Kongsvoll fjellhage Mogop Foto: NTNU Vitenskapsmuseet

Dovrefjells flora

Fjellhagen har bare en forsmak på Dovrefjells arter. For å finne flere, må du ta beina fatt, enten vestover gjennom de mer næringsfattige delene av Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, langs Pilegrimsleia eller opp til Sør-Norges mest kjente plantefjell, Knutshøene.

Plantelivet i Hjerkinn/Kongsvoll/Drivdalen landskapsvernområde og i nasjonalparken er vernet – det er derfor ikke tillatt å forstyrre planter unødig eller å felle tørre stammer og hule trær.

Den rike floraen på Dovrefjell ble oppdaget av botanikeren G.C. Oeder som i 1755-60 reiste i Norge for å samle stoff til verket Flora Danica, som også omfattet Norge. Knutshø sitt ry som rikt plantefjell kom først etter botanikeren M.N. Blytts besøk i 1836. Blytt var professor ved universitetet i Christiania. Etter den tid har norske og utenlandske botanikere, studenter og amatører valfartet til Dovrefjell. I perioder var særlig Kongsvoll-Knutshø-området gjenstand for intens innsamling av planter. Aktiviteten var så stor at Norge her fikk sitt første botaniske verneobjekt i 1911.

Flere av plantene som Kongsvoll-Knutshø-området ble så kjent for, har senere vist seg å være utbredt vestover i Sunndalsfjella, nord til Trollheimen, nordøstover i Oppdal og Tynset og østover til Folldal.

Den rike floraen på østsida av Drivdalen er knyttet til de kalkholdige bergartene i Trondheimsfeltet; en geologisk formasjon som består av grønnstein, fyllitt m.m. Foruten Knutshø er det rik flora i fjellområdet øst for Drivdalen og Vinstradalen (Oppdal), Råtåsjøhøi, Høggia, Pigghetta-Storhø (Folldal), i dalen mellom Dombås og Hjerkinn og i Grimsdalen (Dovre) og Grøvu-området (Sunndal). Dette står i sterk kontrast til fjellene på vestsida av Drivdalen, hvor næringsfattige bergarter dominerer.

Noen av fjellplantene er funnet svært få steder i disse fjella, eller innenfor et avgrenset område. Andre er ganske vanlige. Floraen inkluderer både sørlig unisentriske arter - arter som bare vokser i sørnorske fjell, og bisentriske arter som finnes både i nordnorske og sørnorske fjell, men med en større utbredelsesluke mellom sør og nord. Konsentrasjonen av arter i Dovrefjell-området ga opphav til ”overvintringsteorien”: En teori om at plantene hadde overlevd istidene på områder som stakk opp over isen (refugier). I dag mener man at utbredelsen av fjellplantene kan forklares ved en kombinasjon av overlevelse på steder som var isfrie, innvandring i flere ”bølger” etter istiden og ved evolusjon de siste 10 000 år, men siste ord er kanskje ikke sagt.