Onsdag 4. juni lanserte NTNU WellFare rapporten Livskvalitet som styringsmål: Handlingsrommet for en livskvalitetsøkonomi i Norge. Rapporten ble lagt fram på et halvdagsseminar i Oslo ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet, i regi av Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet, der temaet var Livskvalitet som samfunnsmål - hva betyr det for politikk og styring?

En livskvalitetsøkonomi handler om å flytte samfunnets kompass: fra økonomisk vekst som mål i seg selv, til menneskers livskvalitet, rettferdig fordeling og en bærekraftig framtid. Økonomien forstås da som et virkemiddel for gode liv, sterke fellesskap og en natur i økologisk balanse.

UCL Institute of Health Equity og NTNU WellFare pekte allerede i kunnskapsoppsummeringen om ulikheter i helse og livskvalitet i Norge (Goldblatt et al., 2023) på livskvalitetsøkonomi som en mulig ramme for å redusere sosiale forskjeller i helse og livskvalitet. Den nye rapporten går videre og undersøker hvordan en slik orientering kan se ut i praksis i en norsk styringskontekst.

Den nye rapporten om Livskvalitet som et mål for samfunnsutviklingen undersøker hvordan livskvalitet, sosial rettferdighet og økologisk bærekraft i større grad kan bli retningsgivende for politikk, styring og samfunnsutvikling i Norge. Den spør også hva Norge kan lære av land som allerede har tatt konkrete grep for å gjøre livskvalitet mer styrende i politiske prioriteringer, budsjetter, lovverk og forvaltning.

Rapporten bygger på en systematisk gjennomgang av vitenskapelig og grå litteratur, læringseksempler fra Island, Aotearoa New Zealand, Wales, Finland og Skottland, og et kvalitativt innsiktsarbeid med 66 deltakere fra stat, kommune, sivilsamfunn, filantropi, sosiale entreprenører, arbeidstakerorganisasjoner og fagmiljøer i Norge.

Hovedbudskapet er at Norge ikke trenger å importere en ferdig modell. Den norske velferdsmodellen bygger allerede på universelle tjenester, høy tillit, relativt små forskjeller og sterke demokratiske tradisjoner. Norge har også et solid kunnskapsgrunnlag, relevante lover, etablerte plan- og budsjettprosesser og en nasjonal livskvalitetsstrategi.

Utfordringen ligger derfor ikke først og fremst i mangel på verdier, mål eller kunnskap. Den handler om hvordan disse kobles sammen og får gjennomslag i styringen. Rapporten peker på at livskvalitet, sosial utjevning, naturhensyn og ansvar for framtidige generasjoner fortsatt i for liten grad er operasjonalisert som styringsmål på tvers av sektorer og over tid.

Drøftingen av studiens resultater identifiserer fire gjennomgående spenninger i norsk styring:

• mellom sterke verdier og svakere institusjonelle mekanismer
• mellom forebyggende ambisjoner og en reparerende systemlogikk
• mellom omfordeling i etterkant og før-fordeling av makt, ressurser og livsmuligheter fra starten av
• mellom deltakelse som ideal og deltakelse som reell innflytelse

Rapporten anbefaler en gradvis, men tydelig videreutvikling av norsk styring i livskvalitetsøkonomisk retning. På kort sikt kan eksisterende strukturer brukes mer strategisk, blant annet ved å koble nasjonal livskvalitetsstrategi og eksiterende lovverk tettere til plan-, budsjett- og rapporteringsprosesser. På lengre sikt bør Norge vurdere sterkere institusjonelle grep, som tydeligere krav om livskvalitetsvurderinger og framtidskonsekvenser i større beslutninger, bedre kobling mellom livskvalitetsindikatorer og statsbudsjettet, og ordninger som styrker hensynet til framtidige generasjoner. En tydelig anbefaling er også at ansvaret for nåværende og framtidige generasjoners livskvalitet bør plasseres på et overordnet nivå, på tvers av sektorområder, og at hele samfunnet må ta del i utviklingen.

Et gjennomgående poeng er at Norge i stor grad har kapasiteten: verdiene, kunnskapen og virkemidlene. Det som må styrkes, er kapabiliteten: evnen til å ta disse i bruk på måter som faktisk påvirker prioriteringer, ressursbruk og ansvar på tvers av sektorer og over tid. Anbefalingene handler derfor mindre om å bygge noe helt nytt, og mer om å styrke og koble sammen det Norge allerede har. Slik kan livskvalitet, fordeling og bærekraft bli tydeligere kriterier når samfunnsmål veies mot hverandre.

Rapporten er utarbeidet av NTNU WellFare – Nordic Research Centre for Well-being and Social Sustainability – i samarbeid med Helsedirektoratet, og er koblet til det europeiske samarbeidet Joint Action PreventNCD. Rapporten er skrevet av Dina von Heimburg, Kristin Solhaug Næss, Annika Scarth Svorkdal og Ottar Ness. Universitetsbiblioteket ved NTNU bidro til litteratursøk og screening, og WEAll Norge og Fremsam bidro med innspill og rekruttering. Underveis har en bred gruppe fagfeller gitt kommentarer og innspill, med kompetanse innen livskvalitet, folkehelse, sosial ulikhet, offentlig styring, framtidsforskning, helseøkonomi, økologi, urfolkshelse, utdanning og arbeidsliv.

Under seminaret presenterte Dina von Heimburg rapporten for et bredt publikum fra offentlig sektor, akademia, sivilsamfunn og privat sektor. Seminaret samlet også forberedte kommentarer fra blant andre Elias Nosrati (Fafo/UiO), Hans Christian Lillehagen (Stiftelsen DAM) og Thea Birgitte Erfjord (Spire), samt et innlegg og påfølgende samtale med Sophie Howe, tidligere Future Generations Commissioner i Wales, om erfaringene fra arbeidet med Well-being of Future Generations Act.

Vi vil rette en stor takk til Helsedirektoratet for et godt og konstruktivt samarbeid gjennom hele arbeidet.

Seminaret kan ses i opptak via regjeringen.no.