Kategorier
Bilder Kart Manuskript Privatarkiv UBrss

Godseiere og husmenn på Helgeland. Arkivene som slektshistoriske kilder.

Petter Dass, portrett
Dette er sannsynligvis ikke Petter Dass. Foto: Wiki commons

Slekten Dass regjerte på Alstahaug i tre generasjoner. Den første var Petter Dass, den folkekjære dikteren. Hans mor var av slekten Falch som også er godt kjent. Han har stor etterslekt i Norge.

De store godsene på Tjøtta og Dønnes var viktige forutsetninger for den historiske utviklingen på Helgeland. I godsarkivene finnes på Gunnerusbiblioteket finnes en rekke dokumenter helt tilbake til 1600-tallet. De forteller om godseiere, leilendinger og husmenn, og det er bevart jordebøker, tiendemanntall, husmannskontrakter, bygselbrev og skjøter på mange gårder. Dette er også genealogisk interessant materiale om godseierne, deres familier, tjenestefolk og andre.

Foredrag

Tirsdag 28.mars kl.18.30 ønsker vi velkommen til foredrag om «Godseier og husmenn på Helgeland» med utgangspunkt i to godsarkiver på Gunnerusbiblioteket.

Sterke og velstående slekter på Helgeland

Petter Dass og hans slekt dominerte deler av området på 16- og 1700-tallet. De var både velstående handelsmenn og geistlige. På samme måte var slekten Falch en velstående slekt som eide store eiendommer og mange gårder. De kom fra Trondhjems handelsstand. Fogden Petter Jacobsen Falch og kona Anne Jonsdatter holdt til på storgården Tjøtta. Da han sluttet som fogd rundt 1640 ble han forvalter av Dønnesgodset, som var en av de største godssamlingene nordpå. Han hadde over 80 leilendinger.

Det fantes en livlig handelsforbindelse mellom Skottland og Norge på 1600-tallet. Peiter Pettersen Dundas var en skotsk handelsmann som ble borger i Bergen 1631. Da han reiste nordover til Helgeland for drive handel med fisk, fantes det allerede skotske handelsmenn før ham i området. Peiter ble kjent med fogdens familie på Tjøtta, og giftet seg med datteren hans, Maren Pettersdatter Falch. Da fogden døde i 1644/45 ble Anna igjen på Tjøtta i mange år. Peiter ga en verdifull lysekrone til kirken, men den forsvant i en brann på 1800-tallet. Peiter og Maren fikk sønnen Petter Dass i 1647, kjent som Nordlands dikterprest. Han reiste til Bergen for å gå på Katedralskolen og bodde hos sin skotske tante Maria gift Fasmer, og utdannet seg deretter til prest i København.

Markedsplassen på Bjørn, Dønna. Foto: NTNU UB.

Petter Dass giftet seg med Margrethe Andersdatter og fikk 3 barn som vokste opp. Etter hvert ble han mektig sogneprest på Alstahaug. Sønnen Anders Dass giftet seg med

Prestegården på Alstahaug. Foto: Wiki commons

Rebecca Angell, datteren til den rike Trondhjems-kjøpmannen Lorenz Mortensen Angell (bror til den enda rikere Thomas Angell). Anders ble som sin far sogneprest på Alstahaug, og etterlot seg en anselig formue på 31 000 riksdaler.

Fiskeressursene ga levebrød til mange

Helgelandskysten har i mange hundre år tiltrukket seg handelsmenn, og de har høstet av havets eventyrlige rikdommer. Fisken ble hentet opp av lokale fiskere, overtatt av handelsmenn og utliggerborgere og fraktet på jekter til Bergen. Her tok oppkjøpere over, og de fraktet varene videre til England, Danmark, Nederland. Tilbake fraktet de det livsnødvendige kornet. Det var store inntjeningsmuligheter for oppkjøpere, og mange ble rike og velstående. Dun fra ærfugl har også vært handelsvare i flere hundre år. De lokale fiskerne var ofte husmenn. Inntektene deres var avhengige av fangsten, og mange fikk vanskeligheter med å betale lån i dårlige tider.

Skjøtebrev på Kilvær på Tjøtta. Foto: NTNU UB

De måtte ta opp lån eller kjøpe korn på kreditt med fremtidige fiskefangster som garanti. Prester, embetsmenn og godseiere krevde dessuten husmennene for tiender og skatt. Dette kunne være vanskelig for fiskerne og husmennene å betale.

Tre godsarkiver i Gunnerusbiblioteket

Ved siden av kirkebøker og ministerialbøker kan godsarkivene være gode primærkilder til slektshistorisk forskning.

NTNU Gunnerusbiblioteket mottok tre viktige godsarkiv på 1900-tallet. Først ble det Brodtkorbske godsarkiv for Tjøtta gitt som gave fra Trondhjems Rotary Club i 1929. I 1980 fulgte Dønnesgodset fra Axel Coldevin. Til sammen gir de to arkivene et samlet bilde av de viktigste godsene på Helgeland gjennom 300 år. De ble brukt i «Helgeland historie» b.III, utgitt i 2011.

Biblioteket fikk deponert Reins klosters arkiv av familien Hornemann i 1983. Dette arkivet er klausulert.

Tegning av Dønna gård og kirke. Foto: NTNU UB
Kart over Helgeland av Albert Dass, sønnesønnen til Petter Dass. Foto: NTNU UB
Kategorier
Manuskript UBrss

Nærøymanuskriptet – og flere mysterium om proveniens

Nærøymanuskriptet, eksemplar XA Qv. 374. Foto: Nils Kr. Th. Eikeland, NTNU UB

 

Johan Randulf er kjent for å ha forfattet «Nærøymanuskriptet» eller mer korrekt: «Relation angaaende Finnernes saa vel i Finmarken som Nordlandene deres Afguderie og Sathans Dyrkelse, som af Guds Naade ved Lector von Westen og de af hanem samestæds beskikkede Missionairer, tiid efter anden ere blevne udforskede»

Johan Randulf (f. 1686 – d.1735) var sønn av biskopen i Bergen Niels Randulf. Johan Randulf var sogneprest i Nærøy og prost i Namdalen i årene 1718-1727. Hans kjennskap til samene var hentet fra omgang med samer i hans eget prosti, og gjennom samtaler med Thomas von Westen og hans ledsager Jens Kildal (misjonær i Salten fra 1721). På von Westens tredje misjonsreise nordover i januar 1723 var Randulf vertskap for disse to misjonærene på sin prestegård på Nærøya. Her samlet de en del samer for å forhøre dem om deres hedenskap og for å omvende dem til kristendommen. Randulf forteller i sitt manuskript at von Westen var i besittelse av over 100 runebommer som han hadde fått inn av omvendte noaider. Randulfs manuskript fra 1723 er av Just Qvigstad betegnet som et av de viktigste norske kildeskrift om samene.

Manuskriptene i Gunnerusbiblioteket

Ingen originale manuskripter fra Randulfs hånd eksisterer i dag. Derimot finnes mange avskrifter både i Norge og København. Avskrivning var dens tids «kopiering» og en vanlig måte å mangfoldiggjøre eksemplarer på. De mange avskriftene som eksisterer nettopp av dette manuskriptet tyder på at det har vakt betydelig interesse i sin samtid. Gunnerusbiblioteket eier to (tre?) avskrifter av Randulfs manuskript: XA Qv. 22 (55 sider), XA Qv. 23 (4 sider , 2 tegninger) og XA Qv 374 (130 sider, 1 tegning) hvorav de to sistnevnte har vedlegg med tegning av runebommer.

Frøyningsfjelltrommen fra Folldalen i Namdal. Eies av Meninger Museen i Tyskland. Foto: Meininger Museen.

Manuskriptet XA Qv. 22 er skrevet av to personer som ikke er navngitt i noen katalog. Skulle jeg gjettet på hvem som kan ha gjort avskrivningen, ville jeg sagt at Gerhard Schøning og/eller Benjamin Dass nok har hatt med dette å gjøre. De to sto for mange av de eldste avskriftene som finnes i biblioteket.

Manuskriptet som heter XA Qv. 23 går for å være en avskrift, hvorav navnet Gerhard Schøning er det eneste navnet som er knyttet til manuskriptet. Hans navn er nevnt i EN av bibliotekets kataloger (seddelkatalog). I trykte kataloger derimot, er manuskriptet ikke oppgitt med forfatter.

Er runebommetegningene originalt von Westens?

I samme XA Qv. 23 finnes det to runebommetegninger som har vært med manuskriptet så lenge det har vært i biblioteket. Tegningene er i nyere tid av Qvigstad antatt – dog på usikkert grunnlag – å være fra Thomas von Westens hånd. I våre trykte kataloger sies det derimot ingen ting om at tegningene stammer fra von Westen. De to vedleggene med tegninger føyer seg godt inn med resten av manuskriptet i papirtype og form, og jeg stiller meg undrende til at tegningene kan ha kommet annet steds fra, enn fra den som også har sørget for avskriften. Kan det heller være slik at skriver og tegner er samme mann? Dersom skriveren er Gerhard Schøning, er det ikke vanskelig å se for seg at han har stått bak tegningene også, for han var en habil tegner. Papirtype og form må i alle fall biblioteket undersøke nærmere, og med vår konservators hjelp kan vi kanskje komme nærmere en avklaring.

Den ene tegningen i XA Qv. 23 viser i alle fall en runebomme fra Rødøy (Helgeland), mens den andre tegningen viser den unike «Frøyningsfjelltrommen» fra Folldalen i Namdal.

«Frøyningsfjelltrommen» eies av Meininger Museen i Thüringen (Tyskland), fordi den ble av danskekongen gitt som bryllupsgave til en tysk kongelig person i 1757.  I anledning «Tråante 2017» er trommen utstilt hos NTNU- Vitenskapsmuseet, sammen med tegningen av trommen i XA Qv. 23.

Både XA Qv. 22 og XA Qv. 23 stammer fra bibliotekets tidlige fase, og de er første gang katalogisert i bibliotekets store trykte katalog fra 1808.

Tegning av Frøyningsfjelltrommen i XA Qv. 23
Manuskript XA QV. 374 og mer mysterier om proveniens

I manuskript XA Qv. 374 ligger det også en tegning. I følge Qvigstad skal tegningen vise SAMME  runebomme som vi finner i XA 23, nemlig den trommen fra Rødøy i Helgeland.

Qvigstad anfører at denne tegningen skal være fra von Westens egen dagbok. Skriften, papirtypen og størrelsen på papiret på denne tegningen ligner overhodet ikke på resten av manuskriptet – så her kan vi nok snakke  om et eksternt vedlegg, – som jeg tenker vel kan ha kommet annet steds fra enn fra skriveren av selve manuskriptet.

Dette manuskriptet – som går for å være en avskrift, har en mystisk eierhistorikk. Selv om dokumentet nok er fra 1700- tallet, så kom det inn i biblioteket betydelig senere enn de to førstnevnte.

Qvigstad slår fast at dets tidligere eier var «Gunner Hammer, auditeur og sorenskriver». Men har Qvigstad rett i dette?

Gunder/Gunner Andreas Hammer var født i Talvik nær Alta i 1759 (- d. ?) og var sønn av den trønderske amtmannen i Finnmark (1757-1767) Gunder Gundersen Hammer. Sønnen Gunner A. Hammer var auditør, det vil si jussutdannet innen militærvesenet, og var tilsatt som sorenskriver i Senjen og Troms sorenskriveri fra 1792 – 1794. På grunn av slett embetsførsel og et uskikkelig privatliv ble han suspendert fra sorenskriverstillingen i 1794, og deretter oppsagt ved Høyesterettsdom i 1780. Han tok så inn hos sin mer dannede bror Peter Hanning Hammer (f. 1767- d. 1813) og hans familie, som holdt stort hus først på Storsteinnes og så i Tromsø. I Tromsø hos sin bror bodde han i hvert fall under folketellingen av 1801, og det opplyses også at han var skilt, noe som må ha vært både sensasjonelt og skandaløst på den tiden. Broren Peter bekledte sorenskriverstillingen i Senjen og Troms sorenskriveri i årene 1796-1802. Peter og familien flyttet deretter til Trøndelag fordi han fikk stillingen som sorenskriver i Inderøy fogderi i 1802 ( -1813). Da broren flytter til Trøndelag, kan det se ut som at alle spor etter Gunner A. Hammer forsvinner. Vi har i hvert fall ikke lyktes å finne ham videre.

Manuskriptet har likevel flere tilførsler på innsiden av permene som innbyr til ikke så rent lite mystikk, og som sår tvil om hvem som var den rette avskriver og første eier.

 

Innside perm, første side

 

 

 

På permens FØRSTE innside står det: «Relatio vera Sanctissima Simplicita» som betyr noe slikt som «En sann hellig og enkel beskrivelse».

Dernest er det innskrevet: «Denne bok har vært undertegnede tilhørende, og meg […] frakommen (:kommet bort fra). HAMMER

Så følger innskriften: «Med megen møye forferdiget», som forteller oss at avskriveren har hatt litt av en jobb med å få manuskriptet avskrevet. Så følger det vi kan anta er en utvisket signatur.

Noe som så leder hen mot at manuskriptet har vært stjålet, er den nestfølgende innskrevne tekst: «En heler og en stjeler er av eens klasse».

 

 

 

 

Innside bakre perm

På BAKRE perm på innsiden har tydeligvis Gunner A. Hammer selv skrevet: «Den virkelige eiermand av dette manuskript er Gunner Hammer, auditeur og sorenskriver».

Men så følger innskriften, sannsynligvis skrevet av en annen: «Den skurk som av navn inderst (:en som har husvære hos en annen, ofte hos slektninger) og auditeur har vist sin nedrige stolthed å tegne sitt velbekjendte navn, har virkelig i sin skrøpelige forfatning som beskjenket (:drikkfeldig) mann, feilet ved sitt påskrevne uttrykk, som jeg for denne sinde (:denne gang) vel i anledning av hans svakhed, tilgir ham og enhver skumler (:en som har hemmelige eller underfundige hensikter).

siste TEKSTSIDE i selve manuskriptet finner vi nok et navnetrekk på en eier: «Denne bogs eier heder […]». Dennes navn er overstrøket og vi har derfor ikke lyktes med å tyde det. Det ser i alle fall ikke ut som det står «Hammer», så her kommer antakelig nok en person inn i bildet. Tips oss om du klarer tyde navnet!

Alle de nevnte innførsler er fra tiden man skrev gotisk skrift – en skriftstil som ble erstattet med latinske bokstaver fra rundt midten av 1800-tallet.

 

 

Flere eiere av manuskriptet

Dernest har manuskriptet bakom FØRSTE TITTELSIDE en ny påskrift med «moderne» latinske bokstaver: «Tilhører nu Peter Andreas Brandt».

Innskrevet BAK FØRSTE tittelside: Tilhører nu Peter Andreas Brandt

Denne Brandt må vi holde for å være den vidt omflakkende tegneren, maleren og naturforskeren (1792-1862). Hans foreldre drev handel på Finnmark fra Trondheim. Han giftet seg i 1814 og fikk seks barn og bodde i Trondheim årene 1820-1830, hvorpå han og familien deretter flyttet til Christiania. I 1836 forlot han kone og barn og bega seg til Brasil, og det er fra tiden i Brasil han helst er kjent. Han kom aldri hjem og døde der nede.

 

 

 

Johan Christian Tellefsen, mangeårig bibliotekar i DKNVS bibliotek

Sist, men ikke minst, har manuskriptet nok en eiersignatur på forpermens innside: «Tellefsen» (se bilde av første permside over). Han identifiserer vi lett som Johan Christian Tellefsen (f. 1774 – d. 1857) som blant annet var bibliotekar i DKNVS bibliotek i årene 1825-1857. Hans navnetrekk går igjen på flere bøker og manuskripter i biblioteket.

Hvem som er den rette avskriveren og første eier av dette manuskriptet forblir en gåte. Var det Gunner Andreas Hammer, eller var han tyven? Manuskriptet har i alle fall hatt flere eiere før det endelig kom inn i biblioteket, antakelig via Tellefsen. Det ble katalogisert mellom 1858 og 1862, fordi det er i katalogen for 1858-1862 at manuskriptet første gang nevnes.

 

 

Kategorier
Manuskript UBrss

Om lappenes villfarelse og overtro

 

Isaac Olsens manuskript «Om lappernes vildfarelser og Overtro», 1717. Foto: Nils Kr. Th. Eikeland, NTNU UB

Trønderen Isaac Olsen (f. 1680 –  d. 1730) var en av de første nordmenn som virket som lærer for samene i Finnmark på begynnelsen av 1700-tallet. I forbindelse med erfaringene han fikk med samene gjennom sin lærergjerning, skrev han rapporter om samisk religionsutøvelse og utarbeidet lister over deres hellige steder. Isaak Olsen er forfatteren bak et viktig kildeskrift med tittelen Lappernes Vildfarelser og Overtro. Kildeskriftet dreier seg om samenes religionsøvelse i Øst-Finnmark basert på hva Olsen selv hadde sett og hørt blant samene i tiden 1703–15.

Olsen hadde et nært samarbeid med samemisjonæren Thomas von Westen, blant annet ansatte von Westen ham som lærer og oversetter ved det nyopprettede Seminarium scholasticum (senere Seminarium Lapponicum) i Trondheim. Skolen skulle utdanne misjonærer og lærere til samiske områder. Olsen var blant annet lærer for den kjente samemisjonær Knud Leem (1697-1774).

Manuskriptet i Gunnerusbiblioteket

Isaac Olsens unike manuskript finnes i Gunnerusbiblotekets samlinger (XA Oct. 168). Det var rektor i Tromsø Just Qvigstad som tilfeldigvis fikk nyss om manuskriptet ved en reise i Trøndelag i 1897. Det var da i gårdbruker E.M Aunes eie på Kolvereid. Det er mulig Qvigstad fikk låne manuskriptet til Tromsø en tid, for Qvigstad har både studert og transkribert manuskriptet. I 1906 ble det kjøpt inn til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs bibliotek.

just qvigstad
Just Qvigstad (1853-1957)

 

Tidens tann har tæret på manuskriptet, men til tross for dokumentets stusselige utseende, representerer det altså et av de viktigste norske kildeskrift til samenes historie.

Gunnerusbiblioteket har måttet sperret det fysiske eksemplaret for utlån på grunn av dets beskaffenhet, men det er nå gjort digitalt tilgjengelig.

J. Qvigstads transkriberte versjon og omtale av manuskriptet finnes trykt i DKNVS skriftserie nr. 4, 1910 .

Les også gjerne kronikk i Gemini om dette og andre unike manuskripter i Gunnerusbiblioteket fra Finnemisjonens tid. I forskningsbladet Gemini.no finner du er en flott nettutstilling over NTNUs unike manuskript, bøker og gjenstander som omhandler samene.

Kategorier
Bilder Digitalisering Manuskript Privatarkiv UBrss

Gunnerus.no passerer 20 000

En skjermdump som viser utseendet til gunnerus.nos forside
Forsiden til Gunnerus.no

I fjor åpnet vi Gunnerus.no, en søketjeneste for vårt digitaliserte spesialsamlingsmateriale. Her kan man finne historiske bilder og dokumenter som finnes hos NTNU Universitetsbiblioteket, se dem på nært hold og laste ned filer til videre bruk.

I løpet av denne helgen vil antallet som har tatt turen innom sidene passere 20 000. Til sammen har de besøkende utført 169 053 søk og gjennomsnittlig tilbragt i overkant av 8 minutter per besøk.

Graf som viser antall besøkende på nettsiden gunnerus.no siden 1. januar 2017
Utvikling i antall besøk siden 1. januar 2017

33% av de besøkende har brukt mobile enheter som telefon eller nettbrett for å se på sidene. Vi og vår leverandør Tind jobber stadig med å forbedre hvordan sidene oppleves både på mobil og pc. I løpet av årets første måneder vil bl.a. visningsteknologien som man ser på dokumentene i oppdateres og legge bedre til rette for mobilbruk.

Vi publiserer ukentlig nye bilder og dokumenter, og får daglig nye opplysninger og andre tilbakemeldinger fra publikum via kommentarfeltet som finnes under hvert dokument. Ukjente steder blir gjenkjent, personer blir identifiserte og mysterier blir løst. I kommentarfeltet kan man enten kommentere som gjest uten å opprette konto, eller f.eks. bruke sin Facebookkonto for å gi sine tilbakemeldinger hvis man ønsker det.

Vi ønsker å takke for besøket og samarbeidet så langt og gleder oss til fortsettelsen!

Skjermbilde som viser hvordan et dokument framstår under visning i Gunnerus.no
Dette bildet ble nylig stedplassert av en Gunnerus.no-bruker. Klikk på bildet for å ta en nærmere titt.
Kategorier
Bilder Bokhistorie Manuskript Privatarkiv UBrss

Klimahistorier i bibliotek og arkiv

Det norske meteorologiske institutt feirer 150 år i 2016. Meteorologiske og klimatiske data har siden midten av 1800-tallet vært gjenstand for systematisk innsamling og analyse i Norge. I Trondheim ble det imidlertid utført meteorologiske observasjon allerede 100 år før da Johan Daniel Berlin målte temperatur og lufttrykk i perioden 1761-1771. Utforskning av klimaet i tiden før 1800-tallet må imidlertid baseres seg på såkalte proxydata, som indirekte beskriver vær og klima. Dagboksnotater og andre arkiver med nedtegnelser om været, årringer i trær, isotoper avsatt i isbreer, pollenkorn i myrer og tjern er noen eksempler på slike proxykilder. I NTNU Gunnerusbiblioteket finnes en rekke brev, manuskripter, skillingsviser, bondedagbøker og andre manuskripter samt bøker og tidsskriftartikler som forteller historier om tidligere tiders vær og klima i Trøndelag og Norge for øvrig.

hasselvika
Slåttonn i Hasselvika, foto: ca. 1910, Adam Chr. Hassel, Trondhjem. Bildet er tatt ca. 1900-1910, NTNU Universitetsbiblioteket. I NTNU Gunnerusbiblioteket finnes også arkivet “Optegnelse over Veiret og Aarsvæxten Nordenfjelds fra Slutningen af det 17de Aarhundrede : noteret paa Gaarden Hassel i Ritsen til 1854 [manuskript]» Gunnerus XA Oct. 180.
 Det er et møysommelig arbeid å samle, gjennomgå, vurdere og sammenstille tidligere tiders klimahistoriske manuskripter og publikasjoner. For Trøndelag har vi flere slike samlende historiske framstillinger av vær og klima gjennom flere århundrer: Rektor ved Trondheim Katedralskole Gerhard Schøning (1722–1780) utgav i 1761 «Kort Beretning om en deel Uaar og Misvæxt særdeles i Trondhiems Stift i Norge». Denne ble oversatt til moderne norsk av spesialbibliotekar Tore Moen og utgitt på nytt i 2010. Schøning beskriver små og store klimarelaterte hendelser gjennom mer enn 1000 år. Mange av de kildene som Schøning benytter i sin publikasjon, og som i dag er vanskelig tilgjengelige, finnes ved Gunnerusbiblioteket som mottok hans boksamling i 1781. I 1920 utgav Ole Nordgaard en artikkel i bygdebok for Stod; «Årringerne i Trøndelag». Årringerne i denne sammenheng har ingenting med trær å gjøre, men med klimavariasjonene fra år til år. Han var godt kjent med Schønnings arbeide og utfyller dette. Nordgaard (1862–1931) var konservator i zoologi fra 1906 ved NTNU Vitenskapsmuseet (Fig. 2) og han var også bestyrer av Trondhjems biologiske stasjon, som i dag er en del av NTNU. De to publikasjonene gir en rekke interessante opplysninger om værforholdene gjennom tusen år og en interessant bakgrunn for å forstå variasjonene i det typiske værmønsteret – i klimaet.

vaerdalsraset
Verdalsraset i 1893, foto; E. Olsens arkiv, NTNU Universitetsbiblioteket

Med akselererende menneskeskapte klimaendringer er det økende bekymring for global oppvarming, nedsmelting av is ved polene og milde vintre. Schøning og Nordgaard forteller også om uvanlig milde og snøfrie vintre og varme og tørre somre og om for eksempel trær som bar frukt 2 ganger og knopper ved juletider. Til forskjell fra nå var varmeperiodene i tidligere historiske tider knyttet til naturlige, langskala klimavariasjoner. Imidlertid er kalde, snørike vintre med frost og hungersnød hyppigere i de historiske beretningene: For Trøndelag er det interessant å merke seg at det har forekommet is mellom Byneset og Børsa, som i 1670 og at det flere år på 1600- og 1700-tallet lå snøen svært lenge i Trøndelag, helt til sankthans (24. juni). Deler av Trondheimsfjorden var tilfrosset i januar–februar 1881 og i vinteren som fulgte, 1881/1882, som ble kalt storsnøvinteren. Isen i fjordarmene var da kjørbar til langt utpå våren. I 1918 oppstod en tilsvarende situasjon, hvor nesten hele Trondheimsfjorden var dekket av tynn is. Bildet av dårlig vær og strengt klima på slutten av 1800-tallet styrkes av arkiv- og dagboksopplysninger om orkaner og stormer, med forlis og tap av liv blant fiskere på både Folla og Frohavet og inne i Strindfjorden. Nedbørsrike perioder førte den gang som nå til økt frekvens av skred, særlig i områder av Trøndelag med leirgrunn. Skred var det også ved Trondheims bygrenser; det nevnes for både Bakklandet (1625) og Ila (1722). Leirras i Rissa kjenner vi ikke bare fra moderne tid, i 1978, men også i 1760. Ved siden av Gauldalsraset og flommen i 1345 var det nok leirskredet i Verdal i mai 1893 som var det verste.

 

arvedalsbanensno
Store snømengder 1870-1880-årene, Arvedalsbanen, sidebane til Rørosbanen. Foto; M. W. Noodt, NTNU Universitetsbiblioteket

Høsten 2016 ble Audun Dybdahls bok «Klima, uår og kriser i Norge gjennom de siste 1000 år» utgitt på Cappelen Damm Akademisk. Dybdahl er professor emeritus i historie ved NTNU. Boken er en etterlengtet profesjonell vurdering av og syntese basert på en rekke kilder og tidligere klimahistoriske arbeider fra bibliotek og arkiv. Dybdahls bok bør være «pensum» for alle som er interessert i klimahistorie og global oppvarming.

Mange av de historiske beskrivelsene av klimakonsekvensene kan ha relevans for studier av hvordan framtidige endringer vil påvirke menneskers livsgrunnlag, blant annet med hensyn til matproduksjon og sult, sosiale forhold, folkevandringer, krig, utviklingen av fysisk og psykisk sykdom og oppfatning av meningen med tilværelsen. Historiske kilder enten det er arkiver, fotografier, bøker og tidsskriftartikler gir kunnskap om og perspektiv på hvordan menneskenes liv og naturen i Trøndelag og Norge for øvrig påvirkes av regionale og globale skiftninger i vær og klima. Utforskningen av klimaendringer, både de menneskeskapte og de naturlige svingningene, er avhengig av historiske skriftlige kilder og andre proxydata for å kunne rekonstruere fortiden for å forstå framtiden.

bb
Eksempel på et manuskript med (ubenyttet?) klimahistorisk informasjon; biskop Marcus Fredrik Bangs (1711-1789) «Antegnelser i Sær over Veyrliget» fra 176, [64] s., 21 cm. Gunnerus XA Qv. 233

 

 

 

 

 

 

 

 

Kategorier
Manuskript Privatarkiv UBrss

Halfdan Bryns korrespondanse digitalisert

Bilde av et håndskrevet brev
Brev fra «en far». A-0037 Halfdan Bryn, D L0008 0091.

826 brev, i hovedsak adressert til Halfdan Bryn, kan nå leses i Arkivportalen. Halfdan Bryn (1864-1933) var født i Trondheim som sønn av stadsfysikus Thomas Bryn (1813-1902) og Kristine Emilie Karoline Richter (1826-1869). Han giftet seg i 1892 med Wilhelmine Marie Thrane (1873-1929).

Halfdan Bryn var ferdig utdannet cand. med. i 1889, hvorpå han tilbragte et år i USA. Tilbake i Norge ble han reservelege ved det kommunale sykehuset i Trondheim fra 1891-1892 og drev deretter privatpraksis frem til 1924.

Bryn er særlig kjent for sine arbeider innen fysisk antropologi og fysiognomi, og han studerte særtrekk (fysiske og psykiske) hos befolkningen over store deler av Norge. Han interesserte seg også for samenes antropologi, blant annet i samarbeid med Kristian Emil Schreiner.

Bryn skrev en rekke avhandlinger om hygieniske forhold i Trondheim og var medlem av Trondheim bystyre fra 1898-1914, som representant for Venstre, og satt i formannskapet fra 1905-1911. Bryn var preses i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i perioden 1926-1933.

Kilder:

Store Norske Leksikon, Per Holck: Halfdan Bryn. Norsk Biografisk Leksikon.