Universitetsskolenes blogg

PhD-lærere i skolen

av 21. november 2017 i Ukategorisert med Ingen kommentarer

Ane Christiansen og Bodil Svendsen som begge er lærere med PhD på universitetsskolen Charlottenlund vgs., skriver i denne kronikken om det paradokset at  til tross for at det etter hvert uttrykkes et stort behov for mer forskning i skolen, får de ikke brukt forsker kompetansen sin. Årsaken er at det mangler en formell stillingskategori for lærere med forskerkompetanse i skolen.  I universitetsskoleprosjektet i Trondheim arbeider vi nettopp med å utvikle en stillingskategori for PhD-lærere. Lykkes vi med dette kan det føre til at lærere som Ane og Bodil får anledning både til å forske og undervise.

https://forskning.no/meninger/kronikk/2017/11/laerere-som-forskere-vi-er-klare

 

Gunnar Engvik: Veilederutanning ved universitetsskolene Charlottenlund vgs. og Charlottenlund us. 2016

av 9. juni 2017 i Ukategorisert med 1 Kommentar

I denne bloggen skriver jeg om utdanning av praksisveiledere ved NTNUs universitetsskoler i 2016. Innholdet i bloggen bygger i stor grad på en rapport fra prosjektet som kollega Anna-Lena Østern og jeg har skrevet.

Gunnar Engvik

Den forforståelsen som er lagt til grunn for utdanningen av praksisveiledere ved NTNUs to universitetsskoler, har bakgrunn i skolebasert kompetanseutvikling som innebærer at skolen, med ledelsen og alle deltakerne i studiet, deltar aktivt i en utviklingsprosess på egen arbeidsplass. En skolebasert videreutdanning som er basert på veiledernes pedagogiske hverdag har strukturer og prosesser som støtter mulighetene til å se skolens og veilederens problemstilling. Utdanningen er dialogbasert, og fagpersonene i utdanningen kommuniserer godt med de som tar utdanningen.

Lærerstudenter og nyutdannede lærere rapporterer at deres utdanning har for svak kobling til oppgavene i skolen, og at de i for liten grad er forberedt på lærerrollen. Lærerutdanningen har alltid vært utsatt for kritikk, og forslagene til å endre denne utdanningen «(…) har i periodar kome tettare enn lågtrykka på Vestlandet.» Sitatet er hentet fra kapitlet Lærarkvalifisering og lærarkompetanse, som er utgitt i boka «Kvalifisering til læraryrket» med Peder Haug som redaktør.

Hensikten med samarbeidet om universitetsskoler er blant annet å styrke skolens evne til å utvikle seg systematisk og forbedre lærernes kompetanse, styrke lærerutdanningen gjennom større integrering av disiplinfag, profesjonsfag/yrkesfag og praksis, og å drive forskning og utviklingsarbeid i skolene. Virkemidler i universitetsskolesatsningen vil være «veilederutdanning for lærerne på Universitetskolene og FoU-utdanning for lærerne på Universitetsskolene».

Anna-Lena Østern

En nyutdannet lærer hevder i en kronikk i Dagbladet 5. juli 2013, at den praktisk-pedagogiske utdanningen (PPU) verken er praktisk eller pedagogisk. Det er lærerutdanningsinstitusjonen som skal organisere praksisopplæringen på en måte som gir helhet og sammenheng i studentenes opplæring. Praksisopplæringen skal bidra til gjensidig utvikling av utdanningsinstitusjonens undervisning og praksisstedet. Praksis gjennomføres i godkjente praksisskoler som inngår i et formalisert samarbeid med utdanningsinstitusjon og skoleeier. Det skal være progresjon i praksisopplæringen. Dette avsnittet er hentet fra Nasjonale retningslinjer for praktisk-pedagogisk utdanning for trinn 8-13.

Jeg støtter meg til Kaare Skagen (2016) når han hevder at praksisveilederen er en viktig person i yrkes- og profesjonsutdannelser, særlig når den praktiske mestringen av arbeidshverdagen skal innlæres og mestres. Det er praksisveilederen som representerer den kunnskapen og de ferdighetene som lærerstudenten søker etter. Praksisveilederen har ansvaret for at dagsordenen i veiledningen blir didaktisk komplett slik at lærerstudenten møter både bredden og dybden i lærerarbeidet. Praksisveilederen har ansvaret for å åpne den profesjonelle verden for lærerstudenter, men de kommende profesjonelle må selv ta skrittet inn.

I rapporten Utdanning av praksisveiledere ved NTNUs universitetsskoler i 2016 har kollega Anna-Lena Østern og jeg undersøkt 43 eksamensoppgavene i emne 1 og 33 oppgaver i emne 2. Hvert emne hadde et omfang på 7,5 studiepoeng. Analysene av emne 1 bygde på en problemstilling der vi spurte: Hvordan utvikler praksisveiledere profesjonsforståelse i en skolebasert veilederutdanning? Vi svarer at deltakerne i emne 1 fikk erfaringer med å tenke veiledning og bruke fagbegreper fra modeller og teorier. Jack Mezirow (2000) har skrevet om voksnes transformative læring. Sett i lys av Mezirows beskrivelse av instrumentell læring (som svarer på spørsmålet hvordan) og kommunikativ læring (som svarer på spørsmålet hvorfor), kan vi konstatere at alle som leverte eksamensbesvarelser i emne 1 i noen grad har gjennomgått en instrumentell læringsprosess, og også erfart en kommunikativ læringsprosess gjennom drøftinger av utfordringer i veiledning. Dermed kan vi også tolke læringsutbytte som en justering av eksisterende referanserammer og til en viss grad også nye referanserammer når det gjelder syn på veiledningens funksjon og innhold.

Charlottenlund ungdomsskolen

I emne 2 hadde vi delproblemstillingen: Hvilken betydning har praksisnær utforskning for utvikling av profesjonsforståelse for studiets praksisveiledere? Vi kunne observere i eksamensoppgavene en større letthet i bruken av nye begreper i veiledning av utforskende prosjekter. Gjennom introduksjonen av Lesson Study fant lærerne også et nytt ståsted i drøfting av undervisning og undervisningsplanlegging. Gjennom emne 2 kunne vi se en bevegelse mot nye posisjoner og at nye meningsperspektiver åpnet seg, og lærernes veiledningspraksiser ble satt i bevegelse. Gjennom studiene kunne lærerne utvikle en ny identitet som lærerutdannere ved universitetsskolene.

Kolleger ved Institutt for lærerutdanning (ILU) advarte oss mot å gjennomføre utdanningen med 101 lærere i den videregående skolen. Antallet deltakere innebar at de faglige innspillene måtte gjennomføres i stort auditorium. Ved ungdomsskolen kunne de 34 deltakerne være samlet i et seminarrom. For å oppnå god kommunikasjon og diskusjoner mellom grupper av deltakere, ba vi skolene for emne 1 å oppnevne gruppeledere. Gruppelederne hadde tidligere gjennomført veilederutdanning, og de fikk en innføring i studiets kunnskapsgrunnlag og metodikk før dette startet. Hver gruppeleder støttet arbeidet til 12–15 deltakere i de mer utforskende oppgavene i studiet.

Oppgaven med utdanning av praksisveiledere var utfordrende, men i vedlegget kan leseren selv ta stilling til «hvordan det gikk» med piloten (emne 1) og med emne 2, som la vekt på å veilede FoU-arbeid ved skolene. Hovedprinsippene i utdanningen har vært at kunnskapsgrunnlaget skulle representere forskningsfronten innenfor veiledning, og at studiet skulle bygge på deltakernes erfaringer. Metodisk arbeidet vi etter en modell med et «kommunikativt rom», der deltakernes praksiserfaringer og kunnskapsgrunnlaget i studiet skulle settes i spill i læringssløyfer.

Som emnesansvarlige kan Anna-Lena Østern og jeg karakterisere forsøket med en parafrasering av tittelen på en bok vi har redigert, og som er noe av det faglige grunnlaget for utformingen av studieplanen: Vi ønsket å sette veiledningspraksiser i bevegelse. Se: https://www.fagbokforlaget.no/Veiledningspraksiser-i-bevegelse/I9788245017816

 

Gunnar Engvik

Hva skjer når universitet og skole samarbeider?

Skrevet av Ingrid Stenøien og Carl Fredrik Dons.

FOTO: RUNE PETTER NESS

Universitetsskoleprosjektet mellom NTNU, Sør-Trøndelag fylkeskommune og Trondheim kommune har snart pågått i to år. I Trondheim har vi valgt en få-skolemodell med bare tre universitetsskoler som er Charlottenlund videregående, Charlottenlund ungdomsskole og Saupstad/Kolstad barneskoler. Fordelen med modellen er at den dekker hele det 13-årige skoleløpet og åpner for et særlig tett samarbeid mellom skolene og NTNU om forskning, undervisning, lærerutdanning og skoleledelse. Målet er bedre skole og bedre lærerutdanning, ikke bare på universitetsskolene, men også på andre skoler i fylke og kommune.

Universitetsskoleprosjektet i Trondheim er inspirert av universitetssykehuset der forskning og medisinsk praksis går hånd i hånd for å sikre at pasientene får det mest oppdaterte medisinske tilbudet. I universitetsskolene er fokuset naturlig nok ikke rettet mot reduserte smerter, mindre arr og kortere sykehusopphold, men mot bedre læring for elever og lærerstudenter.

I skolesammenheng letes det stadig etter nye oppskrifter som skal gjøre skolen bedre. Begrepet kenguruskole er brukt for å beskrive at det hoppes fra den ene utviklingsstrategien til den andre i skolen. Problemet er ikke at vi mangler kunnskap om undervisning og skole. Tvert imot har vi mange tilgjengelig kunnskapskilder. Utfordringen består heller i å ta dem i bruk. I skolene finner vi kunnskap basert på erfaringer utviklet gjennom års praksis i klasserommet, mens universitetene har hånd om den forskningsbaserte kunnskapen.. Forskjellige kunnskapspraksiser har bidratt til ulike kunnskapskulturer i skole og universitet. Lærerne og skolen anvender ikke forskning som kunnskapskilde og begrunner dette med tidspress og at forskningen mangler relevans for det daglige virket i skolen. Universitetet har på sin side tradisjon for å forske på skolen og på lærerne med problemstillinger formulert av forskere, men uten lærernes deltakelse. I tillegg står lærerstudentene med en fot i begge leire og rapporterer om sprikende virkelighetsoppfatninger og praksissjokk når de møter skolehverdagen.

Universitetsskolesamarbeidet er etablert for å svare på disse utfordringene. Ikke som et nytt kenguruhopp, men som et varig samarbeid mellom universitet og skoler. Intensjonen er som i universitetssykehusene: Gjennom partnerskap mellom forskning og praksis skal lærere til enhver tid kunne tilby eleven og lærerstudenten det mest oppdaterte av undervisning og veiledning ved at de blir utforskende i egen praksis. På sin side skal universitetet med sine lærerutdannere og forskere delta i den samme utforskingen. De bidrar med sin forskningskompetanse på skolene samtidig som de bringer praksisnær kunnskap tilbake til universitet og lærerstudenter.

Det første steget i universitetsskolesamarbeidet har vært å gjennomføre videreutdanning i veiledning for lærerne ved universitetsskolene. Studiet er utviklet i samarbeid mellom universitetsskolene og NTNU. Alle lærerne på Charlottenlundskolene har hatt mulighet til å delta på studiet som i sin helhet er gjennomført på skolene i skolenes fellestid. Med studiet har vi slått to fluer i en smekk: På den ene siden har erfaringsdeling i møte med resultater fra forskning om undervisning bidratt til høyere bevissthet om hvordan undervisningen kan forbedres. På den andre siden har veiledningskunnskap ført til at lærerne nå er bedre rustet til å veilede lærerstudenter.

På samme måte som i universitetssykehuset legger prosjektet stor vekt på forskning, men forskning som er tilpasset skolens egenart rettet mot elevers og lærerstudenters læring. Den kollektive veilederutdanningen har hatt fokus på utforsking som metode og praksis. Neste skritt er å bruke denne kunnskapen i skolebasert forsknings- og utviklingsarbeid. Lærerne og skolene er i disse dager i ferd med å utvikle FoU-prosjekter med utgangspunkt i egne kunnskapsbehov. Disse spenner fra forsøk med undersøkende arbeidsformer i matematikk og utvikling av apper, til bruk av 3D printere. På denne måten blir forskningen relevant. Men – lærerne skal ikke bli forskere. I prosjektet er det ansatt forskere fra NTNU som skal samarbeide med lærerne om FoU-prosjektene. Poenget er at lærerne i universitetsskolene skal forske med, og ikke forskes på. Begrepet vi bruker i den sammenheng er samskapt forskning.

Rektor ved NTNU, Gunnar Bovim, har uttrykt at det bør være en doktorgrad på alle lærerværelser. I prosjektet har vi nå fire stipendiater. To av disse har sitt arbeidssted på skolene. Målet er at de fortsetter i skolen også etter at de har disputert slik at forskningskompetansen beholdes der. I regi av prosjektet arbeides det nå for å utvikle nye stillinger i skolen som kan gjøre dette mulig.

Svaret på innledningsspørsmålet så langt er derfor at: Når skoler og universitet samarbeider utvikles skolebaserte utdanningstilbud som bidrar til kollektiv læring og profesjonelle læringsfellesskap. Når skoler og universitet samarbeider utvikles samskapte forsknings- og utviklingsprosjekter. Når skoler og universitet samarbeider styrkes forskningskompetansen i skolene blant annet gjennom ansettelse av PhD-lærere.

St. Olav har vært universitetssykehus i over 30 år. Vi innser at å tette gapet mellom skoler og universitet, mellom praksisfelt og akademia, krever mer tid enn en fireårig prosjektperiode. Det handler om å endre læreres, skolelederes, lærerutdanneres og forskeres arbeidsmåter gjennom nye former for samarbeid. Dette er et arbeid vi er godt i gang med og som har potensiale til å bli en varig utviklingsstrategi.

Kjære leser!

Universitetsskolesamarbeidet i Trondheim har mange engasjerte deltakere og består av mange spennende aktiviteter. På bloggen vår vil du kunne lese om dette og holde deg oppdatert om hva som rører seg i prosjektet vårt.

Topp