Kategorier
Privatarkiv UBrss

Byggeselskapet av 1917

Under gjennomgang av uordnet materiale i Trondhjems Mekaniske Verksteds (T.M.V.) arkiv ble det i sommer funnet arkivmateriale etter Byggeselskapet av 1917. Selskapet var trolig det første boligbyggeselskapet i Trondheim. Bolignøden i byen var stor og T.M.V. tok sammen med en rekke personer fra handelsstanden initiativ til å opprette et selskap med formål «at bygge huse – til bortleie eller salg – for arbeider – og middelstanden».

Det første initiativet ble tatt i desember 1916 ved henvendelse til kommunen om økonomisk støtte til bygging av hus for arbeider- og middelklassen, noe bystyret senere innvilget i form av dyrtidslån. Sommeren 1917 ble det holdt konstituerende generalforsamling for aksjeselskapet. Stifterne av selskapet var T.M.V. ved direktør Holmsen (og personlig), advokat Odd Klingenberg, disponent Joh. Rønning, overrettssakfører Einar Dahl, ingeniør A. Høeg, J. Anker Andersen, konsul Joh. F. Bratt, konsul Francis Kjeldsberg, konsul Ivar Lykke, Johan Brunn, Johs. A Buzzi og grosserer Gunnar Birkeland. Klingenberg, Holmsen og Birkeland ble valgt til medlemmer av styret, med Johan Rønning og Einar Dahl som vara. Generalforsamlingen vedtok deretter styrets innstilling til byggekomité. Denne besto av Einar Dahl, NTH-professor, arkitekt Jens Zetlitz Kielland og ingeniør E. Torget.

 

Arkivet etter Byggeselskapet av 1917. Katalogen er tilgjengelig i arkivportalen.no.

Byggeselskapet ønsket opprinnelig å bygge eneboliger i rekkehus og dobbelthus etter tegninger av professor Kielland på Rosenborg, på en tomt avgrenset av Rosenborgs gate, Haldens gate, Bjelkes gate og Stadsingeniør Dahls gate. I tillegg hadde selskapet en alternativ tomt på Dyrborg for hånden til en rimelig pris, men det ble raskt slått fast etter korrespondanse med stadskonduktøren at dette prosjektet ikke var realiserbart siden kommunen ikke hadde anledning til å besørge adkomstveier til byggetomten. Formannskapet vedtok i juli 1917 at byggeselskapet kunne kjøpe tomten på Rosenborg for kr. 6,- per kvadratmeter, men prosjektet drøyde ut i tid siden kommunen ikke kunne gi tillatelse til byggingen før det forelå godkjennelse fra departementet.

 

Tegning av hustype C. Trondheim byarkiv, Byggesaksarkivet, fellesmapper for Alexander Kiellands gate 7-17. Aasmund Vinjes gate 9/11 har denne fasaden inntakt i dag.

Bestyrelsen av selskapet fant bolignøden så prekær at man ikke kunne vente til neste år med byggingen og de spurte derfor kommunen om å få kjøpe tomten øst for Festningsgata, avgrenset av Aasmund Vinjes gate mot nord, Alexander Kiellands gate mot øst og Holbergs gate mot sør. Formannskapet aksepterte salget og selskapet fremla byggetegninger utført av professor Kielland. Disse tegningene ble imidlertid ikke godkjent av kommunen. De kunne ikke gi dispensasjon til å bygge trehus med grunnareal på mer enn 150 kvm. I mellomtiden hadde professor Kielland flyttet fra Trondheim til Kristiania og styret søkte derfor å finne en arkitekt med tilhold i byen og Morten Anker Bachke fikk oppdraget. Det ble foreslått å sette opp åtte dobbelthus, med totalt 32 leiligheter som skulle fordeles etter søknad. Byggingen kom raskt i gang og i oktober 1918 kunne man begynne behandlingen av de innkomne søknadene. Halvparten av de som fikk sin søknad innvilget var ansatte ved T.M.V.. De åtte husene som ble satt opp i 1918 var Alexander Kiellands gate 6/8, 7/9, 10/12, og 14/16, Aasmund Vinjes gate 1/3 og 5/7 og Festningsgata 27/29 og 31/33. Tre år senere ble ytterligere tre hus (Alexander Kiellands gate 11/13 og 15/17 og Aasmund Vinjes gate 9/11) satt opp slik at selskapet forvaltet totalt elleve hus.

Festningsgata 27/29 og 31/33 til venstre foran. Foto: Røske og Røstad/NTNU UB (utsnitt).

 

Høsten 1958 begynte byggeselskapet å selge husene i den hensikt å finansiere oppkjøp av boliger eid av T.M.V.. Over halvparten av kjøperne var ansatte ved verkstedet og bedriften innvilget lån til boligkjøpet for mange av dem. Disse lånene ble senere overført til byggeselskapet som da fikk forvaltningen av disse lånene som sin viktigste oppgave.

Arkivet inneholder kopibok, korrespondanse og regnskapsmateriale. Forhandlingsprotokoller for styret og generalforsamlingen finnes ikke.

Kilder:

NTNU Universitetsbiblioteket, A-0454 Byggeselskapet av 1917

Trondheim byarkiv, Byggesaksarkivet, fellesmapper for Alexander Kiellands gate 7-17

http://www.tkb.no/historie/

Kategorier
arkitekturhistorie Bilder kirkehistorie Privatarkiv UBrss

Rosevinduet i Nidarosdomen – en gave fra norske kvinner

Marie Gleditsch og kvinnenes innsamling – for bak rosevinduet i 1930 sto det norske kvinner…

Rosevinduet NTNU UB Ernst Schwitters

Nidarosdomen ble etter 1814 trukket fram som et nasjonalt ikon som vitnet om Norges storhetstid i middelalderen og posisjonen ble styrket av at Grunnloven av 1814 også utpekte Nidarosdomen som kroningskirke. Nidarosdomen har vært underlagt kontinuerlige restaureringsprosjekter siden restaureringens første fase startet opp i 1869–1877.

Det ble dannet en stor gjenreisningskomite for Domkirkens interiør frem mot Olavsjubileet i 1930. Men, og det var et stort men, fordi denne gjenreisningskomite ikke inkluderte og tok med oppbygningen av rosevinduet av økonomiske grunner.

Marie Ihlen Gleditsch engasjerte seg i rosevinduet og mente det ville være stor skade om interiøret i Nidarosdomen ikke skulle få lys inn fra den herlige rosen som ble tegnet av Olaf Nordhagen (1883-1925). Dette ble hennes kongstanke. Og en ide ble født en dag hun passerte en utstilling av et håndarbeid som hang til utlodning til inntekt for gjenreisningsprosjektet for Nidarosdomens interiør i et vindu i en av byens aviser. Tanken kom da nær sagt av seg selv, at dette kunne alle Norges kvinner gjøre, å gi et håndarbeid til inntekt for rosevinduet. På denne måten kunne det arrangeres et nasjonalt kjempestort lotteri over alle gitte håndarbeider, eller mange små, til inntekt for rosevinduet .

I februar 1926 ble det dannet en Hovedkomite som besto av tre fylkesmennfruer. Disse tre fruer fikk sin fulle tilslutning av Gjenreisningskomiteen for Nidarosdomen som bevilget dem et lån til prosjektets driftsomkostninger. H.M. Dronningen (Maud 1869-1938) ga også sin tilslutning og ble prosjektets beskytter. Alle landets fylkesmennfruer og bispinner fikk tilsendt en anmodning om deltagelse. Resultatet var at alle ga sin tilslutning til prosjektet og ved utgangen av mai 1926 ble opprop rykket inn i alle landets aviser.

Rosevinduprosjektet oppnådde stor omtale over hele landet. I alt 70 000 informasjonsbrosjyrer ble sendt og delt ut. Opprop og brosjyrer ble også sendt til utlandet. Allerede i juni 1926 begynte håndarbeidsgavene å komme inn. Til sammen mottok prosjektet 1600 forskjellige håndarbeider fra hele landet.

I alle bispedømmer ble det dannet komiteer som samlet inn håndarbeider og som arbeidet for saken. Bare i Trondheim ble det dannet en komite av 60 damer til å håndtere alle innkomne håndarbeid. Komiteen fikk låne lokalene til Domkirkens stenhuggeri til utstilling av håndarbeidene. Utlodning av håndarbeid fra landets norske kvinner innkasserte et stort nok utbytte til at Gabriel Kielland kunne engasjeres i å ferdigstille rosevinduet. Målet var å skaffe 175.000 kr. som skulle finansiere et gedigent rosevindu til Nidarosdomens vestfront. Dette målet ble nådd.

Takket være norske kvinners arbeide ble resultatet av dette enestående dugnadsprosjektet at rosevinduet ble reist til Olavsjubileet i 1930, og fremstår slik vi i dag ser rosevinduet.

Et fantastisk smykke på Nidarosdomens vestfront som innenfra lyser opp interiøret akkurat slik Marie Gleditschs kongstanke bak dugnadsprosjektet var.

Marie Ihlen Gledisch (1876-1965)

Portrett av Marie Gleditsch, NTNU UB Hilfling-Rasmussen

Marie Ihlen Gleditsch var født i Kristiania, som datter av en høyesterettsadvokat. I 1898 ble hun gift med legen Johan Arnt Hals Wetlesen, og hun fulgte han da han fikk stilling i Verdal samme år. Her fikk de to døtre og en sønn i rask rekkefølge. Tragedien rammet familien hardt da Johan Arnt omkom under ei kjøreulykke med hest og karjol i 1903. Marie flytta deretter tilbake til Kristiania.
I 1907 ble hun gift på ny, med presten Jens Gran Gleditsch. Jens var en frisinnet teolog, og det vakte sterke reaksjoner da han ble utnevnt til biskop i Nidaros i 1923. Biskop Gleditsch ble rammet av slag i 1927, og fikk avskjed i 1928. Marie og Jens flytta til Jar i Bærum.

Rosevinduet i Nidarosdomen

Det store rosevinduet fremstiller «Dommedag». Det er 12 m høyt og 8 m i diameter. Det røde feltet i midten symboliserer Kristus. Herfra stråler gule og røde flammer på blå bunn, og i enden er engler som synger og spiller. Ytterst er engler med basuner som varsler at Dommedag er nær. Innimellom englene er de fire evangelistene Matteus, Johannes, Lukas og Markus.

Under rosen er det 9 spissvinduer med Kristus i midten, omgitt av de salige til venstre (sør) og de fortapte til høyre (nord). Inskripsjonen helt nederst går over alle vinduene: «benedicti venitr poosidete regnum. Discedite maledicti in ignem eternum.» (Kom dere velsignede, arv riket, – Gå bort, dere forbannede, i den evige ild).

Nidaros-rosen

 Gud satte på himmelen en rose ved kveld.

Over staden og landet den rinner.

Fra himmelens porter et strålende vell

Som i natten og dypet hensvinner.

 

På Nidaros-Domen vi satte mot vest

En rose, som luer og gløder

En regnbuebro til den himmelske fest.

De bedende hjerter den møter.

 

Men rosen i Domen har felt sitt blad.

I flammer den sank og ble borte.

Men Rosen har levd i sagn og i kvad

Og i drømmer om himmelens porter.

 

Og se hvor hvert drømmefrø spirer av jord,

Og atter fra himmelens rike

Skal Rosen gi lys til de hellige ord

Og til sinn som mot himmelen higer.

 

Vi fant den igjen i mark og i skog.

Den strålte på barnekinn,

I gyldengrått korn, der gror etter plog,

I alt edelt på jorden, vi finner.

 

Vi fant den, vi spant den, vi samlet den inn,

Vi bærer den frem til Guds ære.

Og rosen som blomstret i drømmende sinn

Vi atter til Domen vil bære.

Jens Gleditsch (f.1860-d.1931), biskop i Nidaros fra 1923

Gabriel Kielland (1871-1960)

Portrett av Gabriel Kielland, ca. 1930–35. Fra Byhistorisk samling hos Oslo Museum.

Gabriel Kiellands store livsverk er glassmaleriene i Nidarosdomen og hans hovedverk er det store rosevinduet som var ferdig til Olavsjubileet i 1930. Glassmaleriene er utført i perioden 1913-1934 etter å ha vunnet en konkurranse i 1908 om glassmalerier til til rekonstruksjonen av Nidarosdomen. Gabriel Kielland benyttet antikkglass fra Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Kielland utførte selv alt tegnearbeid. Ansikter og detaljer ble tegnet direkte på glasset. For sitt arbeid ble Kielland utnevnt til ridder av 1, klasse av St. Olavs orden i 1934.

Gabriel Kiellands privatarkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket og oppbevares ved Dorabiblioteket. Det består av en nokså tilfeldig samling fotografier og avisutklipp vedrørende hans utstillinger og personlige merkedager. Kiellands tegninger og skissebøker er overlatt Trondhjems Kunstforening, bortsett fra tegningene til glassmalerier i Vaksdal og Ullern kirker som er arkivert hos Riksantikvaren i Oslo.

Kilder

Gleditsch, Marie, Rosevinduet i Trondhjems domkirke og kvindernes indsamling til det. [u.å]. s. 9-12: Ill. I: Gammelt og nytt fra Trøndelagen, Møre og Namdalen. – Oslo: Oppl. 1925-1927.

Slapgaard, Bjarne, Under rose med rubin, Roman, Det Norske Samlaget 1985.

Suul, Torgeir Flekk, Nidarosdomen glassmaleriene, Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider 1983.

Privatarkivet Gabriel Kielland – UBIT/A-0116

Gunnerus.no

http://www.nidarosdomen.no/musikik-arkitektur-historie/glassmaleriene

https://no.wikipedia.org/wiki/Restaureringen_av_Nidarosdomen

https://www.trondheim.no/marie-ihlen-wetlesen-gleditsch

https://no.wikipedia.org/wiki/Gabriel_Kielland

Kategorier
Bilder Kart Privatarkiv UBrss

Henrik Mathiesen. Trønderen som tegnet Norge – nå i gunnerus.no

I Henrik Mathiesens omfattende arkiv på NTNU Gunnerusbiblioteket finnes størstedelen av hans kunstneriske produksjon. Se lenke: gunnerus.no. Han skrev og illustrerte norgeshistorien i artikler og bøker. Hans fine tegninger fra Trondhjem og Trøndelag er tidstypiske og karakteristiske. Han reiste rundt på Østlandet og i Trøndelag med arkeolog Ingvald Undset og tegnet oldsaker og fortidsminner.

«Austraat efter solnedgang» Henrik Mathiesen 1911. Foto: NTNU UB

Henrik Mathiesen (1847-1927) var ufør og derfor sterkt knyttet til hjemmet i sin barndom. Han vokste opp på Loholt Søndre i Strinda og måtte ha privatlærer de første årene. Allerede som 6-åring lærte han landmåling og tegning av sin far, proprietær og landmåler Iver Mathias Mathiesen (1815-1872). Han fikk derfor tidlig interesse for kart og topografi. Hans hovedinteresse var innenfor by- og lokalhistorie, og det betød først og fremst Trondhjem by og Strinda. Han fikk senere opplæring i tegning og fotografering på Trondhjems borgerlige realskole. Fotoalbumene hans viser folk i Strinda fra 1860-årene og framover.

Slavesmia i Danielsveita. Henrik Mathiesen 1897. Foto: NTNU UB

Mathiesens interesse for middelalderhistorie ble tidlig vekket gjennom historielesing og utforsking av Nidarosdomen og historien om hellige Olav. Helgenkongen ble for Mathiesen bekreftelsen på Trondhjems viktige betydning for norgeshistorien. Mot slutten av 1800-tallet vokste interessen for lokalhistorie i Norge. Vi fikk en del lokalhistorikere som ikke hadde formell utdanning, men som la ned betydelig granskingsarbeid om lokale forhold. Artikler om dette ble publisert i lokalhistoriske skrifter og aviser. Det som skiller Mathiesen fra andre lokalhistorikere er nettopp hans illustrasjoner med sirlige tegninger og akvareller.

 

Karriere

Mathiesen flyttet til Christiania i 1870-årene for å arbeide innenfor handel, men snart bestemte han seg for heller å satse på tegnekunsten, lokalhistorien og journalistikken.

Mens han bodde i Christiania gikk han på kunstskolen til von Hanno. Han illustrerte flere arkeologiske verker, blant annet skrevet av arkeolog Ingvald Undset.

Øverland. Illustreret Norges historie. Ill. av Henrik Mathiesen. Foto: NTNU UB/S.Løchen

Dette medførte studiereiser på Østlandet og i Trøndelag. 1885-86 fikk han undervisning i perspektivlære i København. Han ble ansatt ved Det Kongelige Frederiks Universitet, senere Universitetet i Oslo, for å tegne av oldsaker i samlingene 1886. Tegningene er fremdeles bevart på Kulturhistorisk Museum.

 

 «Trønderen som tegnet Norge»

Jacob Breda Bull fikk ideen til å utgi den aller første utførlige norgeshistorien. Da O.A. Øverland som følge av dette ga ut sin store Illustreret Norges historie i 12 bind (utg. 1885-1900) var det Mathiesen som fikk billedredaktøransvaret, og han leverte selv en rekke fine tegninger til verket. Han var medarbeider i Folkebladet i 1890-årene. Fortidsminnesforeningen mottok tegninger av gamle middelalderkirker, oldsaker og fortidsminner, hvorav noen ble trykt i Årsberetning. Han skrev et flerbinds verk om Trondhjem i middelalderen utgitt av Folkebladet, som han illustrerte selv.

Tegner og lokalhistoriker i Trøndelag

Han regnes som den første byhistoriker i Trøndelag og skrev og illustrerte den første byhistorien om Trondhjem i middelalderen.

Domkirken. Likstein over Paal Finnson. Tegning 1888. Foto: NTNU UB

Siden Mathiesen tidlig hadde fått opplæring og kunnskaper om kart og landmåling var han spesielt interessert i gamle kart. På studiereiser til København og Flensburg satt han i arkiver og bibliotek og tegnet av kart over Trondhjem i riktig målestokk. Originalene var glemte kunstverk og viktige bidrag til forståelsen av Trondhjems tidlige historie. Mathiesen kopierte og fargela oppmålinger av Erkebispegården og Munkholmen, og var spesielt opptatt av å gjenfinne middelalderbyens topografi med veiter og gater. Han kalte seg selv litterat og tegner, og publiserte ny viten om byen i avisene.

«Munk-Holm : opmaalt … Aar 1760 af J. N. Eckleff». Kopiert 1890. Foto: NTNU UB

Mathiesen flyttet tilbake til Strinda litt før 1900 og bosatte seg på eiendommen på Ranheim som han kalte Fagrabrekka. Her skrev han utallige lokal- og personhistoriske artikler i Dagsposten, Adresseavisen, Nidaros og andre aviser, alt illustrert av ham selv. Originalene finnes på Gunnerusbiblioteket, og hans eget klipparkiv er bevart.

Utsikt fra Fagrabrekka mot Strindfjorden. «Ideelt» bilde. Tegnet av Henrik Mathiesen 1911. Foto: NTNU UB

Mathiesen var svært opptatt av det «forsvundne Trondhjem».  Tegningene og akvarellene viser da også ofte gamle bygninger, bystrøk og eiendommer som senere er revet eller blitt borte på grunn av brann. Det er derfor av stor betydning at disse nå er publisert i bibliotekets database, gunnerus.no, til fri benyttelse for alle historieinteresserte.

Gramgården, senere revet og flyttet til Sverresborg. Foto: NTNU UB/S.Løchen

«Fra det Trondhjemske» Tegnet 1892. Kulturhistorisk Museum, Oslo. Foto: NTNU UB/S.Løchen

 

 

Kilder:

Henrik Mathiesen. Privatarkiv nr.1. NTNU Universitetsbiblioteket, Gunnerusbiblioteket.

Løchen, Sølvi. Henrik Mathiesen (1847-1927): tegner og lokalhistoriker. S.89-121. I: Trondhjemske samlinger 2016.

Norsk kunstnerleksikon: bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. Universitetsforlaget, Oslo, 1986.

Kategorier
Privatarkiv UBrss

TMV-skip under første verdenskrig

For 100 år siden, den 4. august 1917, ble frakteskipet Azira torpedert av en tysk ubåt seks mil sørøst for Seaham på østkysten av England. Azira var nylig rekvirert av britiske myndigheter da den gikk ned. Én mann mistet livet. Dampskipet Azira (bnr. 130) ble bygd ved Trondhjems Mekaniske Verksted, og var ett av en rekke skip fra Trondheim som led samme skjebne gjennom de fire krigsårene. Totalt ble over tjue TMV-bygde skip senket i løpet av krigen. Den norske handelsflåten ble hardt rammet gjennom krigen med over 800 senkede skip og rundt 2000 døde norske sjømenn.

Da Azira stod ferdig i 1907 var Trondhjems Mekaniske Verksted midt inne i en tid med vekst og høy aktivitet. Verkstedet var blitt en av landets største bedrifter og hadde en periode rundt 700 ansatte. Fra 1900 til 1915 ble det bygget nær 80 skip ved verkstedet, og Azira hadde ti søsterskip som ble bygd i perioden 1900-1909. Av disse var det kun bnr. 128 Inger som kom seg uskadet gjennom to verdenskriger. Åtte av søsterskipene i tillegg til Azira ble senket i løpet av første verdenskrig, mens bnr. 91 Balder ble bombet utenfor Dover i 1940.

Arkivet etter T.M.V inneholder rikholdig dokumentasjon av skipsbyggingen i Trondheim gjennom over hundre år. Skipstegninger, foto, kontrakter og spesifikasjoner, arbeidsbøker og regnskaper er blant materialet som dokumenterer hvert enkelt skips historie frem til sjøsetting. Arkivet er ikke ferdig ordnet, og det foreligger kun en katalog over deler av arkivet. Biblioteket kan likevel ved forespørsel bistå interesserte som har konkrete spørsmål om aktuelt materiale i arkivet, og det meste av arkivmaterialet kan lånes ut på vår lesesal.

Arbeidsbok B for bnr. 130 Azira, side 143. Boka viser hva slags arbeid som har blitt utført og hvem som har utført arbeidet. I tillegg timebruk/lønn. Denne siden viser arbeid utført på kraner og ventiler oktober 1907. Arkivet inneholder 569 slike byggeregnskapsbøker. De eldste er tre bøker for byggenummer 10 Lodden, bygd i 1867.

Bnr. 116 Wilfred var et av søsterskipene til Azira, og bygd i 1905 for Albr. W Selmer, og senere overført til Det Selmerske Rederi. Skipet ble senket på kvelden 15.03.1917 av tysk ubåt ved Ouessant utenfor Bretagne. Hele mannskapet overlevde etter at de kom seg i livbåtene og nådde land morgenen etter.

 

Bnr. 148 Herdis ble sjøsatt fra T.M.V i desember 1911. Lasteskipet ble rekvirert av britiske myndigheter i 1916 og mot slutten av første verdenskrig ble skipet torpedert av en tysk ubåt utenfor North Yorkshire, Storbritannia. Hele besetningen på tjue mann overlevde angrepet.

 

Første side av spesifikasjon for bygging av lasteskipet Svein Jarl (bnr. 137), med informasjon om skipets dimensjoner, kjøl, stevne, ror og vannballasttank. Skipet ble torpedert og senket øst for Skottland på vei til Kirkenes med kull natt til 9. juni 1915. Tolv av femten besetningsmedlemmer omkom.

 

Lengdesnitt og deksplaner for bnr. 152 Gjesø. Skipet ble levert til A/S Sørlandet (Engelbrethsen & Henriksen) i 1912. Sommeren 1915 gikk skipet på en mine utenfor Tyne på vei til Kristiania med kull. Besetningen kom seg i to livbåter og ble etter seks timer reddet opp av den britiske tråleren «Sarah». TMV-arkivet inneholder en stor samling skipstegninger i storformat.

 

Oversikt over TMV-skip som ble torpedert eller senket i løpet av første verdenskrig

Bnr. 137 Svein Jarl – torpedert og senket 09.06.1915 på reise fra Workworth til Kirkenes. 12 menn omkom, 3 ble reddet.

Bnr. 152 Gjesø – minesprengt 29.06.1915 på vei til Kristiania fra Tyne med kull. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 145 Rolf Jarl – senket 27.09.1916 av ubåt ved Vardø på reise mellom Aalesund og Arkangelsk med sild. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 95 Cedric – senket 05.10.1916 av tysk ubåt på vei fra Bordeaux til Barry. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 164 Skog – trolig mine 26.10.1916 på vei til Swansea, Wales fra Bordeaux, Frankrike. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 108 Jane – senket 29.10.1916 av tysk ubåt på vei fra Barry Docks (Wales) til Coen. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 127 Ivanhoe – senket 01.11.1916 av tysk ubåt på vei fra Soroka (Russland) til Hull. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 93 Draupner – senket 30.11.1916 av tysk utbåt på reise mellom St. Nazaire og Cardiff. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 120 Standard – senket 19.12.1916 av tysk ubåt på reise mellom Uddevalla og W. Hartlepool. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 157 Portia – mineeksplosjon 01.02.1917 i Nordsjøen på vei til Bilbao med kull. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 116 Wilfred – senket 15.03.1917 av tysk ubåt ved Ouessant utenfor Bretagne. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 96 Aasta – senket 27.03.1917 av tysk ubåt på vei til Swansea fra Villa Peal. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 158 Alvø – senket 28.04.1917 av tysk ubåt på reise til Island fra Liverpool. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 140 Gurth – senket 06.05.1917 tysk ubåt på reise mellom Liverpool og Gibraltar. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 155 Arnfinn Jarl – torpedert 20.05.1917 ved Holmengrå fyr i Fedje i Hordaland på til Tyne fra Narvik. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 114 Turid – torpedert 28.05.1917 av tysk ubåt ved Peterhead, Skottland på vei fra Trondheim til Grimsby. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 134 Nidelven – minesprengt 24.07.1917 på reise fra Newcastle til Svolvær. To norske sjømenn og én russisk passasjer omkom. Fire ble hardt såret.

Bnr. 101 Baldwin – senket 25.07.1917 ved Cabo Torinana (Spania), på vei til Liverpool. Mannskapet evakuerte til livbåtene etter å ha blitt beskutt. Deretter ble skipet senket av en tysk ubåt.

Bnr. 130 Azira – torpedert og senket 04.08.1917 av tysk ubåt seks mil sørøst for Seaham på østkysten av England. Snekkeren ombord omkom da torpedoen traff skipet. Det øvrige mannskapet ble reddet.

Bnr. 148 Herdis – senket 29.06.1918 av ubåt utenfor Yorkshire. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 89 Nanna – torpedert og senket 04.10.1918 av tysk ubåt da skipet var på vei fra Skottland til Frankrike. Ni mann omkom, seks ble reddet.

 

Kilder:

A-0310 Trondhjems Mekaniske Verksted, NTNU Universitetsbiblioteket

Sjøforklaringer over forliste norske skibe (1915, 1916. 1917)

Finn R. Hansen (1995): Her byggedes skibe 1843-1983

www.sjohistorie.no

www.wrecksite.eu

Kategorier
Bilder Kart Privatarkiv UBrss Ukategorisert

15 år og førstereisgutt ombord på en seilskute til New York i 1881

Norsk skipsfart ble sterkt rammet av redusert handel under napoleonskrigene på første del av 1800-tallet, men næringen vokste kraftig igjen fra 1820-årene og frem mot 1880-årene. Norge ble en ledende sjøfartsnasjon, og dette ble også en kilde til nasjonal stolthet.

Sjøfarten ble viktig for unge norske gutter som trengte arbeid og inntekt. For mange ble det å ta hyre på båt starten på arbeidslivet og voksenlivet, og mange reiste ut i svært ung alder. Begreper som ungdom og ungdomstid var ukjente, konfirmasjonen fungerte ofte som et skarpt skille mellom barndom og voksenliv.

Reiseruten til Lorens Brun, tur-retur fra Trondhjem til New York via Lisboa.

En av de som reiste ut var trondhjemmeren Lorens Brun. Lorens ble født i 1866 som eldstesønn av apoteker Brun og vokste opp i Kongens gate 14, bedre kjent som Sommergården og Svaneapoteket. Til forskjell fra mange andre gutter som reiste ut kom Lorens fra en velstående familie. Lorens var 15 år, og ikke konfirmert, da han mønstret på barkskipet «Leif».

Universitetsbiblioteket oppbevarer en kopi av dagboken hans, og den gir et sjeldent innblikk i dagliglivet til en ung sjømann på 1880-tallet.

Side i dagboken med liste over utstyret Lorens hadde med seg på reisen. NTNU UB, privatarkiv A-0063 Lorens Brun

Hvorfor han reiste ut vet vi ikke med sikkerhet, men kanskje var det eventyrlysten som var så sterk at familien lot sin eldste sønn dra ut på denne ikke ufarlige reisen? Lorens skal heller ikke ha vært særlig interessert i å overta sin fars apotekervirksomhet. Kanskje var han også inspirert av militærslekten Bruns lange tradisjoner, for denne reisen ble også begynnelsen på en militær karriere.

28. juli 1881 seilte skipet ut fra Trondhjem med kurs for Amerika. Lorens var hyret som kahyttsgutt og var en del av et mannskap på totalt elleve mann. Som kahyttsgutt stod Lorens nederst på rangstigen og for en ung mann fra en velstående familie må dette ha vært en voldsom forandring fra hans liv i Trondhjem.

Unge menn som heiser seil ombord en seilskute. Illustrasjonsbilde fra skipsliv på 1800-tallet. NTNU UB, Gløersen

Den unge Lorens førte dagbok gjennom hele den fire måneder lange seilasen.

Lorens forteller fra dagboken:

Avreisedagen torsdag 28 Juli. Stod opp Klokken 6 og begyndte mitt første Arbeide som Kahytsgut nemlig at hive Anker. Efter flere timers Arbeide med at hale os ud blev vi slæbt et Stykke nedover Fjorden af Dampskibet Orkla. Derefter krydsede vi ud igjennem Fjorden. Jeg hjalp en Del til med at brase Ræerne o.s.v. 

Da jeg gik ned i mit lukar var vi næsten ved Agdenes. Jeg blev vækket midt paa Natten og gik derfra op paa Dækket saasnart jeg havde klædt paa meg. Der stormede frygtelig, og Kokken fortalte meg nu, at det var netop saa vi klarte os fra at støde, thi Lodsen viste seg at være mindre duelig, hvilket Kapteinen ogsaa før havde sagt at han var. Vi maatte tage ind alle Seil og kaste Anker i Brækstadbugten ved Ørlandet. Jeg gik akter og lagde meg Klokken 4.

Skipet ble liggende i Brekstadbukten i 5 dager.

Lørdag 30 juli. Stod op Klokken 91/2 og begyndte Dagen med at hjelpe til at hive Anker. Vi ligger fremdeles i Brækstadbugten og driver med Strømmen med ingen Ankre ude. Vi spulede saa Dæk og vaskede Skuden næsten hele Dagen for at det skulde være fint om bord næste Dag (Søndag). Udpaa Aftenen havde jeg ud Fiskesnøret, men med samme Resultat som igaar. Styrmændene og Lodsen som havde fisket før jeg begyndte, da jeg ikke havde Fiskesnøre fik tilsammen omtrent 20. Der har idag ligget mange Baade ude med Fiskere ved Siden af Skuden. Da jeg kom ind i mit Lukar Kl. 9.1/2 for at lægge meg fandt jeg Skibshunden, det Bæst, liggende i min koje. Jeg tog den straks i Nakken og hivede den ud. Jeg lagde meg derpaa forberedt paa at faa en god Del Lopper næste Morgen.

Onsdag 3die August. I Dag endelig lettede vi Anker, hvormed jeg hjalp til og forlod Brækstadbugten, hvor vi havde lagt 5 Dage. Vi satte Seil til og jeg var tilveir og hjalp til. Vi tog igjen Briggen Jofur fra Arendal, som var langt forud for os og seilede saa langt forbi den at vi ikke kunde se den uden med Kikkert om Aftenen. I Eftermiddag rensede og vaskede jeg Storlugen til Lasterummet. I Aften tog Dampskibet Uranus os igjen og vi heiste Flag til dem. I Aften saa jeg en hel Del Niser som boldtrede seg i Fjorden. Jeg har i Aften skrevet et Brev hjem til Far.

Andre halvdel av 1800-tallet var en brytningstid innen skipsfarten, slik som det var på fastlandet med modernisering av landbruket og industriutvikling i byene. De gamle seilskipene av tre ble utfordret av dampskip.

Illustrasjonsbilde av en bark på 1800-tallet. NTNU UB, Røske og Røstad arkiv.

Lorens forteller om dampskip som drar forbi seilskipet. Når de nærmede seg New York økte antall skip veldig, både seilskip og dampskip,  dette er et godt bilde av det som ble realiteten mot slutten av 1800-tallet.

Etter seks ukers seilas var skipet fremme i New York.  Lorens skildrer oppholdet og savnet av familien  i dagboken sin.

9. september. Vi har i hele Dag lagt udenfor Staten Island. I formiddag gik skipperen i Land og var borte i hele Dag. I formiddag pussede jeg Messing og i Eftermiddag spylede vi Dæk .  Henimod Aften kom skipperen om bord og havde med seg en liden amerikansk gut, med hvem jeg snakkede en Del Engelsk. Vi har havt meget godt Veir idag. De andre fik Breve medens Jeg fik til min Store sorg ingen.

10. september. I Morges holdt vi paa med at tage ned Seil. Jeg fik Lov til at gaa i Land i formiddag. Først var jeg hos den norske Magten hvor jeg fandt Breve til meg, saa Møde jeg med en gut som skulde vise meg frem til Central Park, men han var lige ukjendt som jeg. Vi var ind paa en restauration og fik litt at spise, men det var daarlig Mad der, saa reiste vi tilbake med jernbanen,  og derefter saa med fergen til Staten Island hvorfra jeg blev roet om bord. I Dag har vi havt regnveir.

I dagboken forteller Lorens om fire mann fra mannskapet som hadde stukket av i løpet av natten:

18. september. Søndag. I Morges da jeg kom ud fik jeg høre at 4 Mand var Rømde om Natten, nemlig Kokken, tømmermanden, jungmanden og Dæksgudten.

Noen benyttet altså overfarten for å emigrere fra Norge til USA på billigst mulig måte. Dette var nok en forlokkende mulighet i en tid der mange nordmenn og andre europeere søkte lykken i Amerika.

Turen gikk videre til Lisboa med ny last.

Tirsdag 20. september. I Morges fik vi høre at vi skulde til Lissabon med hvete, vi fik ogsaa høre den nyhet at Garfield, Amerikas president var drept (19 september 1881) Aftenen før, alle i Skibet heiste da flag paa halv stang. I Dag har vi holdt paa med aa kaste ud ballast hvilket var et meget tungt Arbeide med halvt Mandskap.

På overfarten mot Portugal kom de inn i et kraftig uvær og Lorens forteller i dagboken sin om det som må ha vært svært dramatiske dager:

5. oktober. Jeg blev vækket af en forferdelig støi noget før 4. Jeg gik op paa Dækket, Bølgene slog os i hvert Øieblik. Jeg var saa oppe paa Dækket til kl 7, da jeg gik ned og saa sov jeg fra kl.10 til kl.12. I hele Eftermiddag var jeg oppe, da blev store øvre Mærsseil revet. Store seilskjødet gikk ogsaa i middagstiden. Vi gjorde 10 Mil i Vagten.

6. oktober. I Dag var Veiret endnu verre. Forre Stagseil gik. Hagillbyger kom meget ofte. Jeg var paa Dækket i Formiddag Jeg Stod og holdt paa kappen til Forhalvdækket for andenstyrmanden, da der kom en veldig bølge. Jeg Stod i Lovart, men jeg blev slynget ned i Læ mellom Pulrerne, hvor jeg fik et dygtig slag i hodet, jeg troede jeg var udenbords, men det var jeg lykkeligvis ikke.

Etter disse dramatiske dagene hadde skipet for det meste godt vær på resten av ferden mot Europa. Lorens forteller mindre og mindre i dagboken sin, det blir til slutt en logg over hvilken vakt han hadde og hvordan været var.

Da skipet ankom Stavanger 28. november var Lorens tilbake i Norge etter en fire måneder lang reise, nøyaktig én måned etter ankomsten til Lisboa.

Portrett av den eldre Lorens Brun. NTNU UB, Peder O. Aune

Lorens ble konfirmert våren etter hjemkomsten. Sjølivet hadde også antagelig gitt mersmak. Han gikk senere sjøkrigsskolen og ble premierløytnant. Lorens dro senere til Amerika og jobbet flere år i Argentina og Brasil blant annet som norsk-svensk visekonsul, landmåler og skipsmegler. Senere flyttet han tilbake til Trondheim og jobbet som tollkasserer frem til 1936.

Lorens Brun døde i 1944.

 Kilde:

Hall, Sidney: A New General Atlas. A New Ed. London. Longman, Brown, Green and Longmans.

Foto: NTNU UB, Gløersen, NTNU UB, Peder O. Aune

NTNU UB, privatarkiv A-0063 Lorens Brun

 

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Antikvarisk oppmålingskartotek i Arkivportalen

Samtidig som vår gamle bildebase BIBSYS Galleri ble nedlagt og erstattet med Gunnerus.no forsvant også databasen ANTON (Antikvarisk oppmålingsarkiv). Nå har vi overført basen med de digitaliserte kartotekkortene til Arkivportalen slik at publikum igjen har tilgang til søk i kartoteket.

ANTON var en digitalisert utgave av NTNU Universitetsbibliotekets utgave av Antikvarisk oppmålingskartotek (AOK). Navnet er et akronym for Antikvarisk oppmålingsbase for norske hus. Basen ble utviklet som en del av prosjektet NAP – Norsk arkitekturportal. Kartoteket består av kort for drøyt 8000 oppmålinger.

Kartotekkortene ble pakket om fra arkivskap til spesialtilpassede kartotekesker. Foto: Erlend Lund/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

I tillegg til arbeidet med å overføre metadata fra ANTON til Arkivportalen har vi parallelt gått gjennom vår egen bestand av oppmålingstegninger (930 oppmålingsarbeider av totalt 8148 registrert i kartoteket), og sørget for å tilføre navn på oppmåler og samtidig rette feil og mangler ved registreringene. Katalogen for dette oppmålingsarkivet er også tilgjengelig på Arkivportalen.

Kartoteket har sin opprinnelse fra 1950-tallet da man under Arne Bergs ledelse så behov for å lage en felles oversikt over oppmålinger av eldre, norske hus. Kartoteket ble ført i fire eksemplarer, hos henholdsvis Riksantikvaren, Norsk folkemuseum, Universitetsbiblioteket i Bergen (senere overført til Statsarkivet i Bergen) og NTH, institutt for arkitekturhistorie (senere overført til NTNU Universitetsbiblioteket). Det var også disse institusjonene som hadde størst samlinger av denne type tegninger. Intensjonen var at alle de fire kartotekene skulle oppdateres fortløpende, men dette ble etter hvert ikke gjort gjennomgående. Når det er universitetsbibliotekets kartotek som er tilgjengelig her betyr det derfor at de tre øvrige kartotekene kan inneholde informasjon om en del tegninger som ikke ble registrert i ANTON. Oppmålinger fra følgende arkivinstitusjoner ble registrert: Borgarsyssel Museum, Riksantikvaren, Norsk Folkemuseum, Glåmdalsmuseet, De Sandvigske Samlinger, Drammens Museum, Fylkesmuseet for Telemark og Grenland, Stavanger Museum, Bygningssjefens kontor i Stavanger, Universitetet i Bergen, Historisk Museum, «Gamle Bergen», Bergens arkitektforenings oppmålingsarkiv, Norges Tekniske Høgskole (NTH (senere NTNU Universitetsbiblioteket), Folkemuseet for Trondheim og Trøndelag, Bygningssjefens kontor i Trondheim. I tillegg noen private aktører.

De digitaliserte kartotekkortene inneholder en del opplysninger som ikke er søkbare. Dette gjelder navn på oppmåler, oppbevaringssted og detaljer om hva slags tegninger som finnes i oppmålingen.

Som bruker vil man oppleve at søkefunksjonen vil være annerledes enn det man har vært vant med fra den gamle basen. Vi anbefaler å lese arkivbeskrivelsen som gir tips om hvordan du best kan søke i materialet i arkivportalen, og vi svarer gjerne på spørsmål om noe skulle være uklart.

Kategorier
Privatarkiv UBrss Ukategorisert

Arkitekt Martin Enger og bolignøden, privatarkiv A-0404, 1907-1946

M. Enger. Foto: Schrøder/NTNU UB

«Jeg maa tilstaa, at jeg ofte har set pessimistisk paa livet, ikke alene paa egne vegne, men ogsaa som følge av alt, jeg har hat anledning til at se i mit liv og i mit virke særlig paa boligsakens omraade, dog har mit eget familieliv, som har bragt mig saa megen glæde og tilfredshet, git mig den livserfaring, at hovedsaken her i livet er et godt hjem, og at det er den solideste grundvold for samfundet, samt git mig den livsopfatning, at en bedring av hjemmene, -dvs den enkelte families bolig -er en opgave av den allerstørste betydning til fremme av befolkningens kultur og trivsel. « -Martin Enger i Studentene fra 1899 (Kristiania 1924)

Martin Oscar Enger (27.05.1880 Hamar – 03.11.1946) tok sin avgangseksamen ved Trondhjems Tekniske Læreanstalts arkitektavdeling i 1902. I årene fram til 1908 arbeidet han som arkitektassistent hos forskjellige privatarkitekter i Danmark, i København og i Horsens, og i Norge bla i Ålesund etter bybrannen i 1904, hos Kaas & Roald. Fra 1908-1910 var Enger ansatt som arkitekt hos M. Thams & Co i Thamshavn. Her tegnet han bla interiøret i Hans Hagerups gate 10 i Trondheim, som ble bygget i 1910. Dette året giftet han seg med Helga Paus og de fikk etter hvert fire barn fra 1911-1917, Torleif, Else, Helge Marius og Kirsten Hedvig.

Villa tegnet i 1908

I 1909 fikk Enger 1.premie ved Polyteknisk Forenings Nationaløkonomiske Gruppes arkitektkonkurranse om arbeiderboliger. Polyteknisk Forening, stiftet i 1852, var en forening for ingeniører og andre tekniske fag, herunder arkitekter. Med konkurransen “Plan for arbeiderboliger i bystrøk” ville foreningen hjelpe folk med å planlegge sin egen bolig. «Egne hjem» var i disse årene utviklet til en bevegelse som preget den norske småhusbebyggelsen og Enger tegner forslag til boligtyper for «Egne hjem» flere ganger i løpet av de neste tiårene.

I 1912 fikk Enger 1. premie i en konkurranse hos Norsk Husflids Venner om småbrukerhjem. I 1915, innkjøp i Landbrukshusholdningsselskapets konkurranse om bondegård av Trøndertype.

Fra 1910-1913 var Martin Enger bestyrer og lærer i fagtegning ved Bodø Tekniske Aftenskole. Enger var samtidig privatpraktiserende arkitekt i Nordland, og tegnet bla pleiehjem for tuberkuløse på Brønnøy (14 senger), Meløy (10 senger), Mosjøen (10 senger) og Vardø (14 senger) og han tegnet Bodø folkebad. For Trondhjems legeforening tegnet han, i 1913, et tuberkulosehjem for barn (20 senger), første utbygging på Vikan i Stjørdal. For Bjerkvik i Ofoten tegnet han en kombinert skole og kapell (som ifølge de som har sett det ble meget vakkert).

Skole og forsamlingshus i Bjerkvik, tegnet i 1913

 

I 1913 ble Enger ansatt som bygningsinspektør i Trondheim og fungerte i denne stillingen fram til 1916. Han var i denne perioden sekretær for en komité, nedsatt av Nordenfjeldske arkitektforening og Trondhjems tekniske forening, som skulle undersøke boligforholdene i Trondheim. Undersøkelsen av ca. 2000 leiligheter i byens forskjellige strøk, konstaterte en overbefolkning i 31% av de undersøkte leilighetene. Engers mente, i 1914, at boligmangelen kunne avhjelpes gjennom en kommunal bank med en boligskatt på eldre eiendommer til fordel for nybygde leiligheter. De eldre eiendommene kunne til gjengjeld kreve en noe høyere husleie mot at deres boligskatt gjorde lånene i den kommunale banken rente og avdragsfrie. Litt etter litt ville antallet leiligheter stige.

Enger leverte, i 1916, tegningene til boligkomplekset Klostergata 33-35 og Erik Jarls gate 2-4 i Trondheim, et kompleks som var beregnet til å skulle koste 500 000,- kr den gangen.

Fom 15.02.1916, etter brannen i Bergen, ble Enger ansatt som sekretær ved Bergen Boligråd og som sjef for dets arkitektkontor, hvor han utførte kontroller av en rekke byggeselskaper med kommunal garanti og var utførende arkitekt for boligrådets provisoriske og permanente bygninger bla 200 leiligheter på Gyldenpris, 1916, og en murbebyggelse med 150 leiligheter på Møhlenpris. Årene 1917-1919 bygget Enger boliger i tre for Haugesund kommune på Risøya og Hauge i Haugesund.

Akvarell av Krohnminde, malt i 1919

I 1920 fratrådte han sekretærstillingen og bygget for Sporveiens Reparatørers Byggeselskap komplekset ved Krohnsminde i Bergen, ferdig i 1923. I 1922 fikk Martin Enger statens teknikerstipend og reiste til England, Frankrike, Belgia og Nederland for å studere boligkooperation og boligbygging.

Akvarell av en dansk Skovridderbolig med detaljer

 

Da det ble mindre byggevirksomhet i Bergen i 1923, søkte Enger stillingen og ble ansatt, som bygningsinspektør i Halden kommune. Stilling omfattet bygningssjefsarbeidet, byarkitektarbeidet, sekretærarbeidet for boligrådet, styre og vedlikehold av kommunens bygninger og leiegårder og drift av boligfondet, opprettet i 1919. Han var arkitekt for Halden kooperative Boligselskaps boligbygging og lærer i frihåndstegning ved Haldens Tekniske Aftenskole. Han tegnet mange mur og trebygninger og Røed skofabrikk. I 1925 ble det en diskusjon bla i Smaalenenes Amtstidende om Engers habilitet i det at han både tegnet hus og hadde kontrollen for kommunen. På dette svarer Enger at slike overfall vil bli ubesvart fra hans side. Martin Enger tegnet to gravkapell i Halden, ett i Tistedalen for Halden kommune, i 1928, og ett i Os i 1929, utsmykket av Per Vigeland og innviet i 1931. I 1929 ble stillingen som bygningssjef i Halden inndratt av sparehensyn, og Enger startet privat praksis i Trondheim. Her ble han ansatt som assistent i Husbygning for ingeniører ved NTH og som lærer i frihåndstegning for viderekomne ved Trondheim tekniske aftenskole.

Fra 1933-1937 var Martin Enger byggeleder ved Ringvoll Sanatorium og fra 1937-1943 byggeleder ved Trondhjems Fagskole samtidig som han ble byggeleder for Trondheim Tinghus fra 1937 og som han var til sin død i 1946. Han var medlem av rettsutvalget i Trondheim fra 1936-1937, medlem av Trondheim Arkitektforenings styre, 1938,1940-1941 og medlem av komiteen for revisjon av bygningsloven.

Privatarkiv A-0404, Martin Enger

Privatarkivet etter arkitekt Martin Enger omfatter hans yrkesaktive periode fra 1907-1946, en periode preget av boligmangel med to verdenskriger og en voksende befolkning i byene. Boligmangelen opptok derfor Enger sterkt og han deltok i den offentlige debatten med mange artikler og foredrag. I 1937 konkluderte han i en artikkel med at for Trondheims vedkommende, som han selv undersøkte i 1914: -» er mye forsømt da det bare er bygget 2900 av et behov på 5500 leiligheter. Det er nødvendig nok en gang å klargjøre boligbehovet og deretter kommer byregulering med sanering og nybebyggelse!»

Kilder:

Arkiv A-0404, Martin Enger

Gunnerus.no

Husbanken: Debatten om boligkvalitet og arbeidet med typetegninger, Kurt Jørgensen

Norsk Kunstnerleksikon

Riksarkivet: Handels- og industridepartementet, Industrikontoret A, I – RA/S-1260/E/Eg/L0012/0004

Studentene fra 1899 (Kristiania 1924)

Trondhjemsteknikernes matrikel 1870-1915 (Trondheim 1916), Alstad, O. (red)

WikiStrinda

Kategorier
Bilder Kart Manuskript Privatarkiv UBrss

Godseiere og husmenn på Helgeland. Arkivene som slektshistoriske kilder.

Petter Dass, portrett
Dette er sannsynligvis ikke Petter Dass. Foto: Wiki commons

Slekten Dass regjerte på Alstahaug i tre generasjoner. Den første var Petter Dass, den folkekjære dikteren. Hans mor var av slekten Falch som også er godt kjent. Han har stor etterslekt i Norge.

De store godsene på Tjøtta og Dønnes var viktige forutsetninger for den historiske utviklingen på Helgeland. I godsarkivene finnes på Gunnerusbiblioteket finnes en rekke dokumenter helt tilbake til 1600-tallet. De forteller om godseiere, leilendinger og husmenn, og det er bevart jordebøker, tiendemanntall, husmannskontrakter, bygselbrev og skjøter på mange gårder. Dette er også genealogisk interessant materiale om godseierne, deres familier, tjenestefolk og andre.

Foredrag

Tirsdag 28.mars kl.18.30 ønsker vi velkommen til foredrag om «Godseier og husmenn på Helgeland» med utgangspunkt i to godsarkiver på Gunnerusbiblioteket.

Sterke og velstående slekter på Helgeland

Petter Dass og hans slekt dominerte deler av området på 16- og 1700-tallet. De var både velstående handelsmenn og geistlige. På samme måte var slekten Falch en velstående slekt som eide store eiendommer og mange gårder. De kom fra Trondhjems handelsstand. Fogden Petter Jacobsen Falch og kona Anne Jonsdatter holdt til på storgården Tjøtta. Da han sluttet som fogd rundt 1640 ble han forvalter av Dønnesgodset, som var en av de største godssamlingene nordpå. Han hadde over 80 leilendinger.

Det fantes en livlig handelsforbindelse mellom Skottland og Norge på 1600-tallet. Peiter Pettersen Dundas var en skotsk handelsmann som ble borger i Bergen 1631. Da han reiste nordover til Helgeland for drive handel med fisk, fantes det allerede skotske handelsmenn før ham i området. Peiter ble kjent med fogdens familie på Tjøtta, og giftet seg med datteren hans, Maren Pettersdatter Falch. Da fogden døde i 1644/45 ble Anna igjen på Tjøtta i mange år. Peiter ga en verdifull lysekrone til kirken, men den forsvant i en brann på 1800-tallet. Peiter og Maren fikk sønnen Petter Dass i 1647, kjent som Nordlands dikterprest. Han reiste til Bergen for å gå på Katedralskolen og bodde hos sin skotske tante Maria gift Fasmer, og utdannet seg deretter til prest i København.

Markedsplassen på Bjørn, Dønna. Foto: NTNU UB.

Petter Dass giftet seg med Margrethe Andersdatter og fikk 3 barn som vokste opp. Etter hvert ble han mektig sogneprest på Alstahaug. Sønnen Anders Dass giftet seg med

Prestegården på Alstahaug. Foto: Wiki commons

Rebecca Angell, datteren til den rike Trondhjems-kjøpmannen Lorenz Mortensen Angell (bror til den enda rikere Thomas Angell). Anders ble som sin far sogneprest på Alstahaug, og etterlot seg en anselig formue på 31 000 riksdaler.

Fiskeressursene ga levebrød til mange

Helgelandskysten har i mange hundre år tiltrukket seg handelsmenn, og de har høstet av havets eventyrlige rikdommer. Fisken ble hentet opp av lokale fiskere, overtatt av handelsmenn og utliggerborgere og fraktet på jekter til Bergen. Her tok oppkjøpere over, og de fraktet varene videre til England, Danmark, Nederland. Tilbake fraktet de det livsnødvendige kornet. Det var store inntjeningsmuligheter for oppkjøpere, og mange ble rike og velstående. Dun fra ærfugl har også vært handelsvare i flere hundre år. De lokale fiskerne var ofte husmenn. Inntektene deres var avhengige av fangsten, og mange fikk vanskeligheter med å betale lån i dårlige tider.

Skjøtebrev på Kilvær på Tjøtta. Foto: NTNU UB

De måtte ta opp lån eller kjøpe korn på kreditt med fremtidige fiskefangster som garanti. Prester, embetsmenn og godseiere krevde dessuten husmennene for tiender og skatt. Dette kunne være vanskelig for fiskerne og husmennene å betale.

Tre godsarkiver i Gunnerusbiblioteket

Ved siden av kirkebøker og ministerialbøker kan godsarkivene være gode primærkilder til slektshistorisk forskning.

NTNU Gunnerusbiblioteket mottok tre viktige godsarkiv på 1900-tallet. Først ble det Brodtkorbske godsarkiv for Tjøtta gitt som gave fra Trondhjems Rotary Club i 1929. I 1980 fulgte Dønnesgodset fra Axel Coldevin. Til sammen gir de to arkivene et samlet bilde av de viktigste godsene på Helgeland gjennom 300 år. De ble brukt i «Helgeland historie» b.III, utgitt i 2011.

Biblioteket fikk deponert Reins klosters arkiv av familien Hornemann i 1983. Dette arkivet er klausulert.

Tegning av Dønna gård og kirke. Foto: NTNU UB
Kart over Helgeland av Albert Dass, sønnesønnen til Petter Dass. Foto: NTNU UB
Kategorier
Privatarkiv UBrss vitenskapshistorie

Kalkalger, nå på nett

Mikael Heggelund Foslie sin botaniske brevsamling fra årene 1884 til 1909 innen kalkalgeforskning er digitalisert og tilgjengelig i sin helhet på nettet via Gunnerus.no. Dette er en samling som består av nesten 2000 brev. Mikael Heggelund Foslie var en av de viktigste internasjonale forskere på systematikk til ikke-geniculate rødalger på begynnelsen av det 19. århundre (Woelkerling & Lamy 1998). I løpet av sin karriere som algolog, førte Foslie en omfattende internasjonal korrespondanses med forskere fra Australia, Japan, USA og Europa.

Fra før, i 2005, er de nesten 2000 brevene analysert og informasjonen i dem kategorisert og publisert i en katalog: «The collection of botanical letters to Mikael H. Foslie in the Gunnerus Library: a catalouge», Gunneria 78. Denne trykte katalogen er også tilgjengelig i en webbasert versjon fra NTNU UB. Katalogen gir en presentasjon av alle botaniske brev som Foslie mottok i tiden 1884-1909 og antas å være tilnærmet komplett for Foslie’s tid som kalkalgeforsker ved DKNVS Museet. Brevene er håndskrevne brev på norsk, svensk, dansk, engelsk, tysk, fransk og italiensk. Foslie fikk tilsendt kalkalger for identifikasjon fra alle deler av verden, inkludert kalkalger fra flere store ekspedisjoner, for eksempel Albatross ekspedisjonen til Stillehavet, Siboga Expedition til den Indio-Pacific-regionen og The German Deep-Sea Expedition Valdivia til det sørlige Atlanterhavet.

Kalkalger ble opprinnelig plassert i dyreriket sammen med stalakitt-lignende former. I 1837 viste Philippi at kalkalger uten porer virkelig var planter. Kalk utfelles i eller mellom cellene. Kalkalger finnes hyppigst blant rødalger, og teller ca. 1600 arter innen familien Corallinaceae.

Mikael Heggelund Foslie, ble født 1855 i Borge, Lofoten, og døde 1909 i Trondheim. Han var utdannet og arbeidet først som telegrafist i Lofoten 1874-1879. Ble ansatt som konservator ved Tromsø Museum i årene 1886-1891, med ansvar for botanisk samling og pattedyrsamlingen. 1892 ble han ansatt som annenkonservator for den botaniske og zoologiske samlingen ved DKNVS Museet i Trondheim, og jobbet der frem til han døde i 1909.

 

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Javel, herr statsråd!

NTNU Universitetsbiblioteket har en rekke arkiver etter personer som har vært politisk aktive, og en del av disse har hatt viktige rikspolitiske posisjoner. I fjor mottok biblioteket arkivet etter landbruksminister og gårdbruker Hans Ystgaard (1882-1953), mens vi året før mottok arkivet etter Bernhard Brænne (1854-1927) og et supplement til arkivet etter Olav Gjærevoll (1916-1994). Nedenfor følger en oversikt over våre arkiver etter personer som har innehatt en ministerposisjon.

 

Ole Richter, statsråd
Ole Richter. Foto: Frederik Klem / NTNU UB

A-0002 Ole Richter

Ole Richter (1829-1888) var fra gården Rostad på Inderøy i Nord-Trøndelag. Richter hadde juridisk embedseksamen fra 1852 og virket blant annet som overrettssakfører, høyesterettsadvokat og soreksrkiver. Han var innvalgt på Stortinget fra 1862 og satt blant annet i Konstitusjonskomiteen og Justiskomiteen, og var fra 1871 president i Odelstinget. Richter var Norges statsminister i Stockholm i perioden 1884-1888. Arkivet ble gitt til biblioteket i 1932 og består blant annet av et stort korrespondansearkiv som består av både private familiebrev og politisk korrespondanse. Blant annet finnes korrespondanse med Bjørnstjerne Bjørnson og Peter Christian Asbjørnsen. I tillegg inneholder arkivet taler, personalia og politiske saker. Arkivet utgjør 7,7 hyllemeter.

Arkivkatalog for A-0002 Ole Richter

 

 

Ivar Lykke. Foto: Peder O. Aune/NTNU UB.

A-0004 Ivar Lykke

Ivar Lykke (1872-1949) var kjøpmann og politiker, født og oppvokst i Trondheim. Han var sønnesønn av Iver Knudsen Lykke, som etablerte bedriften I. K. Lykke i 1830. Han var gift med Petra Anker Bachke (1873-1968) som var datter av Anton Sophus Bachke. Lykke representerte partiet Høyre, og gjennom sin politiske karriere var han både medlem av bystyret og formannskapet og senere varaordfører før han ble valgt inn på Stortinget i 1916. I 1920-21 var han stortingspresident, 1922-23 visepresident, 1923-26 igjen president. Han ble statsminister og utenriksminister for en mindretallsregjering i 1926 og ble sittende til 1928 etter valgnederlag i 1927. Arkivet på 3,4 hyllemeter består av materiale etter både Lykke og hans kone Petra Anker Bachke og inneholder blant annet private brev, politiske saker, manuskripter til taler og artikler, personlige dokumenter og avisutklipp.

Arkivkatalog for A-0004 Ivar Lykke

 

 

Hans Konrad Foosnæs. Foto: Ukjent/NTNU UB.

A-0026 Hans Konrad Foosnæs

Hans Konrad Foosnæs (1846-1917) var fra Namdalseid i Nord-Trøndelag. Han var landbruksminister (partiet Venstre) i Gunnar Knudsens første regjering i perioden 18. mars 1908-1. februar 1910. Før dette hadde han en lang politisk karriere bak seg. Han var ordfører i Beitstad i perioden 1880-1908, og var innvalgt til Stortinget 1882-85, 1888-1900 og 1903-1906 hvor han blant annet var formann i landbrukskomiteen i to perioder. Arkivet etter Foosnæs utgjør 1,5 hyllemeter og inneholder dokumentasjon fra hans virke som gårdbruker, skolemann og politiker, deriblant gårdsarkivet fra hjemgården Fosnes, materiale fra folkehøyskolevirksomheten og Folkevæpningssamlagene. I tillegg noe privat korrespondanse og personlige dokumenter. Arkivet ble gitt til biblioteket i 1979 som gave fra Olaf Welde.

Arkivkatalog for A-0026 Hans Konrad Foosnæs

 

 

Olav Gjærevoll. Foto: Klaus Forbregd/NTNU UB.

A-0313 Olav Gjærevoll

Olav Gjærevoll (1916-1994) fra Alvdal i Hedmark var landets første miljøvernminister (Arbeiderpartiet, 1972). Før dette hadde han vært sosialminister under Gerhardsen (1963-1965) og lønns- og prisminister i Trygve Brattelis regjering (1971-1972). Han var ordfører i Trondheim i to perioder (1958-1963, 1980-1981). Gjærevoll var utdannet botaniker (doktorgrad i 1956) og hadde en lang karriere som konservator ved Vitenskapsmuseet i Trondheim. Han var også professor ved Norges Lærerhøgskole. Arkivet utgjør 4 hyllemeter og består av korrespondanse, taler (blant annet 1. mai og 17. mai-taler), foredrag, vitenskapelige arbeider, politisk arbeid og fotomateriale. Arkivet er gitt til NTNU Universitetsbiblioteket av hans datter Inger Gjærevoll.

Arkivkatalog for A-0313 Olav Gjærevoll

 

 

Bernhard Brænne på sitt kontor. Foto: J.C.F. Hilfling-Rasmussen/NTNU UB (utsnitt av A_0415_U_L0003_0001_7)

A-0415 Bernhard C. Brænne

Bernhard C. Brænne (1854-1927) var fra Trondheim og overtok sin fars virksomhet og dannet tekstilbedriften/ullvarefabrikken Bernhard Brænne AS. Brænne satt på Stortinget i fire perioder mellom 1892 og 1918 for Høyre. Han var landets arbeidsminister fra 2. februar 1010 til 10. juni 1910 da han ble handelsminister. 1912 ble han igjen arbeidsminister (fra februar til august). Bernhard Brænnes arkiv ble gitt til biblioteket av hans barnebarn Gunnar Brænne og Elin Brænne Arbo i 2015. Arkivet på 1,45 hyllemeter består av korrespondanse, dagbøker, personlige dokumenter og fotomateriale. Arkivmateriale fra Brænnes far Johan Sørensen Brænne og en del andre familiedokumenter ble avlevert sammen med arkivet. Dette er utskilt i egne arkiv, henholdsvis A-0416 og A-0417.

Arkivkatalog for A-0415 Bernhard Brænne

 

Hans Ystgaard. Foto: Ukjent/NTNU UB.

A-0436 Hans Ystgaard

Hans Ystgaard (1882-1953) fra Sparbu i Nord-Trøndelag var landbruksminister i regjeringen Nygaardsvold i perioden 1935-1945. Han var også i to perioder ordfører i Sparbu. Arkivet ble gitt til biblioteket av hans barnebarn Hans-Magnus Ystgaard i 2016, etter at han ga ut boka Bonde og statsråd i krisetid. En biografi om Hans YstgaardArkivet etter Hans Ystgaard er på 1 meter og består for det meste av materiale fra hans tid som landbruksminister i perioden 1935-1945, og inneholder blant annet korrespondanse, manuskripter og utklippsbøker. I tillegg finnes dokumentasjon av driften av gården Ystgaard i Sparbu og noen familiedokumenter i arkivet.

Arkivkatalog for A-0436 Hans Ystgaard

 

 

 

Ragnar S. Skancke. Foto: Ukjent/NTNU UB.

Tek-0042 Ragnar S. Skancke

Ragnar S. Skancke (1890-1948) var professor i svakstrømteknikk ved NTH. Han ble medlem av Nasjonal Samling i 1933 og ble utnevnt til arbeidsminister i Vidkun Quislings første regjering. Fra 1942 og frem til krigens slutt i 1945 var han kirke- og undervisningsminister i Quislings andre regjering. Han ble i mai 1946 dømt til døden for landssvik og han ble henrettet på Akershus festning den 28. august 1948. Han er den siste som er henrettet ved dom i Norge. Arkivet er 0,3 hyllemeter og består av faglige uttalelser, korrespondanse og manuskripter.

Arkivkatalog for Tek-0042 Ragnar S. Skancke

 

 

 

Arkivmateriale etter rikspolitikere kan naturligvis finnes i andre arkiver, særlig gjennom korrespondanse. Et eksempel på dette er Fredrikke Marie Qvams arkiv som inneholder korrespondanse med hennes mann Ole Anton Qvam (1834-1904) som i siste del av 1800-tallet holdt en rekke ministerposter, blant annet var han justisminister tre ganger og Norges statsminister i Stockholm.

Arkivkatalog for A-0003 Fredrikke Marie Qvam

Arkivkatalog for A-003A Fredrikke Marie Qvam, privat korrespondanse, Gjævran gård