Oppdrettsnærings-forskere slaktes

Historien om norsk oppdrettsnæring er en fortelling om rask vekst og høy avkastning, konkurser, sykdom og miljøskandaler. I en rapport fra NENT -Den nasjonale forskningsetiske komite for naturvitenskap og teknologi -får det norske forskersamfunnet så ørene flagrer for sin rolle i "oppdrettseventyret".

"Griske oppdrettere i jappekulturens ånd, forskere og forskningsråd har vært i overensstemmelse med den delvis ukritiske utviklingsoptimisme som var drivkraft bak denne storsatsingen (oppdrettsnæringen, vår anm.). Det er vanskelig å se at forskersamfunnet tok sitt samfunnsmessige ansvar alvorlig og intensiverte kompetanseoppbyggingstiltak i forhold til næringens faktiske vekst. Forskersamfunnet synes i så fall å ha vært preget av en nokså snever forståelse av ansvaret", konkluderes det i rapporten "Oppdrettslaks -en studie i norsk teknologiutvikling" som kom ut sommeren1993 og er signert Inge Johansen, leder i NENT.

FORUTSÅ IKKE RØMMING

Det er særlig Lysø-utvalgets innstilling om "Fiskeoppdrett" (NOU 39,1967) og Jensen-utvalgets perspektivanalyse på norsk oppdrettsnæring "Å dyrke havet" (1985) som er lagt under lupen. NENT stiller seg bl.a. uforstående til at ingen av disse utvalgene la noen vekt på den trusselen rømt oppdrettslaks kunne utgjøre for vill-laks bestanden.

"Lakserømming og den trussel den er for vill-laksen, var et av de problemene som forskerne ikke forutså. Lysø-utvalgets innstilling har ingen advarsler om dette. Gitt de erfaringer man har med tekniske anlegg generelt, sammen med faren for mangelfullt tilsyn spesielt, synes det i ettertid likevel underlig at man ikke kunne forutsi denne risikoen", heter det i rapporten.

I ettertid vet vi selvsagt bedre. Allerede i1976 dukket den såkalte Hitra-syken opp i den første elva, så kom furunkulose og gyrodaktylus. Allerede i 1989, bare 22 år etter at Thor Mowinckel førte gang lyktes i å oppdrette laks i sjøvann, var 34 lakseelver så godt som fisketomme på grunn av sykdom. Ifølge Aftenposten 29. jan. 1993 var hele1,4 mill. oppdrettslaks på rømmen i 1992. I dag er det derfor kanskje muligheten for genetisk interaksjon mellom vill og tam laks som utgjør den største trusselen for vill-laksen.

SKIVEBOM PÅ VEKSTPROGNOSER

Lysø-utvalget anslo at den forventede veksten i oppdrettsnæringen "...ville stige med 50 prosent årlig frem til ca. 1980, og deretter ville en oppleve en suksessiv avtrapping av den relative veksten". Utvalget antok videre at produksjonsvolumet for laks kunne ligge på mellom 4-8 tusen tonn i 1980, og på mellom 8-15 tusen tonn i 1985. Jensen-utvalget antok på sin side at Norge ville komme til å produsere ca 80000 tonn laks i 1990 (tilsvarende 11-12000 årsverk). Fram til år 2000 regnet man med en produksjon av laksefisk på ca. 200000 tonn, og en totalproduksjon innen havbruk på 325000 tonn. Totalt regnet man med 5000 sysselsatte innen havbruk ved århundreskiftet.

I dag vet vi at både Lysø-utvalgets mest optimistiske forventninger, ja til og med Jensen-gruppens forutsigelser for 2. halvdel av 1980-årene, ble en grov skivebom. I 1980-årene ble det som kjent en utrolig vekst i oppdrettsnæringen. Allerede i 1985 var produksjonen på 28655 tonn laks og 5141 tonn ørret, over det dobbelte av Lysø-utvalgets anslag. I1990 var totalproduksjonen steget til 161467 tonn, mer enn det dobbelte av Jensen-gruppens anslag. Næringen hadde da 7000 direkte sysselsatte, og hadde i tillegg indirekte konsekvenser for 40 000 mennesker langs kysten

ADVARTE MOT OVERPRODUKSJON

De berørte utvalgene får imidlertid ikke bare på pukkelen for sine visjoner. På flere punkter viste forskerne også framsynthet. Det gjaldt ikke minst Lysø-utvalget, som allerede i 1973 understreket behovet for konsesjonsordninger som begrenset størrelsen på de aktuelle anlegg. Blant annet foreslo utvalget å begrense anleggenes årlige produksjon til maks 50 tonn pr. anlegg. Denne betingelsen ble imidlertid tatt ut av den midlertidige loven for oppdrett av fisk (1973). I Aftenposten (1991) kommenterte Prof. Harald Skjervold dette på følgende måte:

"I Lysø-utvalget, hvor jeg var med, foreslo vi en maksimal årsproduksjon på 50 tonn laks for hvert anlegg. Men vår faglige vurdering ble fullstendig negslisjert. I stedet ble det innført en begrensning i kubikkmeter notvolum. Ingen vet i dag hvem som sto bak denne fatale tabben, som resulterte i en fisketetthet og et miljø som vi i dag må gi skylden for det meste av elendigheten i næringen...".

NENT konkluderer da bl.a. også med at "Myndighetene snarest bør endre konsesjonsordningen dithen, at man setter kvantumsbegrensninger på fiskebestanden framfor volumbegrensninger på merdene".

FORSKNINGEN I BAKLEKSA

Både Lysø- og Jensen-utvalget påpekte at forskningen lå i etterkant av utviklingen, og understreket særlig behovet for grunnleggende forskning. Jensen-utvalget framhevet spesielt mangelen på biologisk viten, miljøkrav og krav til fór. Imidlertid var det den anvendte forskningen som ble prioritert. Den etterspurte koordineringen av forskningsaktiviteten lot også lenge vente på seg. Først i 1988 oppnevnte det tidligere NFFR (Norges fiskeriforskningsråd) et utvalg som svarte til Lysø-utvalgets innstilling: Det nasjonale utvalg for havbruksforskning.

Updated 06.03.95, Christian Viken, chrisvik@stud.unit.no