Men denne gang er det alvor. Sakte har det begynt å gå opp for den jevne høgskole-ansatt at NTH snart bare er interessant for historikerne. Ingen som kjenner Gløshaugen-miljøet kan være i tvil om at det er mye og sterk laugsånd og om man vil - også en smule hovmod - knyttet til navnet på vår arbeidsplass. Følelsene er sterke og enkelte reaksjoner på det som nå skjer er rett og slett preget av sorg. Hos info.avdelingen har omsetningen av profilartikler nådd uante høyder. Kundene gir uttrykk for at de vil sikre seg et minne om noe som snart bare var og som de føler stolthet over å ha tilhørt. Det er nemlig et faktum, som ikke ble særlig belyst i u.lov-debatten i vinter, at store N, store T og store H tilsammen har en sterk symbolverdi. Bokstavene utgjør et merkevarenavn som en kremmer ville solgt sjela si for å kunne bruke. Imaget er møysommelig bygget opp gjennom 85 år og har særlig i tiden etter krigen fått fotfeste i nordmenns bevissthet. Seglet og initialene sier: Kunnskap, kvalitet, samhold, status.
Vi skal ikke her henfalle til dystre spådommer om hvor lang tid det vil ta å bygge opp tilsvarende følelser innad og utad for den nye fugl Føniks. Men vi har en henstilling å komme med når booppgjøret for høgskolen nå nærmer seg: Ta vare på arvesølvet, selv om legemet blir avsjelet. NTH-identiteten og -kulturen er ikke bare en abstrakt materie som svever under taket i Rådssalen når Professorforum møtes, eller på fester i "Smørekoppens" kjeller. Den spesielle høgskole-ånden finnes også manifestert i konkrete gjenstander. Selv under nytt navn og banner er vi ikke tjent med å gå historieløs inn i fremtiden. Derfor må gjenstandene registreres, samles og bevares før det er for sent.
Rent konkret gjelder dette blant annet utrangert laboratorieutstyr, modeller, gamle arkiv, bilder, tegninger og gaver gitt til NTH. I dag står mye av dette som "grå elefanter" i kjellerkorridorene, tildekkede klenodier som snart ingen kjenner opphavet til, og som deretter blir kastet. I dette nr. av Gløs skriver vi blant annet om en samling gammelt laboratorieutstyr og dokumenter fra krigens dager som en student oppdaget i kjemi-fakultetets innerste gemakker. En annen artikkel handler om det museale "proffe-rommet" i Hovedbygget som rett og slett forsvant under oppussing. Artikkelen om kåringen av NTHs logo i 1912 er basert på kildemateriale som nærmest tilfeldig dukket opp ved et dypdykk i administrasjonens fjernarkiv. Selv kjenner vi til tre større samlinger med historiske bilder fra NTH som nå er spredt på ulike hender. I bortgjemte lagre på Gløshaugen kan du faktisk ennå finne utstyr anskaffet i høgskolens første leveår.
AVH engasjerer nå en historiker som skal skrive høgskolens historie. NTH har allerede fått sine historiebøker, vårt behov er å bevare materiale for ettertiden. Allerede i 1990 foreslo professor Reidar Hugsted i Gløs at NTH burde opprette en høgskolesamling. Han skisserte et levende museum som skulle illustrere den teknologiske utviklingen gjennom hele vårt århundre. Siden har ingenting skjedd, selv om ideen er mer brennaktuell enn noensinne. Det begynner faktisk å haste. Om et halvår er hele det nåværende høgskolenivået som har vært selve "limet" i organisasjonen NTH borte. Dermed smuldrer også ansvaret for å ta vare på fortiden vekk. Skal vi berge arvesølvet må det skje i høst.
Jan Erik Kaarø