"...Georg, som er nabo med meg, ble en gang borte. Jeg tenkte: Hva i all verden, har han fått seg dame eller? Men nei; han kom hjem bleik, gusten og helt krokrygget. Jeg spurte hva han hadde gjort? 'Jeg har satt ny rekord', sa han. 'Jeg har programmert i 42 timer i ett strekk'. Så gikk han på rommet sitt og sov i 17 timer."
Sitatet er fra en serie intervjuer forsker Tove Håpnes ved Senter for teknologi og samfunn gjorde i 1991. Nå bruker hun materialet til doktoravhandlingen sin i sosiologi. Hun understreker at maratonhackeren Georg er et ekstremt utslag av sorten og at hun gjerne vil avlive noen myter om hackerne.
- Jeg ønsker å gi et alternativt bilde av en stigmatisert gruppe og vise at de ikke er så sære og asosiale som vi lett får inntrykk av, sier Håpnes.
Godt foret med utenlandske rapporter om hackere som "tvangsprogrammerere" og enstøinger gikk hun med åpent sinn inn i det såkalte Programvareverkstedet på NTH, som vel å merke ikke lenger eksisterer i de samme lokalene i dag. Miljøet var dominert av mannlige studenter fra data, elektronikk og fysikk. De mente selv at de tilhørte en av de beste hackerklubbene i landet. Håpnes beskriver førsteinntrykket slik:
- Tilholdsstedet de hadde, var et nedslitt kontorlokale overmøblert med gamle skrivebord og kontorstoler. I metallhyllene på veggene lå stabler med bøker og manualer, datautskrifter og tomme brusflasker. Det mest overraskende var de gamle datamaskinene som stod på bordene. Her kunne vi få en rask oppdatering på terminaldesignets utvikling de siste 10-12 årene. En ribbet harddisk, noen kabler og fristilte monitorer ga miljøet et slags verkstedpreg. Den eneste lyden fra de 9-10 personene i lokalet kom fra ivrige fingre som trykket i vei på tastaturet.
Og her bedriver hackerne sin hemningsløse datakriminalitet?
- Jeg nekter ikke for at kriminalitet eksisterer blant hackere, men det er en annen sjanger som jeg ikke tar for meg i denne studien. Jeg kjenner til, fra andre miljøer enn det jeg har forsket i denne gangen, at folk har knekket koder og gått inn i systemer der de ikke skulle hatt tilgang. Men i Programvareverkstedet var det, såvidt jeg kjenner til, ikke kriminell virksomhet.
Hackerne på Gløshaugen forteller om flere programmeringsprosjekter de
har utført for bedrifter. Miljøet er preget både av konkurranse i å
mestre teknologien og bli best, samtidig som de samarbeider og deler
egenutviklede programmer. De ser på seg selv som en motkultur og
skiller mellom virkelige hackere og halv-hackere. Virksomheten gir dem
et fellesskap, men det er også et sterkt forhold mellom den enkelte
hacker og datamaskinen. Som en av dem uttrykker det:
"I forhold til maskinen er det jeg som er sjefen. Det er en herlig
følelse å vinne over maskinen."
- De eksisterer vel, men det er unntaksvis. Hackerkulturen slik den er i dag, fenger ikke de kvinnelige studentene. Jentene i datamiljø som jeg har intervjuet, understreker sterkt at de ikke er hackere. De er ikke fascinert av konkurranse-elementene eller av å ha kontroll over datamaskinen. Kvinner er mer opptatt av hvilke samfunnsproblemer som kan løses ved hjelp av datateknologien. Hvis kvinnene blir hackere, tror jeg de heller vil skape sine egne miljøer, sier Håpnes.
Doktoravhandlingen hennes er ennå ikke avsluttet. Nylig har hun skrevet en artikkel om hacker-miljøet til en antologi som planlegges utgitt av Senter for teknologi og samfunn.
- Massemediene formidler mye skremsel om hackerne, samtidig som de ofte gjøres til halvguder. Det er litt av min misjon å trekke dem ned og vise at de ikke er så farlige. De er gutter som leker seg og liker å eksperimentere, sier Tove Håpnes, som i artikkelen lar en av hackerne forklare sin lidenskap for programmering på denne måten:
"Du føler spenningen liksom, du føler at du skaper ting når du virkelig lager noe. Jeg føler vel ikke at jeg bryter så mye grenser med meg sjøl. Det er arti å holde på med det. Det er vel forklaring god nok."
Av Sigurd Aarvig