Èn fisk i hånden, eller ti i havet? Den norske debatten om kunstig reproduksjon av torsk

På den internasjonale fiskeriutstillingen i Berlin i 1880 var en hovedattraksjonene et apparat for kunstig utklekking av torsk. Apparatet var utviklet av den amerikanske fiskerikommisjonen, som året før hadde gjennomført et eksperiment som resulterte i omkring ti millioner torskeyngel. Basert på dette planla amerikanerne å gå i gang med utklekking i stor skala for på den måten å øke bestanden av torsk ved kysten av de nordøstlige statene.
Inspirert av dette ble det i Arendal i 1882, på privat initiativ, vedtatt å bygge en utklekkingsanstalt for torsk, etter amerikansk modell. Hensikten var å fornye den angivelig kritisk lave torskebestanden på Skagerakkysten. Det viste seg imidlertid at amerikanerne hadde skrinlagt sine planer, og at det ikke fantes noen amerikansk modell å kopiere. G. M. Dannevig, som hadde tatt initiativ til utklekkingsanstalten, lyktes imidlertid å konstruere egne tekniske løsninger, og i 1884 kunne han gå i gang med masseutklekking av torsk i Flødevigen på Hisøy.
Etter bankkrakket i Arendal i 1886 ble utklekkingsanstalten avhengig av statlig finansiering for videre drift. Fra Stortinget ble det da snart fremmet krav om bevis for at torskeutklekkingen faktisk var til nytte for fiskeriene. Den kunstig utklekkede torsken kunne ikke skilles fra annen torsk som ble fisket ved kysten, så det var ingen enkel oppgave å påvise sikre resultater av utklekkingen. Saken utviklet seg defor til en langvarig kontrovers som ikke minst kom til å utspille seg på Stortinget. Under forhandlingene om fiskeribudsjettet ble torskeutklekkingens eventuelle nytte grundig debattert – år etter år.
For å få en endelig avgjørelse på saken ble det i 1910 nedsatt en komité med fem sakkyndige medlemmer som fikk i oppdrag å utrede nytten av torskeutklekkingen. Men heller ikke de kunne si hvorvidt virksomhten var lønnsom eller ikke. Komitéen anbefalte likevel at virsomheten fortsatte på statens regning, med den begunnelse at virksomheten etter hvert kunne bli nyttig i form av ny marinvitenskaplig kunnskap og nye metoder for havbruk.