Tilbakeblikk

Vannkraftlaboratoriet ble bygget i perioden 1918-1920, og er dermed en av de eldste bygningene på Gløshaugen. I oppstartstiden var hovedaktiviteten empiriske studier av vannkraftturbiner. Historisk var det også slik at når vannkraftbyggingen startet i Norge var konsesjonsbetingelsene slik at utbyggere var nødt til å bruke norskprodusert utstyr.

Vannkraftlaboratoriet var helt sentral i denne sammenheng for å få norsk industri på høyde med [og bedre] enn Europeiske konkurrenter. Det er også verdt å nevne at samfunnsøkonomisk tjente investeringene i vannkraftlaboratoriet seg selv inn på et prosjekt alene. Dette var Mørkberg-Solbergfoss anleggene i Glomma der studiene ved Vannkraftlaboratoriet økte virkningsgraden med hele ti prosentpoeng fra opprinnelig design.

I hele utbyggingsboomen i Norsk vannkraft servet Vannkraftlaboratoriet industrien både med utdanning av kompetente ingeniører og etterhvert en SINTEF stab.

På midten av 1980 tallet ble SINTEF aktiviteten skilt ut i SINTEF Turbinlaboratoriet på Valgrinda. Dette laboratoriet ble etterhvert overtatt av Kværner, senere GE Hydro, og nå Rainpower. Faglig er også aktivitetene flyttet fra direkte påvirkning av design av maskineri til primært undersøkelser av sekundære strømningsregimer og fenomener som i første omgang var inspirert av utvikling i Norsk vannkraftturbinteknologi.

Slik har også den vitenskapelige aktiviteten ved Vannkraftlaboratoriet fått en mye mer generell anvendelse, og overfor omverden bør Vannkraftlaboratoriet betraktes som et laboratorium for stor-skala industristrømninger. I undervisningen er imidlertid teorien som fikk norsk vannkraftindustri opp på et eksepsjonelt teknologisk nivå fremdeles et viktig element.

Rehabilitering

NTNU startet en omfattende rehabilitering av Vannkraftlaboratoriet i 1999. Vannkraftlaboratoriet er et vernet bygg og det er stilt krav fra byantikvaren om at fasaden på bygget ikke kan endres. Innvendig derimot er det frie tøyler for forandringer, og i det nye laboratoriet er det kun "vannrenna" på loftet som er beholdt. Nytt tak, kontorer, studieplasser til ca 20 Doktor- og Mastergradsstudenter, kantine og forelesningsrom stod ferdig i 2001.

Nytt strømningsteknisk laboratorium inkluderte full utskiftning og oppgradering av det gamle laboratoriet. Totalrenoveringen medførte nye tekniske installasjoner med to nye hovedpumper på 330 kW med kapasitet på 800 l/s hver, nye rørsystemer i rustfritt stål tilsvarende det tidligere systemet, en trykktank med maksimalt 100 mVs trykk (10 bar), 60 tonns kalibreringstank og en lukket rørsløyfe. Laboratoriet har dermed en vannføringskapasitet på over 1 m3/s ved 20 mvs.

Det kan oppnås et maksimalt trykk på 100 mVs ved å kjøre pumpene i serie gjennom trykktanken. Alt i henhold til de strengeste internasjonale standarter for laboratorietesting. Det hele er finansiert av bransje og industri.

Undervisning og forskning

Hovedtema innenfor undervisning og forskning ved Vannkraftlaboratoriet er "hydrauliske strømningsmaskiner og systemer", samt oljehydraulikk. Det nye laboratoriet er bygd etter "multi purpose-konseptet" og inkluderer en rekke muligheter og aktiviteter knyttet til undervisning og FoU innen området strømningsmaskiner og væsketransportsystemer.

Av modellrigger som er og skal oppjusteres kan nevnes: Francisturbin, pumpeturbin, generell pumpe, tofasepumpe og peltonturbin. Det er lagt vekt på stor fleksibilitet i rørsystemet slik at det kan tilpasses spesiallagde prøverigger for diverse strømningstekniske formål.

NVE har i samarbeid med NTNU tatt initiativet til å bruke vannkraftlaboratoriet som kontroll-laboratorium for små turbiner som selges i det norske markedet. Dette vil være en kvalitetskontroll. En testrigg på vannkraftlaboratoriet er utviklet. Denne kan benyttes av alle leverandører og kjøpere av småturbiner for testing av virkningsgrad og eventuelt kavitasjon. Laboratoriet utsteder et nøytralt sertifikat for den turbinen; Francis, Pelton eller Kaplan, som testes.