Kategorier
Fotografi Lokalhistorie Primærkilde UBrss

Folk i Strinda: Haugianere på Moholt vestre

For strindinger, som andre nordmenn kunne alkoholbruken være høy og moralen lav på 1800-tallet. Hans Nielsen Hauge (1771-1824) ville bryte dårlige vaner og innføre flid og pietisme gjennom vekkelser. Hans vandringer førte ham flere ganger til Trøndelag. På Moholt vestre samlet venner seg til andakt på kjøkkenet til den sterkt religiøse haugianeren Arnt Solem (1778-1857).

Moholt vestre 1862. Tegnet av Henrik Mathiesen. Gårdsbygningen brant i 1901.

 

Han kjente Hans Nielsen Hauge personlig, og hadde først bosatt seg i Trondheim med kona, den begavede religiøse taleren, Randi Andersdatter Løvås (død 1859). Her fulgte de vekkelsens krav om pietistisk levevis, nøysomhet og hardt arbeid, og ble en velstående familie. Så snart de var i stand til det, kjøpte de Moholt vestre og satte opp bygningene på gården.

Haugianere på Strinda

Haugianismen fikk ikke så stor utbredelse på Strinda som andre steder i Trøndelag. Rennbyggen Mikkel Grendahl på Havstein født 1775 var likevel den viktigste støttespilleren og en aktiv haugianer.  Han holdt vekkelsesmøter på Havstein gård, som han kjøpte i 1823 med hjelp av Arnt Solem. Ved siden av å være stortingsmann og en flink gårdbruker, ble han haugianernes samlende mann både på Strinda og i hele Trøndelag.

Henrik Mathiesen ca.1860.

 

 

En flokk samlet seg likevel til andakt på kjøkkenet på Moholt. Etter Arnt Solem overtok en ny haugianer Moholt vestre i 1824, nemlig prorietær Iver Iversen (død 1879). Han fikk spesielt betydning for misjonsarbeidet i bygda, og han fortsatte å tale pietismens sak i kjøkkenet på Moholt. Iversen hadde vært ansatt hos den velstående skipper og kjøpmann Henrik Mathiesen (1780-1926), som var gift med Ivers søster, Sigrid. Henrik Mathiesen d.e. hadde vandret med Hans Nielsen Hauge i Nord-Norge og opplevd en vekkelse. Disse døde tidlig, og sønnen, Iver Mathias Mathiesen (1815-1872) vokste opp på Moholt, der Iver Iversen var i fars sted for ham. Iver Mathias var også proprietær, kjøpte Loholt gård på Strinda og satt opp bygningene på den. Han var landmåler og revisor i Strinden Sparebank. Her vokste sønnen Henrik opp, og han hadde nær kontakt med folket på Moholt og reservebestefar Iver.

Proprietær og lekpredikant Iver Iversen Moholt (død 1879)
Sogneprest i Strinda, ordfører og domprost Bernhard Ludvig Essendrop (1812-1891), var en velkommen taler i Moholt-kjøkkenet.

 

Dette var senere litterat og lokalhistoriker Henrik Mathiesen (1847-1927) som skrev om slekten i bøker og avisartikler, og som tegnet gården. Henrik fotograferte dessuten familiens slekt og venner fra 1860-årene, og samlet bildene i to private album. Disse er bevart ved NTNU  Gunnerusbiblioteket. Fotografiene vil i løpet av våren 2017 bli lagt ut i NTNUs historiske database gunnerus.no som del av markeringen av at det i år er 90 år siden han døde.

Eiere av Moholt vestre

Allerede i 1645 er den gamle gården delt i Moholt vestre og østre. Som de fleste Strinda-gårder har den vært eid av mange forskjellige slekter opp igjennom hundreårene. I Oluf Ryghs Norske gaardnavne kan vi lese at gården er oppført i Aslak Bolts jordebok fra 1430-tallet og i Olaf Engelbrektssons jordebok fra 1530. Blant senere eiere kan nevnes Bakke kloster og Lade kirke. I 1683 er det Christoffer Caspersen Schøller som har overtatt som eier, og fra 1722 justisråd Christian Schøller. Fra 1743 var gården tingsted. Deretter overtar først Henrich Meincke, deretter politimester Søren Næbel og så kjøpmann Ditlev Gadebuch.

 

Avslutning

Iver Iversen solgte gården til Ole Bjørnsen Brurok i 1856. Neste eier var Tobias Bernhoft, og i 1875 fikk Lars Sæther kontrakt på gården. Moholt vestre brant ned 28.sept.1901, og Henrik Mathiesens tegning står igjen som minne om gården og folket som bodde der på 1800-tallet.

 

Moholt vestre nederst i bildet: I dag Moholt studentby. Foto: Wiki  Strinda

Kilder:

Hauge, Hans Nielsen. Om religiøse følelser og deres værd. Christiansand 1840.

Strinda bygdebok. B.I-II. Trondheim 1939-47.

Løchen, Sølvi. Henrik Mathiesen (1847-1927): Tegner og lokalhistoriker. S.89-121. I: Trondhjemske samlinger 2016.

Rygh, Oluf. Norske gaardnavne. B.14. Oslo 1965.

 

 

Kategorier
Byer Kart Lokalhistorie UBrss

UNDSETH-gården. Om to gjeve trøndere, far og sønn. Det forsvunne Trondhjem

mathiesen-og-sigrid-undset
Henrik Mathiesen (1847-1927) og Sigrid Undset (1882-1949)

En strinding som døde for 90 år siden i 2017, hadde en helt spesiell kontakt med familien Undset. Henrik Mathiesen (1847-1927) bodde hos fanejunker Halvor og Øllegaard Kristine Undseth mens han gikk på Den Borgerlige Realskole og ble gode venner med og hadde innflytelse over den noe yngre sønnen, Ingvald Undset (1853-1893). Ingvald skulle senere bli en svært anerkjent arkeolog.

Ingvalds datter var Sigrid Undset (1882-1949), og hun fikk Nobelprisen i litteratur for sine middelalderromaner. Hun følte en sterk tilknytning til Trondhjem by og spesielt Nidarosdomen.

Undset-gården

Undset-gården lå på hjørnet av Prinsens gate og Ravelsveita, og fra midten av 1800-årene var det familien Undset som bodde der. Denne bygården i tre skilte seg lite fra de andre gårdene i strøket. Sigrids farfar var Halvor Undseth (1823-), som kom fra gården Undset i Rendalen, og var forstander for Trondhjems tvangsarbeidsanstalt på Elgeseter. Han kom tidlig til Trondhjem og ble kommandørsersjant i 1851 og senere fanejunker. Undseth var kjent som totalavholdsmann, han var anerkjent og aktet, og stilte store krav til sine underordnede. Farmoren til Sigrid het Øllegaard Kristine Dahl (-1812), og slekten hennes bodde i Trondhjem, men kom opprinnelig fra Røros.

Undset-gården
Undset-gården på hjørnet av Prinsens gate og Ravelsveita

I Undset-gården tok man inn leietakere, og Henrik Mathiesen (1847-1927), som kom fra gården Loholt på Strinda, bodde her mens han gikk på Den Borgerlige Realskole. Han var noe eldre enn Ingvald, men de to fikk spesielt god kontakt. Deres felles begeistring og interesse for Trondhjems middelalder førte dem høyt og lavt i Domkirken.

 

Arkeologi- og middelalderinteresse

Det hele startet med at Henrik fant

«.. en liten oktavbog fuld av haandtegninger med tilhørende tekst, væsentlig motiver fra Trondhjems domkirke. Denne bog vakte Ingvald Undsets høieste interesse (han var 8 aar den gang). Efterat den var gjennomlæst og drøftet, bar det løs mod at undersøke de gjenstande i Domkirken som tegningene fremstillet..».  Adr. 28.11.1912.

 

img_0654mindre
Nidarosdomen tegnet av Henrik Mathiesen 1889

Interessen for Trøndelags betydning i Norges historie vokste seg sterk hos begge guttene, og mens Ingvald ble vår store arkeolog som blant annet skrev om runene i Domkirken, ble Henrik en anerkjent lokalhistoriker og tegner med Trøndelag og Trondheim som spesialfelt. Ingvald fant romerske bronsesaker under en reise 1873 i Trøndelag for Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, ble sterkt fascinert, og reiste ut i Europa for å forske på sammenhenger mellom norsk og europeisk bronsealder.

 

Sigrid Undset og Henrik Mathiesen

Denne interessen for trøndersk middelalderhistorie fenget senere lille Sigrid, og hun skrev den berømte trilogien om Kristin Lavransdatter. Henrik Mathiesen bodde i Kristiania samtidig med at Ingvald Undset arbeidet ved Universitetet, og han fikk god kontakt med Sigrid. Hun fulgte godt med da de voksne snakket middelalderhistorie. De beholdt den nære kontakten hele livet, og blant annet i Aftenposten finner vi Sigrids anmeldelser av Mathiesens bøker og artikler om ham på runde dager.

Kartutsnitt fra Trondheim. Eier: Trondheim byarkiv

 

Undset-gårdens endelikt

Etter at Undset-familien flyttet fra gården på 1890-tallet ble den benyttet som ølkneipe, og etter krigen ble den revet. Henrik Mathiesen tegnet gården der han bodde i sin ungdomsår, mens den ennå sto i all sin prakt, og Prinsens gate hadde et preg av småby med sin karakteristiske trearkitektur. Han skrev to avisartikler om denne gården, først i Folkebladet nr. 10, 1894 og deretter Adressa 28.11.1894. I dag er det bare en åpen plass der gården en gang sto.

Kilder:

NTNU Privatarkiv 1: Henrik Mathiesen

«Undsethgaarden i Trondhjem. To gjæve trøndere, far og søn». Av Henr.Mathiesen. Adr. 28.11.1912.

 

 

 

Kategorier
Byer Fotografi Lokalhistorie Primærkilde UBrss

Det Trondhjem, som forsvinder: Skibsværftet

Oversiktsbilde av Skipsverftet 1898
Oversiktsbilde av Skipsverftet; pennetegning 1897 av Henrik Mathiesen. Senere endret (1919)

Med en kunstners blikk og på beskrivende vis tar Henrik Mathiesen (1847-1927) oss med til Trondhjems gater og bygninger og viser hvordan bybildet endret seg i overgangen 1800- til 1900-tallet. Han brukte sine egne, ypperlige tegninger sammen med korte, beskrivende artikler for å sette søkelyset på utviklingen til et mer moderne Trondhjem, og da særlig i Midtbyen og på Bakklandet. Allerede for over 100 år siden ble det altså satt søkelys på endringene i Trondhjem.

Bakklandet gjennomgikk store forandring mot slutten av 1800-tallet. Allerede fra 1600-tallet ble brannfarlig tjærebrenning for reparasjon og bygging av båter lagt til Bakklandet. «Trondhjems skibsværft» ble satt i gang av Heinrich Meincke, Catharina Lysholm og Peter A. Falch, og var i drift siden 1779. Det første skipet som ble bygd het «Trondhjems prøve» og ble bestilt av stifterne Heinrich Meincke og søsteren Catharina Lysholm.

Ved Bakke bru 1936. Foto: NTNU UB / Røske og Røstad
Ved Bakke bru 1936. Foto: NTNU UB / Røske og Røstad

 

Verftet lå opprinnelig på grunnen til Bakke gård. I 1780 overtok verftet dessuten «Krana», som hadde byens privilegium for båtreparasjoner. På slutten av 1700-tallet hadde verftet 60 ansatte. Rundt 1814 ble det bygget kanonbåter, og utover århundret kom det til et samarbeid med byens første industribedrift, «Fabriken ved Nidelven». Senere ble det kalt «Vogtværftet».

I 1895 var driften ved det tradisjonsrike verftet over. Blant annet hadde byggingen av Bakke bro lagt hinder i veien for seiling oppover elva.

I Dagspostens billednummer 5, 1898, ble det publisert en artikkel om det forsvunne Trondhjem av Henrik Mathiesen (1847-1927). Han tar for seg Skipsverftet på Bakklandet og skisserer kort noen utviklingstrekk. Tegningene er laget før husene ble revet og tomten utlagt til gate 1898. De tre tegningene som følger med viser et oversiktsbilde og to detaljbilder. Originalene til disse finnes fortsatt i Mathiesens arkiv på NTNU Gunnerusbiblioteket.

Her er artikkelen i sin helhet, med sin korte, men beskrivende tekst (tilpasset moderne språk og med mine uthevinger):

"Kontorbygningen, et godt eksempel på eldre bygningsskikk"
«Kontorbygningen, et godt eksempel på eldre bygningsskikk»

«Skipsverftet.

Det ble anlagt i høsten 1779; 1. august 1780 gikk det første skip på vannet; Størrelse 150 lester og materiale hjemme-vokst furu. Fartøyet fikk navnet «Trondhjems Prøve». Tegning 1 viser hele Verftet med bebyggelsen og landskapet bak, som det laa ut sommeren 1897. Til høyre, ved Lunds brygge, ligger kontorbygningen særskilt tegnet nr.2, herfra strekker seg en lang, toetasjes verkstedbygning. Så kommer smien (interiør tegning 3) og tilstøtende materialskur; alt dette er nå nedrevet, så vel som «Beghuset».

Tilbake står ennå, foruten et materialhus, bestyrerens bolig (til venstre i bildet). Verftet hadde i sin tid 6 beddinger, den nederste gikk skrått opp fra bukten ved Bakke bro. Tomten er nå utlagt til gate. Kontorbygningen (tegning 2), et godt eksempel på eldre bygningsskikk, har på veggen klokkehus.

Klokken er nå i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum; den er av malm, støpt med rankeformete forsiringer og har følgende innskrifter:

TRONHIEMS SKIBS VÆRFS KLOKKE ANLAGT I AARED 1779 og derunder STØBT AF ARNDT HEDEMARCK J TRONDHIEM Ao. 1796.

Smien på Verftet
Interiør: Smien på Verftet

 

Smien (tegning 3) gjorde inntrykk av å ha vært svært liten til såpass betydelige arbeider, som her engang i tiden var i gang.»

Kilder:

Privatarkiv nr.1, Henrik Mathiesen, NTNU Gunnerusbiblioteket.

Wikistrinda: «Fabriken ved Nidelven», «Trondhjems skibsværft» og «Krana»

 

 

 

Kategorier
Byer Lokalhistorie Slektshistorie UBrss

Det forsvunne Trondhjem; Gramgården

img_nedskalert
Gramgården ga rammen for handlingen i boken «Huset i Søegaden» av Nini Roll Anker. Gården ble bygd i 1745 av Hans Hagerup og lå i Kjøpmannsgaten 34. Det ble fredet 1927 som et sjeldent 1700-talls eksempel på trondhjemsk borgergård i mur. I 1951 ble bygget revet for å gi plass til et forretningsbygg. Bygget ble lagret i mange år før det ble satt opp igjen på Trøndelag folkemuseum på Sverresborg med noen av de opprinnelige detaljene. Bygget ble gjenreist ved hjelp av private midler gitt av det trondhjemske konsernet R. Kjeldsberg. Tegningen smykket Henrik Mathiesens artikkel i Adresseavisen 15.12.1912.

 

I 1927 ble Gramgården fredet. Til tross for det rev kommunen bygningen i 1951 for å gi plass til en moderne forretningsgård. Da Henrik Mathiesen skrev om gården i 1912, sto den fremdeles på plass i Kjøpmannsgaten 34, som et symbol på byborgernes velstand og fremgang på 1700-tallet.

 

Gramgården

Gården lå i Kjøpmannsgaaten 34 og var en av byens få 1700-talls bygninger i mur. Senere borgermester Hans Hagerup (1685-1753) var den rike kjøpmannen som antagelig oppførte gården ca. 1745. Hagerup-allmenningen har sitt navn etter ham. I Adresseavisen 15.12.1912, beskriver Henrik Mathiesen gården: Det en-etasjes huset

er oppført av murstein med 90 cm. tykke murer, og tvers gjennom løper en gang med tønnehvelv. Hoveddøren er vakkert utført m

ed innfatninger av hugget kleberstein og overhvelvet med gul, hollandsk murstein.

Over er det plassert en medaljong som er meget forseggjort, og som må ha kostet en god del penger.  Den fremstiller en mann i en båt på et brusende hav omgitt av ville klipper. På himmelen vises den beskyttende Gud, mens den skremmende Satan lurer i bølgene. Mottoet er «Hvor Jesus vil». På hver side av gangen er et større værelse med korshvelv, enkelte steder dekorert i stukkatur.

img_0907
Borgermester Hans Hagerups motto over inngangsdøren: «Hvor Jesus vil».

Brann og murtvang 1708

Brann var en uhyggelig trussel og sterkt fryktet av byens befolkning. I 1708 brant en av de mest verdifulle delene av Trondhjem, og bare bryggerekken langs elven ble reddet. Generalløytnant og visestatholder Johan Wibe (1637-1710) var ansvarlig part, og hadde som førsteprioritet å beskytte bryggerekken – det var her byens vesentligste forsyninger av alle slags ble oppbevart. Han deltok aktivt i redningsarbeidet under brannen, og han ville siden innføre murtvang da byen skulle gjenoppbygges. Alle hadde ikke råd til å bygge i mur, tremateriale var rimeligere i anskaffelse. Wibe lot derfor lage en fortegnelse over borgerne i de berørte gatene for å undersøke deres økonomiske muligheter for å gjenoppbygge husene i mur. På listen står kjøpmann Hans Hagerup.

Plan over 1.etasje. Oppmålt av ark. Ottar Mohn
Plan over 1.etasje. Oppmålt av ark. Ottar Mohn

Husets beboere 1745-1949

I avisartikkelen forteller Mathiesen om noen av gårdens beboere. Hans Hagerups første hustru, Lydia Hammond, var enke etter kjøpmann Joachim Mantzin og av kjent Trondhjemsslekt. Sønnen deres, Joachim Hagerup, døde som berghauptmann nordenfjells 1775. Hans Hagerups andre hustru, Anna Kjemler (1706-1787),  overlevde Hagerup med mer enn 30 år. Generalauditør Frederik Collin kjøpte gården av enken, og sønnen, hoffråd Hans Collin overtok den etter hans død.  I 1824 var den i kjøpmann Nicolai Christian Sandborgs eie.

I 1827 kjøpte så grosserer Jacob Schavland Gram (1783-1843) gården, og det er fra ham navnet stammer. På folkemunne fortelles det at han gjemte seg i Gramgården under den ødeleggende brannen i 1841. Han gikk inn på sitt kontor, stengte jernlukene foran vinduene og holdt seg innendørs til faren var over. Murgården overlevde brannen som den eneste i strøket, og sønnen, grosserer Einar Gram overtok i 1843. Fra 1885 til 1949 eide slekten til grosserer Anton Jenssen Gramgården.

 

img_nedskalert
Adr. 15.12.1912.

img_1996

Trykte kilder i Gunnerusbiblioteket (utvalg):

Gramgaarden (1915). I: Foreningen Det gamle og det nye Trondhjem. Publikation No.3. S.33-36.

Kirkhusmo, Anders (2013). Trondheim brenner : branner og brannvern i byen gjennom 1000 år. Pirforlaget.

Mathiesen, Henrik (1912). Gramgaarden i Trondhjem. I: Adresseavisen 15.12.1912.

Støren, Wilhelm (1983). Sted og navn i Trondheim. Tapir.

 

 

 

 

 

 

 

Kategorier
Byer Lokalhistorie UBrss

Det forsvunne Trondhjem; byens tegner

Prinsensgate
Dette er den store Bauckgården i Prinsens gate, tegnet av Henrik Mathiesen 1898. Gårdens eiere kan listes opp fra 1650-tallet, og har tilhørt rådmann Jacob Nielsen, Niels Hansen Nissen, trelasthandler Johan Widerøe Thonning og flere kjøpmannsslekter. Blant annet handelsmann og bestyrer for Sukkerhuset, Hans Henrik Bauck fra 1858. Etter at kommunen kjøpte gården forfalt den, og ble til slutt revet i 1955. Gården overlevde Mathiesen, men gikk tapt nesten 30 år etter hans død.

Henrik Mathiesen regnes som den første byhistorikeren i Trøndelag. Han var først og fremst opptatt av det gamle Trondhjem. Allerede tidlig på 1900-tallet skrev han en serie artikler i Dagsposten og Adresseavisen om forsvunne Trondhjemshus. Mathiesen var en ypperlig tegner, og avisartiklene er illustrert med pennetegninger.

Byen hadde rundt forrige århundreskifte fremdeles et enhetlig preg, og besto hovedsakelig av byborgernes trehus i 2 etasjer, trebryggene og de store, velkjente trepaleene. Byborgernes hus kunne bli påbygd og endret gjennom historien, men beholdt lenge sitt opprinnelige preg. Mange av de gamle tregårdene ble revet eller forsvant i bybrannene. Opp kom de mer brannsikre murbygningene, og de var flere etasjer høyere, og hadde et moderne uttrykk for sin tid. De var totalt forskjellig fra de gamle gårdene.

I begynnelsen av 1900-tallet var nok mange oppmerksom på den gamle, særpregete arkitekturen som forsvant, men det ble tatt lite hensyn til i byplanleggingen. Man var mest opptatt av å modernisere byen og få den mer i takt med byarkitekturen på kontinentet.

Mathiesen var opptatt av at historien ikke skulle bli glemt. Derfor har vi fremdeles historikken bak bygårdene i artiklene og tegningene. Tegningene finnes i NTNU UBs Privatarkiv 1, og oppbevares på Gunnerusbiblioteket. Avisartiklene eksisterer, og kan finnes i arkiver og bibliotek.

Mathiesens metode var å finne bakgrunnsstoff om husets beboere i Statsarkivet og DKNVS biblioteket, han korresponderte med borgernes slekt og etterkommere, og satt seg til å tegne bygningen. Han kunne bruke fotografier som utgangspunkt.  Til noen av sine arbeider hyrte han inn medhjelpere som skrev av kilder på Statsarkivet. Følg med på bloggen, her vil det bli fortalt om flere gamle trehus fra det gamle Trondhjem som Mathiesen skrev artikler om og tegnet.

Kategorier
Byer Lokalhistorie Manuskripter Primærkilde Slektshistorie UBrss

Biskopens famulus: Mandtal over Domsognet 1768-1775

I 1770 var klokker og kateket til Domkirken, Daniel Hveding (1729-1777), nettopp blitt enkemann med to små sønner. Han var biskop Johan Ernst Gunnerus’ (1718-1773) famulus, det vil si kirketjener. Klokkeren hadde mange plikter i tjenesten, blant annet opplæring i katekismen og føring av manntall over Domsognets menighet. Manntallet er bevart i Gunnerusbibliotekets manuskriptsamling. Daniel Hveding var i slekt med flere av byens notabiliteter. På midten av 1700-tallet hadde Trondhjem 7-8000 innbyggere.

bilde2
Skaper: Henrik Mathiesen/NTNU UB. Kopiert i Det Kongelige Bibliotek i København, 1891-92.

Det var vanlig praksis for biskoper å gi kirketjenere i oppdrag å føre sjeleregistre. De som er bevart er som oftest oversikter over konfirmanter og hva slags leseferdigheter de hadde. De kunne også ha form av manntall, der kirkelige handlinger til alle personer ble ført, gate for gate og hus for hus. Daniel Hveding førte et slikt manntall eller sjeleregister over beboere i Domsognet i Trondhjem årene 1768-1775. De er ført i 3 bind. Manntallet gir et helt spesielt innblikk i familier og slektskap i byen.

I samme periode finner vi skannet i Digtalarkivet minesterialbøker: Trolovete 1766-1798, Fødte og døpte 1770-1819 og Døde og begravete 1762-1783. Manntallet til Hveding omfatter opplysninger om familier og deres tjenere, barn og fosterbarn, hvor de flyttet, hvor innflyttere kom fra, fars yrke, hvem jobbet de for, konfirmerte, døpte, introduksjon, døde og når hver enkelt hadde vært til nattverd. Manuskriptet er derfor et betydelig tilskudd til primærkildene om Trondhjem på 1770-tallet.

91b007378_0063
Mantal over Domsognet 1771-1773 blir transkribert av en gruppe i Norsk slektshistorisk forening Trøndelag.

 

Nordlandsslekten Hveding

Daniel Hveding var av nordlandsslekten Hveding, der den eldste sikre kjente stamfar er Jens Christenssønn Hveding (d.1671), fogd i Lofoten og Vesterålen. Han var gift med Riborg Danielsdatter Bull, og hadde 3 barn. De bodde i fogdgården Skottnes i Buksnes i Lofoten, der også Gerhard Schøning ble født i 1722. Sønnen, Jens Christensen Hveding var sorenskriver i Salten. Hans sønn Jens Christensen Hveding var Daniels farfars bror og rådstueskriver i Trondhjem. Han var en av byens fremste menn, og Hvedingsveita er oppkalt etter ham. To av barna hans, som altså var Daniels tremenninger, ble giftet inn i fremstående Trondhjems-familier. Golla Gudlov Hveding giftet seg med rikmannen Hans Ulrich Mølmann, og fikk døtre og datterdøtre som i sin tur giftet seg inn i slektene Trampe, Schmettow og Collin.

 

– I slekt med Gerhard Schønings hustru og med biskop Gunnerus som fadder

Søsteren til Golla, Fredrikke Hveding, giftet seg med Gerhard Schøning. Han var den kjente historiker og en av stifterne av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Schøningsslekten kom fra samme gård som Hvedingslekten hadde eid. Han var nær medarbeider og venn av biskop Gunnerus, som altså hadde Schønings hustrus slektning som kirketjener og kateket. Det var vanlig for den bedrestilte klasse å stille som faddere for mindre bemidlete i byen. Vi vet ikke om Daniel Hveding hørte til Schønings og Gunnerus’ omgangskrets, men at de kjente hverandre er utvilsomt. Det vises på listen over faddere til sønnen Jens, som ble døpt den 11.mars 1768. Kirkeboken stadfester Daniel Hveding og Sidsele Kirstina Brønnelsen som guttens foreldre, og som faddere:

«Frue Mølmann, frue Must, Meyncke, Biskop Gunnerus, Bergsraad Dons og Bang.» Både tremenningen Golla og biskopen stilte altså opp som faddere for kirketjeneren og slektningen.

Daniels og Sidseles to sønner ble begge seilmakermestre, og Daniel fikk til sammen 5 barnebarn. I Trondheim finnes det også i dag flere ved navn Hveding som kan være etterkommere etter klokkeren.

På bakre perm i Mandtal 1773-75 står det skrevet med anonym hånd: «Chordegn til Domkirken Daniel Hveding døde 1777 d.24.januar 46 Aar gamel.- «

Daniel Hvedings «Mandtal over Domsognet» 1771-73 er fritt tilgjengelig og kan leses i høy oppløsning i NTNUs manuskript- og bildedatabase.

Dette bildet viser bl.a. den kjente Johan Daniel Berlins (1714-1787) husholdning i Østre Gade 5, i dag Bispegata:

bilde3-2

 

Litteratur:

Hveding, Johan. Nordlandsætta Hveding frå 1580. Med videreføring til 1995. Oslo 1944.

Kinnapel, Ole M. hr. Ole Jonsen, residerende kapellan til Medfjord sogn i Senjen fra 1645 til 1669 og hans etterslekt. NST b.30, s. 34-64.

Bloch, K. Nordlandsslektene Hveding og Bloch: Tilbakesøkning av en annektert stamfar. NST b. 21 s.273-315.

 

 

 

 

Kategorier
Manuskripter Primærkilde Slektshistorie UBrss

Norske navn i Amerika på tidlig 1900-tall

Advokat Olaf E. Ray, Chicago

Henrik Mathiesen (1847-1927) var i kontakt med det norske miljøet i Chicago, og da i første rekke med en utflyttet skogning, advokat Olaf E. Ray (moren var fra Re). Mathiesen sendte stoff om norsk middelalderhistorie til Ray og norskamerikanerne. Ray ber om råd fra Mathiesen om hva nasjonalgaven fra det utflyttede Norge bør gå til, og i 1909 foreslår Mathiesen at gaven skal gå til restaureringen av Nidarosdomen.

Advokat Olaf E. Ray, Chicago
Advokat Olaf E. Ray, Chicago

I Trondhjems Adresseavis 16.juni 1909 omtales et vedtak gjort i Chicago om at 250.000 kr. skal samles inn til restaureringen av Domkirken som minnegave 1914 fra de «Norske i Amerika». Vedtaket kom som direkte følge av en artikkel som Henrik Mathiesen hadde skrevet i tidsskriftet «Skandinavien».

 

Emigrantene fra Norge måtte anglifisere navnene sine for å bli forstått i det nye landet. Hvilke navn valgte nordmennene da de flyttet «over»? Hvis man leter etter emigranter i Amerika må man finne ut hva slags navnevarianter som fantes. Av og til ble navn anglifisert og endret til det ukjennelige. Olaf E. Ray sendte Mathiesen en navneliste ca 1910 med eksempler på noen fornavn og dessuten etternavn som endte på -thun og -stad. Her kommer et utvalg:

Asbjørn – Osborn

Ray2
Fra Olaf E. Rays liste over norske navn i Amerika

 

Sælbjørn – Selborn

Sæbjørn – Seeborn

Middelthun – Middleton

Nordthun – Norton

Sydthun – Sutton

Hesthun – Heston

Brakthun – Brackton

Eldthun – Elton

Barthun – Barton

Bygthun – Bigton

Kalvthun – Calton

Rugthun – Ruxton

Fostad – Foster

Krogstad – Crogster

Brustad – Brewster

Skille – Shelley

 

Kilde: Privatarkiv nr.1 – Henrik Mathiesen (1847-1927)

Kategorier
Byer Kart Lokalhistorie Manuskripter Primærkilde Slektshistorie UBrss Utstillinger

Utstilling: Manuskripter med slekts- og lokalhistorisk interesse

Blant de gamle manuskriptene i Gunnerusbiblioteket finnes mange av slekts- og lokalhistorisk interesse. Det er håndskrevne stamtavler, registre over gårder og personer og lister over Trondheims innbyggere fra tidligere tider. 21.mai åpner ny utstilling med eksempler fra samlingene.

Gårder og eiendommer90b003190_Page_05

Trondhjems Hospital eide en rekke gårder og eiendommer i Trøndelag. I et manuskript skrevet av Bernt Brunsmann i 1643 finner vi oversikten over hva de enkelte gårdene måtte betale i landskyld til Hospitalet i 1642.

En av bibliotekarene ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Johan Christian Tellefsen (1774-1857) skrev av jordeboka, og la ved et håndtegnet kart over Hospitalsløkka. Husene ble market med leietakernes navn, og disse skulle betale skatt til Hospitalet. Tellefsen_avskrift_kart2

Borgere i Trondheim

Klokker og kordegn Daniel Hveding (1724-1777) var biskop Johan Ernst Gunners’ (1718-1773) famulus (tjener). Han førte et sjeleregister over Domkrikens sogn i perioden 1768-1775. Her finner vi beboerne i Trondheim by gate for gate. 91b007378_0063Sjeleregisteret lister opp når alle i huset har vært til nattverd, når barna ble døpt, og til hvilken adresse familien har flyttet i løpet av perioden. Hveding lister opp alle som bodde i huset, og tar med hele husholdningen med tjenere og fosterbarn.

Skomagersm_4
Skomakerlauget
Laug i Trondheim

Laugene i Trondheim ble avviklet ca 1870, og laugsprotokollene gitt til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs bibliotek. Protokollene inneholder informasjon om svenner og mestere med oversikt over når de oppnådde laugsmedlemsskap, og vi får laugenes regnskaper og oversikter over hva medlemmene måtte betale for forseelser. Biblioteket har disse protokollene:

Smedlauget i Trondhjem 1683-1795

Trondhjems snekkerlaug 1683-1869

Trondhjems bagerlaug 1657-1863

Trondhjems gullsmedlaug 1713-1869

Trondhjems skomagerlaug 1683-1869

 

Velkommen til utstillingen!

 

Kategorier
Lokalhistorie Trykte publikasjoner UBrss

Lokalhistorie; Litteratur om Snåsa

SnåsaIMG_1677Snåsamannen, Joralf Gjerstad, kommer fra Snåsa, og et nytt verk om Snåsa kom ut i 2015:

«Heim og folk; En oversikt over hus og gårder på Snåsa», skrevet av Rolf Velde. Boka er på nesten 700 sider og ruver godt i bokhylla på Gunnerusbiblioteket. Her finner vi fine fotografier av landskapet tatt fra fly, og fotografier av alle gårder og eneboliger på Snåsa. Dessuten finnes kart og oversikter over eiere etter ca 1930-tallet. Informasjonen om gårdene varierer ut fra hva eierne har svart på utdelte spørreskjemaer.SnåsaIMG_1675

Dermed nærmer vi oss tidsomfanget til Snåsaboka, den gamle bygdeboka i 4 bind som ble utgitt 1956-62. Det var Snåsa kommune som bekostet utgivelsen, og forfatterne var Jørn Sandnes (1926-2007) og Gunnar Skavlan (1891-1963).

SnåsaIMG_1676Gunnar Skavlan  var sivilingeniør og sosialøkonom, og født på Skavlan på Snåsa. Jørn Sandnes  var også født på Snåsa, og var professor i historie ved Universitetet i Trondheim fra 1979 til 1993. Han var rektor ved Universitetet i Trondheim, formann for Trondhjems historiske forening og redaktør av «Heimen». Snåsaboka er dermed en av bygdebøkene man kan regne med er av høy kvalitet.

Ved siden av disse verkene har Snåsa Historielag gjort en stor jobb med å registrere alle husmannsplasser i Snåsa og gitt ut bok om det i 2011: «Husmannsplasser i Snåsa».

Et annet verk som kan supplere de nevnte er «Snåsabilder : fotografier fra Snåsa, 1850-1950″, skrevet av Bernt Gran og utgitt i 2014.

Kategorier
Lokalhistorie Manuskripter Primærkilde Slektshistorie UBrss

Diplomer og gamle rettslige brev i Gunnerusbiblioteket

I Gunnerusbibliotekets manuskriptsamling finnes det en samling som kanskje ikke er så godt kjent, nemlig de ca 450 diplomene og gamle brevene med rettslig innhold.

Trondhjem 1495

I opplysningstiden reiste forskere rundt i landet og samlet dokumenter. Gerhard Schøning (1722-1780) var en av dem, og som medstifter og medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i 1760, overlot han en samling til Selskabet. Sogneprest Hans Jacob Wille (1793-1797), også medlem av Selskabet og dessuten topografisk forsker, testamenterte blant annet en større samling diplomer først og fremst fra Telemark, som danner grunnstammen i bibliotekets diplomsamling. Senere kom enkelte brev til biblioteket som gaver eller kjøp. En rekke er fra nord-vestlandet og Trøndelag. Til høyre ser vi et brev om odelsretten til garden Krokstad i Skaun fra 1495.

Brevene ble skrevet mellom 1329 og 1660, og er viktige primærkilder for historikeren eller lokalhistorikeren. For forskere på bosettingshistorie og språkvitenskap er middelalderdiplomene ofte de eneste primærkildene som finnes. De viser dessuten tidlig rettspraksis, og i perioden 1200-1600-tallet var Magnus Lagabøtes Landslov som var gjeldende. Men de kan også benyttes av slektshistorikeren – og nærmere sine fjerneste aner er det vanskelig å komme. I brevene finner vi for eksempel skjøter og kontrakter for gårder og gårdparter, rettigheter til laksevarp og sager, arvetvister, arvetakernes navn og avtaler av forskjellig slag. Vi finner også enkelte administrative beslutninger om forhold i landet.

0fc6bacf-9782-494f-b6a1-a6f03e8d5834Dette er altså originaldokumenter med rettslige beslutninger og avtaler. En del av sakene kan vi finne igjen i tingbøker og herredagsdombøker. Sakene gjelder både by og bygd. Noen ganger er Kongen involvert, men som oftest finner vi navnene på embetsmenn i underskriftene på brevene. Til høyre ser vi møte i en herredssal på 1600-tallet.

Det kan være en utfordring å lese den gamle skriften. Spør etter håndbøker i biblioteket, eller finn hjelpemidler på nettet.

 

Aagaat Daaes katalog-brev1594I biblioteket finnes en katalog i 5 permer med diplomenes og de gamle brevenes sammendrag. Katalogen ble laget av Aagaat Daae i 1916. Sitter man utenfor Trondheim eller ønsker en fullstendig liste over alle 450 brev må man først til Diplomatarium Norvegicum. Denne søkbare basen finnes offentlig tilgjengelig på nettet og omfatter alle norske diplomer datert fram til 1570. Søk etter Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i «Kilde»-rubrikken. Alle brevene har et kort sammendrag og er transkribert, det vil si at hele teksten i brevene er gjengitt. Ryghs gaardnavne finnes også søkbar på nettet, og her lenkes det fra gårdsnavnene til diplomene våre datert mellom 1329-1570.

Forfalsket

Brev som er datert mellom 1570 og 1660 finnes i et eget dokument. Dessuten hender det fremdeles at de ansatte i biblioteket finner «nye» diplomer og gamle brev i arkivene. Brevet til høyre er en forfalskning – man har radert ut et gårdsnavn og erstattet det med et annet.

For historikeren kan det være interessant å vite at biblioteket ofte har andre manuskripter som omhandler samme gård som i de gamle diplomene. Du kan spørre Spesialsamlingene (spesialsamlingene@ub.ntnu.no eller 918 97 859), som tar imot slike henvendelser. Ellers er bibliotekets bygdebøkene selvsagte kilder til kunnskap om gårder og bygder. De finner du i oria.no.