Signe Kjelstrup er professor ved NTNUs Institutt for fysikalsk kjemi. 
FOTO: GØRIL KLEMETSEN
NTH-studiet i endring 
NTHs utvikling mot "Graduate School" 

Av Signe Kjelstrup 

Denne artikkelen vil forsøke å vise at utviklingen av doktor ingeniørstudiet ved NTH kan betegnes som en suksesshistorie idet NTNU blir opprettet. Ved sammentreff av hel-dige omstendigheter og et målbevisst arbeide av mange parter, ble ambisiøse planer for studiet lagt og realisert i løpet av årene 1985-1995. Omfanget og arten av virksom-heten som gradvis ble bygget opp, kan i dag betegnes som "graduate school" i internasjonal sammenheng. Denne virksomheten bør konsolideres og videreutvikles innenfor NTNU.  

 
Fig. 1: Antall uteksaminerte dr.ing. studenter (rød kurve, venstre akse) og gjennomsnittlig studietid (blå kurve, høyre akse ) i tiden 1983 -1985: 

Status ved 75-årsjubileet i 1985 
Forholdene for realisering av mer ambisiøse planer for doktorgradsvirksomheten lå vel til rette da NTH feiret sitt 75-årsjubileum i 1985. NTH hadde allerede i 1974 vedtatt å innføre gra-den dr.ing. for å avløse lic.techn.-graden. Mens licentiatgraden ved NTH hadde hatt forbilde i samme grad ved universiteter i Norden, ble dok-tor ingeniør graden innført etter mønster av den amerikanske Ph.D.-graden. NTH fikk dermed en veiledet doktorgradsundervisning på interna-sjonalt nivå. Dr.ing.-studiet bestod i hovedsak av arbeidet med avhandlingen, men kursdelen var også relativt omfattende, og tilsvarte ett års studiebelastning i grunnstudiet. Etter ti år med dr.ing.-graden var flere erfa-ringer vunnet. Ca. 50 kandidater tok graden hvert år. Den gjennomsnittlige studietiden var mellom 4 og 5 år. (Se Fig.1.) Doktor ingeniør-nemda (senere kalt doktorgradsutvalget) var en av NTHs fire sentrale komitéer. Fullmaktene var vide i forhold til vedtak om opptak, gjen-nomføring og avslutning av doktorgraden. Et effektivt administrativt apparat var i funksjon. Den nominelle studietiden var imidlertid bare 2 1/2 år. Misforholdet mellom nominell og virkelig studietid ble derfor diskutert med jevne mellomrom. Vanskelige finansieringsforhold for studiet var en forklaring: Det ble bare tildelt stipend for 2 år totalt. En stigende misnøye bredte seg internt på grunn av dette. Det var ingen problem å få god stilling etter disputas, men bare ca. 15 av de ca. 50 ferdige kandidatene fikk stilling i næringslivet. Meste-parten gikk til forskningsinstitutter eller til universiteter og høgskoler. De som ble rekruttert av næringslivet, utgjorde en knapt målbar grup-pe, norsk næringsliv sett under ett. (Til sam-menligning har for eksempel ca. 60% av alle kjemikere i tysk kjemisk industri doktorgrad). Et tredje spørsmål var om kvaliteten på graden var høy nok, og jevn nok, over institu-sjonen sett som et hele. Doktorgradsreglemen-tet av 1983 hadde ikke noe krav om publisering av avhandlingen, bare en passus om at den skulle inneholde "publiserbare deler". Det ble hevdet fra stadig flere faglærere at dette ikke var godt nok. Deler av avhandlingen burde allerede være publisert i tidsskrift med «refe-ree»- ordning ved disputasen, ble det sagt. 

Utbyggingsplaner 
Som nyvalgt rektor i 1985 satte Dag Kavlie entu-siastisk igang med strategisk planlegging for NTH på bred basis. DSP-utvidet med dr.ing.-nemndas leder stod sentralt i arbeidet. Plan-prosessen ledet til en serie vedtak i høgskole-styret i juni 1986. Fem mål ble formulert: 
 

  1. NTH skal gjennom hvert år utdanne et antall doktor ingeniør kandidater som i gjennom-snitt utgjør minst 10% av årskullet siv.ark.-og siv.ing.-studenter. 
  2. NTHs doktor ingeniørutdan-ning skal gi opplæring og erfaring i vitenskapelig arbeid og metodikk, og hol-de internasjonal Ph.D.-nivå. 
  3. Studentenes arbeide med avhandlingen skal være en integrert del av forsknings-virksomheten på NTH. Avhandlingen skal skrives på engelsk. 
  4. Doktor ingeniørutdanningen skal gi grunnlag for arbeid i næringsliv og forvaltning og for undervisnings- og forskningsarbeid. 
  5. NTH vil arbeide for å øke andelen kvinnelige doktorgradsstudenter i doktor ingeniørstu-diet til minst 40%.»
Kvinneandelen i siv.ing-. og siv.ark.-studiet var på dette tidspunktet ca 25%. Det siste punktet var derfor å betrakte som en forskningspoli-tisk intensjonserklæring mer enn et realistisk mål. Positiv erfaring fra grunnstudiet med lig-nende "reklame", var årsak til at formulering-en ble valgt. En rekke tiltak ble foreslått for å realisere målene. De viktigste tiltakene dreide seg om å øke antall studerende. Disse tiltakene hadde både interne og eksterne målgrupper: For det første skulle doktor ingeniørutdanningen tilgo-desees internt. For det andre måtte det etable-res stipendprogrammer med ekstern finansie-ring. "Antallet stipendier skal fordobles innen 1992!", proklamerte professor Moan til NTH-bladet Gløs i juni 1986. Det var en intern forstå-else for at NTH måtte satse selv, for at eksterne instanser skulle forstå at saken var viktig. Ved å vise vilje til egen prioritering, håpet man altså 

 
"PRESS" er en eksperimentell reaktor ved det som tidligere het Fakultet for berg-, petroleums-, og metallurgifag. Reaktoren kan benyttes til å produsere ultrafine silika-partikler.  
FOTO: ØHLANDER 
 
på at ekstern finansiering også skulle bli mulig. Det var absolutt nødvendig å få dette til, for grunnstudiet var allerede presset for res-surser, og doktorstudiet hadde, som nevnt , vanskelige finansieringsforhold. Vedtaket om markedsføring av graden for "å øke rekrutte-ringen og fremme forståelsen av nytteverdien av doktor ingeniørgraden", som det het, må derfor sees i lys av dette. Tiden skulle vise at dette var et viktig vedtak. 

Organisatorisk arbeid innad 
De første organisatoriske vedtaket som ble truffet, var en utvidelse av stipendperioden fra 2 til 3 år i 1987. Dette medførte at antallet sti-pendiater gikk ned, men det var likevel ansett som nødvendig for å nå det langsiktige målet. Det kan nevnes at innføring-en av styrke- og satsingsom-råder i 1991 medførte at antallet stipendiater finansi-ert av NTH økte igjen, men da bare på utvalgte områ-der, og ut fra andre overordnete hensyn. Endring av normert studietid fra 2 1/2 til 3 år kom i 1990. Reglementet fikk et eksplisitt krav til publisering av avhandlingen. Hovedbi-blioteket laget kurs i litteratursøk, og eksperter på "scientific writing" ble invitert til å holde kurs. Det obligatoriske utenlandske medlem-met i sensurkomitéen ble bedt om å sammen-ligne avhandlingens nivå med doktoravhand-linger fra 

 
Fra et av laboratoriene ved Institutt for teknisk kybernetikk. Her arbeides det bl.a. med posisjo-nering av fartøy ved hjelp av sate-litter.  
FOTO: JENS SØRAA 

hjemlandet. ESSO-prisen markerte også kvalitetsaspektet ved avhandlingen: Prisen premierte årets beste avhandlinger i grunnleg-gende og anvendt forskning, og ble utdelt på NTHs årsmøte. Dette skjedde første gang i 1985. Reglementsendringene og praktiseringen av reglementet ble regelmessig diskutert på samrådingsmøter som doktorgradsutvalget holdt med avdelingene. Slike møter tjente til å fremme en felles forståelse av det kvalitetsnivå-et graden skulle hevde. Veilederseminarene var antakelig det vik-tigste virkemidlet for å sette institusjonens vitenskapelig standard. Hensikten med disse seminarene, som ble holdt to ganger i året i noen år, var å motivere faglærere til å ta seg bedre av kandidatene sine. Doktorgradsutval-gets leder var alltid tilstede på seminarene for å markere virksomhetens betydning. Etter en kort innledning av lederen, nettopp om gra-dens betydning, overtok erfarne veiledere med presentasjon av sine erfaringer. Diskusjon og gruppearbeid fulgte. I gruppearbeidene spilte også representanter for doktor ingen-iørstudentene en viktig rolle. På grunnlag av erfaringene fra seminare-ne utgav doktorgradsutvalget brosjy-ren: "Veileder for veiledere". Med etableringen av Organisasjo-nen for doktor ingeniørstudenter, ODIS, formelt i 1986, tok og fikk dok-torandene et viktig ansvar for sin egen arbeidssituasjon. ODIS medvirket til god behandling av personellsaker. En hovedsak for ODIS var at noen kandi-dater hadde vanskelige arbeidsfor-hold. I denne sammenhengen var tid med veileder var sentralt. I "Veileder for Veile-dere" skrev Cecilie Berg, leder av ODIS, 1990: "Et overraskende flertall av doktor ingeniørstu-dentene har et felles problem, nemlig at de ikke vies nok tid og oppmerksomhet fra veileder". ODIS gikk helhjertet inn for veilederseminarer og lyktes i å skaffe oppmerksomhet omkring problemstillingen til beste for alle parter. Oppmerksomhet på veileder-kandidat for-holdet er svært viktig for en forskningsinstitu-sjon. Kandidater skal kunne arbeide selvsten-dig, men det må kunne kreves av en god veileder at han/hun har tid til å trenge i dybden av avhandlingens tema. Måten arbeidet finan-sieres på kan bidra til å skape uheldige for-hold. (Se diskusjonen nedenfor om forholdet til NTNF.) 

Ekstern markedsføring 
Oppmerksomheten utad ble, naturlig nok, først rettet mot SINTEF. NTH hevdet at SINTEF burde lønne doktorgradskvalifikasjoner hos de ansat-te høyere enn praksis var. Det var et stort pro-blem at SINTEFs forskere uten doktorgrad had-de høyere lønn enn NTH-ansatte med høyere kvalifikasjoner. NTH mente at SINTEF burde stille krav om at en viss andel av de ansatte had-de doktorgrad. SINTEF var snart innforstått med dette. Det viktigste og vanskeligste var likevel å få næringslivet direkte i tale. Et seminar om vide-reutdanning på Lerchendal i regi av NTVA ble etterfulgt av to seminarer om doktorgradsut-danning arrangert av NTH i samarbeid med NHO, i 1989 og 1991. Inviterte innlederne dominerte programmet, men oppslutningen fra faglærerne på NTH var stor, og debattene skap-te større forståelse for partenes behov. Brosjyren "Vil du bli doktor ingeniør?" ble laget med tanke på rekruttering, mens "Pro-blemløserne" forsøkte å avlive myten om at doktor ingeniører bare var snevre fagspesialis- ter med akademiske interesser. Representanter fra næringslivet stilte villig opp, og gjorde bro-sjyren interessant. Ekstern forståelse for doktorgradens betyd-ning ble viktig da Norges Teknisk Naturvitenska-pelige Forskningsråd, ba næringslivet om å stille opp med egenandel ved sin tildeling av midler. 

Forskningsrådet følger opp 
"Graduate schools" dannes og antall uteksaminerte stiger  
Det var heldig for doktorgradsutdanningen ved NTH at Inge Johansen ble utnevnt som adm. dir. i NTNF i 1985. Professor dr. techn. Inge Johan-sen kom rett fra sin rektor-periode på NTH. Med erfa-ring blant annet fra Høgskolen og tidligere år på MIT var han vel innforstått med doktorgradens betyd-ning for en internasjonal vitenskapelig institusjon. Allerede på det første rådsmøtet startet han debatten om å utnytte doktorgradsstudiene i Norge mer systematisk for industriens fremtidige behov. NTNF hadde lenge hatt en stipendkomité for finansiering av individuelle prosjekter for høyt kvalifiserte kandidater, men bevilgningene var begrensete. Det var liten forståelse utenfor komitéen for å øke budsjettet uten betingelser. Johansen lanserte tanken om prosjektsti-pendiater som virkemiddel for NTNFs øvrige komitéer. Betingelsen om at doktor ingeniørav-handlingen skulle være med på å løse en opp-gave for industrien fikk gehør. Etter noen år kom gjennomslaget: Doktorgradsutdanningen hadde blitt et virkemiddel i medvirkning til løs-ning av industriens oppgaver. Fra 1988 til 1989 økte NTNF totalt antall stipendiater fra ca. 60 til ca. 300, og for NTH økte antall "prosjektstipen-diater" med nesten 100, fra 35 til 122. (Se Tabell 1.) Vel fire år etter kunne resultatet av stipendbevilgningen leses på statistikken over kandidater som disputerte ved NTH. (Se Figur 1.) Antallet steg fra 44 i 1988 til 130 i 1993. Vi kan tolke denne kurven slik at en god intern oppfølging av kandidaten, gir en direktekorre-lasjon mellom finansiering og antall uteksami-nerte kandidater. Interne kilder gav imidlertid doktorgrads-utvalget beskjed om at veksten medførte pro-blemer for stipendiater, men også for veiledere. Kandidater med den nye typen stipend syntes mer utsatt for manglende oppfølging enn andre stipendiater. ODISí engasjement, som er disku-tert ovenfor, kan også sees i denne sammen-heng. Enkelte veiledere fikk "tildelt" kandidater de ikke selv hadde vært med på å velge ut. 

Tab. 1: Stipend for dr.ing.-studenter ved NTH 1988-1990: 
År 
Stipendtype
1988 1989 
antall
1990
Universitetsstipend 72 72 72
Univ. stipend fiskerier 4 4 4
NFFR utdann. stipend 3 3 2
BP undervannstekn.   2 1
Conoco   2 2
Statoil 15 10 9
Prosjektadm. (Statoil/Hydro) 3 2 2
Vesta 1 1 1
Skanaluminium 2 2 3
Statkraft 6 4 1
Phillips Petroleum     2
Total 3 2  
NTNFs dr.gradsstip. 43 55 47
NTNFs prosjektstip. 35 122 145
NAVFs dr.gradsstip 3 15 24
Nordisk ministerråd 4 4 4
Sum: 197 303 322
Når faglærerne ikke fikk klar nok status i industrirelaterte prosjekter, kan man forstå at de manglet ekte interesse for avhandlingens problemstilling. Dette forholdet kunne medføre dårlig opp-følging av kandidaten. Avklaringer og diskusjo-ner om disse forholdene bidro senere til forsk-ningsrådets etablering av kontrakter som fordelte og avklarte ansvar mellom stipendiat, veileder og institusjon. På den positive siden viste NTNFs analyse av stipendiat-virksomheten ved NTH og Universite-tet i Oslo at enkelte professorer til enhver tid hadde 3-6 doktorander i arbeid. (Se Fig.2.) Gruppedannelsen, som var mest typisk på NTH, er karakteristisk for det som kalles "graduate school". Volumet på finansieringen hadde nådd et slikt nivå at slik gruppedannelse var mulig. Begrepet "graduate school" omfatter også det institusjonelle organiseringen av en gradsut-danning. Kvaliteten på en "graduate school" er imidlertid mye avhengig av at det skjer en grup-pedannelse av den typen som er vist i Fig.2. For teknisk-naturvitenskapelige disipliner er det flere ganger vist at miljøet omkring en kandidat er viktig for prestasjonene. De beste resultatene oppnås i miljø som ikke er for store men heller ikke for små, og har en flat ledelse uten for mange byråkratiske hindringer. Profes-soren med 3-6 doktorstudenter innen en større institusjon, er et eksempel på et slikt miljø. Vei-ledere med enkeltstudenter kan finne støtte i nabomiljø, og blir dermed mindre sårbare. 

Samordning av doktorgradsreglementer i Norge 
Det var ikke bare NTH som hadde fått en økning i antall forskningsrådsstipendiater fra midten av 1980-tallet. Det var skjedd en økning i virksomheten på alle universitetene i Norge. Gjennomgående var det imidlertid en lav pro-gresjon i studiet, og på "sentralt hold" tok man opp spørsmålet om ansvarlig ressursbruk. Uni-versitetene burde sørge for at kandidatene dis-puterte tidligere. Dette var en nasjonal oppgave der NTH kunne bidra. Forskningsrådene satte i fellesskap ned en komité med representanter fra de fire universi-tetene for å planlegge et møte med samordning som tema. Det nasjonale doktorgradsreglement fikk en overordnet form. Leder av forsknings-komitéen, Emil Spjøtvoll, medvirket til dette fra NTHs side. Ikke alle universiteter hadde krav om utenlandsk medlem i sensurkomitéen. Det-te ble nå felles praksis. Videre ble kursdelens rolle styrket i det nye reglementet. NTHs krav til kursomfang er fremdeles det strengeste i lan-det. NTH kunne stort sett praktisere sine utfyl-lende regler som før, etter innføring av det nye reglementet i 1992. Endringene som ble inn-ført, var endringer som doktorgradsutvalget anbefalte og høgskolestyret ønsket: Kandida-tens veileder skulle ikke lenger være medlem av komitéen, bare administrator av disputasen. 

 
Fig. 2: Antall lærere (L) som har (S) dr.-studenter eller eller flere. NTH (blå kurve) og UiO (rød): 

Høgskolestyret så det som en styrke at NTH stil-te seg helt åpen for ekstern evaluering. Kravet om at avhandlingen ikke skulle for-håndsgodkjennes før disputas, var i tråd med den generelle skjerping av krav til kvalitet. 

Doktorgrader i teknologi - NTHs nasjonale rolle 
Norgesnett-tanken i Herneskomitéens innstil-ling ga NTH klart mandat til å utvikle et doktor-gradsreglement som også sivilingeniørutdan-ningen i Telemark, Narvik og Rogaland kunne være tjent med. Forhandlingene med de tre partnerne, som startet i 1990, ble imidlertid fort svært vanskelige. Mens institusjonene i Telemark og Narvik så fordel i større nærhet til NTH, hadde Høg-skolen i Rogaland ambisjo-ner om å bli universitet, og ville ikke godta at høgskolestyret på NTH skulle overvåke gradens kvalitet. Høgskolen i Roga-land trakk seg derfor tidlig fra forhandlingene. Spørsmålet om hvor kandidaten skulle arbeide var også kontroversielt. NTH hevdet at et opphold i fagmiljøet i Trondheim var nød-vendig for deler av perioden, for å utnytte kurs-tilbudet i dr.ing.-studiekatalogen, men også for at kandidatene skulle kunne dra fordel av høg-skolens faglige ressurser og kontakter. De andre 

 
Ved hjelp av NTHs solsimulator ble det utført forskning på og utprøvning av bl.a. solcellpaneler. 
FOTO: JENS SØRAA  

sivilingeniørutdanningsinstitusjonene, som så kandidaten som en ressurs for sitt mil-jø, ønsket aksept for større godkjenning av ledet selvstudium i kursdelen og slippe plikt til å reise til Trondheim. Herneskomiteen «Med viten og vilje» had-de gitt NTH medhold for innføring av residens-plikt for doktorgradskandidater i sitt vitenska-pelige miljø. Dette vedtaket ble innført i 1989 for å beskytte stipendiater med anvendte pro-sjekt mot for stort press til å arbeide på indus-triens premisser. Forhandlingene førte til at fellesreglementet fikk resi-densplikt definert innenfor alle sivilingeniørutdannings-institusjonene. Høgskolene i Telemark og Narvik fikk sta-tus som fakultet, og fikk rett til å utnevne et medlem i dok-torgradsutvalget. Doktorgradsutvalget på NTH fikk dermed en nasjonal rolle. Professor Bjørn Hjertager fra sivilingeniørutdanningen i Tele-mark, som hadde deltatt i forhandlingene om det nye reglementet, ble snart et konstruktivt med-lem av det nye organet. Høgskolene i Telemark og Narvik deltok også med positiv interesse på doktorgradsutvalgets samordningsmøter med fakultetene. Høgskolen i Rogaland ble med på den sam-me ordningen 2. juni 1995. Da hadde utfyllen-de regler for tekniske doktorgrader funnet sin form og vist at de fungerte. 

Konklusjoner og perspektiver: «Graduate school» under fortsatt utvikling 
Det var naturlig for NTH å ønske en utbygging av doktor ingeniørvirksomheten. Forskning som utføres av unge stipendiater, sørger for en vesentlig aktivitet og nødvendig fornyelse. Det spesielle ved utviklingen mellom 1985 og 1995 var at man lyktes internt med å vinne gehør for gradens betydning i det norske sam-funnet, og få til en uttelling i form av midler til finansiering av studie-ne. På denne måten kan vi si at utviklingen må kunne betegnes som en suksess for NTH. Men utviklingen på NTH og i resten av Norge var ikke spesiell i internasjonal for-stand. Alle 9 OECD-land som ble under-søkt av Tvede og Kyvik i 1996, viet forskerut-danningen økt opp-merksomhet i denne perioden. Den internasjonale tendensen, og en generell enighet om virksomhetens betydningen ved alle universite-ter i Norge, er selvfølgelig medvirkende årsak til det vellykkete resultat på NTH og i Norge for øvrig. Markedet for nye doktorander er med dette i full endring. "Success in science must be redefined to include careers outside the ivory tower", skrev Tobias og medarbeidere i det amerikanske tidsskriftet "The Sciences" i 1996. Dette er riktig også for norske forhold. Vi har langt igjen før vi har et kompetansenivå i norsk industri som kan sammenligne seg med den utenlandske industri som vi konkurrerer med. Vi trenger derfor forsatt flere ansatte med doktorgrad i industrien. Unge forskere på tek-nisk- naturvitenskapelige områder har mulighe-ter til egen nyskapning. Dette perspektivet blir av og til glemt i statistikker over alle typer dok-torgrader. NTH har alltid ment at det ikke skal være noe 1:1 forhold mellom tilbudet fra tek-nisk naturvitenskapelige disipliner og etter-spørselen av slike kandidater til et dynamisk næringsliv. Norsk næringsliv er i dag mer postiv til doktor ingeniørgraden enn for ti år siden. De lederne som ansatte de første dr. ing. - ene var vidsynte. I dag har flere dr. ing`er rukket å vise hva evne til systematisk problemløsning kan bety for en virksomhet. Markedsføringen av kandidatene utad er ikke komplett, men den kan få en annen og mer direkte form. Den kan dreie seg om satsningsområder og bransjestra-tegier, men fortsatt også om betydingen av gra-dens internasjonale nivå for det norske næringslivet. For tiden leverer ca. 130 kandidater årlig sin avhandling til forsvar for graden dr.ing. (Se Fig.1). Kvinneandelen er på ca 20%. Dette til-svarer omtrent andelen kvinnelige siv.ing.-stu-denter. Dette nivået på 130 kandidater utgjør ca. 10% av alle siv.ing.-kandidater og ser ut til å være et rimelig nivå iflg. dagens leder av dok- torgradsutvalget, professor Sigurd Skogestad. Det er langt flere kandidater enn det NTNU trenger til sin egen fornyelse. Dette er en gun-stig situasjon sett fra NTNU, fordi man kan opp-rettholde de gunstige gruppedannelsene som er beskrevet i Fig. 2, det såkalte "graduate scho-ol"- miljøet, og få større konkurranse om viten-skapelige stillinger. Det er samtidig gunstig for industrien og forvaltningen i Norge, fordi det gir bedre kvalifisert arbeidskraft. Det er derfor bekymringsfullt at muligheten til å opprettholde det finansieringsnivået vi hadde i begynnelsen på 1990-tallet synes dårligere i øyeblikket. Arbeidet med å konsolidere virksomheten innenfor en videre ramme blir derfor viktig framover. Grunnleggende teknisk-naturvitenskapelig forskning har et mindre omfang i Nor-ge enn i land vi bør sammen-ligne oss med. 
 

  
TEKNOLOGI FOR SAMFUNNET 
NTH I EN BRYTNINGSTID 1985 - 1995 
EN ESSAYSAMLING 
Tilbake til hovedsiden