Månedens uttdrag i denne spalten som er viet teknologi-relaterte perler i verdenslitteraturen ,er hentet fra:

Øystein Orre Eskeland: Den glade hevner

H. Aschehoug og Co. (W. Nygaard), Oslo 1933

(Side 24-28)

En sterk mann møter sin skjebne.

Ukens veldedighetsfest på Bristol var i full sving. Oslo danset inn penger til et eller annet storartet formål; der kjøpes lodder i haugevis på idiotiske dukker og deilige konfektesker; mannequiner svinset frem og tilbake mellom bordene med standens eiendommelige hoftebevegelser; lange regninger blev presentert ved alle bord. Tross dette var stemningen blitt meget belivet. Oslofolk er en hårdfør rase.

Selv da tiden var omme og det viste sig at der ikke kunde opdrives nok drosjebiler, tok man situasjonen med godt humør. Små klynger av damer og herrer tok opstilling utenfor inngangen og ventet tålmodig. Og alt vilde endt i samme glade stemning hvis ikke en gjeng av hurragutter var blitt sluppet ut fra en restaurant i nærheten og hadde funnet tidspunktet egnet til en liten forestilling. Med suveren forakt for de galaklædte herrer begynte gjengen en nærgående kurtise av de unge damer som stod der. Det manglet ikke på smigrende tilrop. Efter klokken 1 må en dame finne sig i å bli kalt både Smukken og Bolla, og de uskyldige tilnærmelser setter sjelden vondt blod. Men uheldigvis kom en blussende yngling nettop ut fra Bristol, og efter å ha påhørt et par av replikkene lot han sin sølvknappende stokk falle med adskillig kraft på hodet til en av de begeistrede juplinger. Og så var faen løs. Fem mann hadde en kamerat å hevne, og i løpet av nogen sekunder var håndgemenget i full gang. Damene reddet sig innenfor døren, og det var lett å se at representantene for Oslo Vest vilde bli jevnet med jorden før politiet kunde komme til assistanse.

Men i det kritiske øieblikk stanset en privat bil ved den kjempende klynge, og en ung mann kikket nysgjerrig ut av kupeen. På mindre tid enn det tar å fortelle det var han i full sving. En av slagsbrødrene som nettop hadde strakt en nydelig pyntedukke til jorden, følte sig plutselig grepet under begge armene og slengt mot murveggen som en ball. Og der blev han liggende. - Dette er ikke noget arbeide for mannfolk, sa den nyankomne og smilte med hvite tenner. La disse guttene gå. - Faen heller, svarte en av bøllene som var kommet i kok over den nye forsmedelse. Som på signal gikk fire drabanter løs på den umeldte gjest. Men her fikk de nok å bestille. Den fremmeligste av dem fikk uten nytt varsel sin venstre hånd klemt i en skruestikke, motstanderens høire hånd blev med et raskt snitt plasert under armen og stemt mot hans bryst, og bare med en rask knebøining fikk han ham til å gå i gaten for full telling. At han undgikk å brekke armen skyldtes ikke de usentimentale japanere som har funnet på jiu jitsu.

I løpet av de forte sekunder som denne operasjon hadde tatt fikk en av gjengen kastet sig op på den sterke manns rygg, men han kom snart til å angre det. Han blev løftet op efter to fingrer og skrek som en gris da han blev kastet hodelengs fremover mot en av kameratene. De forsvant som lyn uten å medbringe sine sårede. Bataljen var over, og seierherren hadde fremdeles sitt smil i behold. Men de to som lå til avhenting for politiet smilte slett ikke.

Ynglingen med sølvstokken som var skyld i slagsmålet innkasserte seirens lønn hos sine damer. Bare en av dem hadde hatt mot til å se gjennom vinduet mens det stod på, og hun takket "redningsmannen" med et hjertelig håndtrykk. Det endte med at han tilbød sig å kjøre henne og etpar venninnner hjem. - Mitt navn er Ada Feiring, sa hun da han satte henne av i Parkveien som siste passasjer. - Georg Johnson, svarte han. Ingeniør. Jeg er glad over at jeg traff Dem. Det blev en ørliten pause. - Kanskje vi råkast senere, sa han: Har De noget imot at jeg ringer til Dem? - Tvertimot. Jeg bor hos redaktør Krabbe, det er min stefar. Der kan De treffe mig nårsomhelst. - Mange takk, sa hr. Johnson. Men stå ikke her og forkjøl Dem. Pokkers deilig pike, sa han høit til sig selv da bilen var kommet igang.

Enten De tror det eller ei, så var Ada Feiring den første unge dame ingeniør Johnson hadde hatt en så lang samtale med. Han var opdradd i et hjem hvor han aldri hadde hatt besøk av en eneste venn - han hadde heller ikke hatt nogen. Selv i studietiden i Trondheim gikk han for sig selv med sine egne tanker og planer; hans eneste fortrolige var faren, men "gamle" Johnson var en særling som ingen utenforsåtende hadde gjort forsøk på å bli klok på.

Et år i London og Oxford gjorde den nybakte kjemiingeniør til et nytt menneske. Han lærte å drikke whisky, og hans svære naturlige legemskrefter gjorde ham til en populær mann i akademiske idrettskretser. Men av kvinner kjente han ingen andre enn sin engelske vertinne, og han hadde ikke følt trang til å treffe andre. Og så skulde plutselig denne lille Oslo-damen dumpe inn i hans liv en sen høstkveld. Var han forelsket? Sludder. Men han var kommet i forbasket godt humør, og det skyldte ikke bare den oplivende avstraffelse av de overlystige geseller i Kristian fjerdes gate.

Updated 22.02.95, Christian Viken, chrisvik@stud.unit.no