vegg av murstein og et lag betong. Til sammen er veggene ca 70 cm tykke, men i midten er det hulrom. Hvis det skulle oppstå brann, er vann eneste slokningsmiddel. Vannet ville ha rent ned i hulrommet. Det er lett å tenke seg tragedien hvis vannet frøs. Veggene ville bli sprengt i filler, og bygningen ville rase sammen som et korthus.
Vi skjelver ved tanken og fortsetter vandringen fra rom til rom. Når vi åpner noen av dørene, slår en umiskjennelig lukt av bokstøv og bibliotek imot oss. Fremdeles blir deler av loftet brukt til lager, men nå i meget ordnede forhold.
Vi må bare innrømme det: Akkurat her ble den nattlige utflukten avblåst. Fotografen fullførte vandringen og gikk til topps dagen etterpå, og kom tilbake tilklint av dueskitt. Men spøkelser så han ikke. Ikke for at det beviser noe, - spøkelser pleier som kjent bare rent unntaksvis å åpenbare seg ved høylys dag. Selv Lauvsnes, som har vandret rundt i bygningen i over 30 år, må innrømme at han ikke kjenner alle hemmelighetene.
SR