Effektene av en voksende laksenæring - En teoretisk oppgave om interaksjon mellom ville fiskearter og en eksogent gitt laksebestand

Formålet med denne oppgaven er å kartlegge det bio-økonomiske fotavtrykket til den norske lakseproduserende oppdrettssektoren, og undersøke hvilke effekter en produksjonsøkning har på innsatsfaktorene de benytter. For å undersøke denne problemstillingen benytter vi en interaksjonsmodell for pelagisk fisk og rovfisk fra havet, for å se hvordan den eksogent bestemte bestanden av oppdrettslaks påvirker de ville fiskeartene. Videre benytter vi verdier på oppdrettslaks, fôringsfaktor, andel plante- og fiskemateriale i tørrfôret, laksedødelighet, pelagisk fettinnhold og utnyttelsesgrad av fiskeolje til å beregne laksesektorens estimerte soyaog fôrfiskeforbruk i dag. Deretter benytter vi de samme variablene og predikerer forbruket av soya og fisk på bakgrunn av vekstutsiktene i SINTEFs perspektivmelding «Verdiskapning basert på produktive hav i 2050».
Vi finner ut at lakseproduksjon, gitt av konsesjoner, påvirker de ville fiskebestandene i havet negativt. Økt etterspørsel etter pelagisk fisk fra laksesektoren reduserer den pelagiske fiskebestanden, noe som igjen reduserer mattilførselen, og derav bestanden, til den ville rovfisken. Produksjonen av oppdrettslaks medfører også en alternativkostnad ved at store mengder billig pelagisk matfisk, til menneskelig konsum, i stedet for blir brukt til fôr for en mindre mengde dyr oppdrettslaks. Denne negative alternativkostnaden øker når produksjonen blir større.
I beregningene våre finner vi ut at den estimerte pelagiske fiskemengden som går med i oppdrettsproduksjonen, med dagens verdier, blir nesten det dobbelte av det som faktisk produseres av laks. Dette gir en vesentlig høyere FIFO-koeffisient enn det som rapporteres fra de store fôrprodusentene i dag, som følge av antakelsene vi har gjort om fôrproduksjon. I fremtiden vil mesteparten av det som fanges av verdens pelagiske småfisk gå til oppdrettsnæringen, og for én av vekstutsiktene vil det predikerte forbruket i 2050 være større enn dagens høsting. I tillegg finner vi, i det samme tilfellet, at det predikerte soyakonsumet vil benytte 1 686 504 milloner hektar land i lakseproduksjonen, noe som tilsvarer nesten det dobbelte av Norges dyrkbare landområder.
I dag har det kommet nye substitutter til innsatsfaktorene som benyttes av laksesektoren. Hvor godt disse fungerer og hvordan de påvirker laksens kvalitet og miljøet er usikkert. Det er derimot tydelig at den voksende laksenæringen ikke kan ha den samme innsatsfaktorbruken og dødeligheten som i dag, i tiden fremover.