Relasjonell velferd

Institutt for pedagogikk og livslang læring

Relasjonell velferd

Relasjonell velferd er et begrep og en tilnærming til velferdsutvikling som ble utarbeidet av den britiske sosiale innovatøren Hillary Cottam (2011, 2018). Forskningsgruppens definisjon av relasjonell velferd er inspirert av hennes arbeid, Larry Davidsons arbeid om recovery, menneskerettigheter, medborgerskap og levekår, rammeverket til Sen og Nussbaum om kapabiliteter, WHOs tilnærming til helsefremmende arbeid og Taos Institutes arbeider om fellesskapende praksiser.

Forskningsgruppens formål er å bidra til at innbyggere lever gode og verdige liv i sterke fellesskap, på tvers av generasjoner og sosial bakgrunn. Gjennom innovasjons- og forskningsarbeid vil innbyggere, kommuner, akademia, frivilligheten, næringsliv og andre relevante aktører, gå sammen om å utvikle nye og mer bærekraftige velferdsløsninger.

Relasjonell velferd

Relasjonell velferd er et begrep og en tilnærming til velferdsutvikling som ble utarbeidet av den britiske sosiale innovatøren Hillary Cottam (2011, 2018). Basert i hennes arbeid, professor Larry Davidsons arbeid om recovery og andre inspirasjonskilder arbeider vi ut fra denne definisjonen på relasjonell velferd:

«Relasjonell velferd er en menneskesentrert, samarbeids- og deltakerbasert tilnærming som er dypt fundert i menneskerettigheter, sosial rettferdighet og bærekraftig utvikling av samfunnet. Relasjonell velferd innebærer at velferd er en verdi som mennesker skaper sammen, der deres relasjoner og livsbetingelser settes i sentrum for velferdsutviklingen. Det offentliges fremste oppdrag blir å bygge «fellesskapsverdier» gjennom å understøtte betingelser for at alle mennesker kan blomstre og leve et liv de setter pris på gjennom hele livet. Hensikten er å styrke personers, relasjoners og lokalsamfunnets ressurser til å skape gode livsløp og verdige hverdagsliv, nå og i fremtiden.» (Ness & Heimburg, in press)

Det er et enormt behov for innovasjon og kunnskapsutvikling i kommunesektoren for å skape velferd og bærekraft i framtida, til det beste for fellesskapet. Dette handler grunnleggende sett om menneskerettigheter og sosial rettferdighet. Samskaping og relasjonelle velferdsløsninger beskrives i forskningslitteraturen som en styringsform som kan berge et presset offentlig velferdssystem i møtet med knappere ressurser og mer kompliserte utfordringer. Samskaping og relasjonell velferd integrerer innbyggere, fagpersoner, tjenester og andre relevante aktører i et tettere samarbeid enn det dominerende styringslogikker legger opp til.

Kjernen i relasjonell velferd er kapasitetsbygging i mennesker, mellom mennesker, i lokalsamfunn og i storsamfunnet ved at offentlige, private og/eller sivile aktører går sammen om offentlig oppgaveløsing gjennom å dele kunnskap og ressurser med hverandre. Disse perspektivene innebærer å bevege seg fra se på bærekraft og velferd som en offentlig oppgave med definerte oppdrag i ulike (oppdelte) sektorer, til å se på det som en samfunnsoppgave på tvers av sektorer, organisasjoner og aktører.

Kommunen betraktes som en arena for samarbeid, i et fellesskap som bygger ressurser og løser utfordringer sammen. En slik modell, ofte betegnet som «kommune 3.0», utfordrer alminnelige forestillinger om kommunesektorens oppgaveløsning og innbyggernes rolle. I dette perspektivet betraktes kommunen først og fremst som et lokalsamfunn, ikke en organisasjon. Det bærende prinsippet er at lokalsamfunnet best utvikles gjennom et felles fokus på oppgaver, muligheter og problemer. Dette innebærer at kommunens hovedoppgave forstås som å mobilisere mestring blant innbyggerne, styrke sosiale fellesskap, øke samfunnsdeltakelsen og myndiggjøre lokalsamfunnene. Fokuset rettes mot det som innbyggere, frivillighet, virksomheter, fagprofesjonelle, ledere og politikere kan få til i fellesskap, både på et mellommenneskelig plan, og på tvers av organisatoriske rammer og samfunnsnivåer.

Å se på kommunen som et lokalsamfunn fraskriver ikke det offentlige sektoransvaret for tjenesteyting og utvikling av tilbud, snarere tvert imot. Det innebærer at offentlige virkemidler må utvikles som en del av lokalsamfunnet. Hvis vi forutsetter en forståelse der helse og velferd bygges i alle deler av samfunnet gir det mening å se de kommunale tjenestene som en integrert del av det som gir helse og velferd i folk sine hverdagsliv. Utfordringen blir da å finne gode løsninger for å mobilisere lokalsamfunnets ressurser til å dra i samme retning, i systemer som gir mulighet for å få og gi støtte etter behov.

Det kreves omfattende kunnskapsutvikling og innovasjonsarbeid i kommunesektoren dersom kommunene skal kunne lykkes med en slik videreutvikling.

Kommunesektoren trenger å bygge kapasitet for å systematisk kunne prøve, teste, feile, lykkes, lære og dele praksiser og kunnskap om relasjonelle velferdsløsninger og samskaping, og hvordan en slik utvikling kan ledes. På svært få år har samskaping og relasjonell velferd gått fra å være ukjente begreper til å bli utbredt som styringsord, både i Norge og internasjonalt. Til tross for denne optimismen henger kunnskapsutviklingen på feltet langt bak. Det er et stort behov for teoriutvikling og empirisk utforsking av samskaping og relasjonell velferd. Dette er utgangspunktet for forskningsgruppen Relasjonell velferd.

Samarbeidspartnere