I 1927 ble Gramgården fredet. Til tross for det rev kommunen bygningen i 1951 for å gi plass til en moderne forretningsgård. Da Henrik Mathiesen skrev om gården i 1912, sto den fremdeles på plass i Kjøpmannsgaten 34, som et symbol på byborgernes velstand og fremgang på 1700-tallet.
Gramgården
Gården lå i Kjøpmannsgaaten 34 og var en av byens få 1700-talls bygninger i mur. Senere borgermester Hans Hagerup (1685-1753) var den rike kjøpmannen som antagelig oppførte gården ca. 1745. Hagerup-allmenningen har sitt navn etter ham. I Adresseavisen 15.12.1912, beskriver Henrik Mathiesen gården: Det en-etasjes huset
er oppført av murstein med 90 cm. tykke murer, og tvers gjennom løper en gang med tønnehvelv. Hoveddøren er vakkert utført m
ed innfatninger av hugget kleberstein og overhvelvet med gul, hollandsk murstein.
Over er det plassert en medaljong som er meget forseggjort, og som må ha kostet en god del penger. Den fremstiller en mann i en båt på et brusende hav omgitt av ville klipper. På himmelen vises den beskyttende Gud, mens den skremmende Satan lurer i bølgene. Mottoet er «Hvor Jesus vil». På hver side av gangen er et større værelse med korshvelv, enkelte steder dekorert i stukkatur.
Brann og murtvang 1708
Brann var en uhyggelig trussel og sterkt fryktet av byens befolkning. I 1708 brant en av de mest verdifulle delene av Trondhjem, og bare bryggerekken langs elven ble reddet. Generalløytnant og visestatholder Johan Wibe (1637-1710) var ansvarlig part, og hadde som førsteprioritet å beskytte bryggerekken – det var her byens vesentligste forsyninger av alle slags ble oppbevart. Han deltok aktivt i redningsarbeidet under brannen, og han ville siden innføre murtvang da byen skulle gjenoppbygges. Alle hadde ikke råd til å bygge i mur, tremateriale var rimeligere i anskaffelse. Wibe lot derfor lage en fortegnelse over borgerne i de berørte gatene for å undersøke deres økonomiske muligheter for å gjenoppbygge husene i mur. På listen står kjøpmann Hans Hagerup.
Husets beboere 1745-1949
I avisartikkelen forteller Mathiesen om noen av gårdens beboere. Hans Hagerups første hustru, Lydia Hammond, var enke etter kjøpmann Joachim Mantzin og av kjent Trondhjemsslekt. Sønnen deres, Joachim Hagerup, døde som berghauptmann nordenfjells 1775. Hans Hagerups andre hustru, Anna Kjemler (1706-1787), overlevde Hagerup med mer enn 30 år. Generalauditør Frederik Collin kjøpte gården av enken, og sønnen, hoffråd Hans Collin overtok den etter hans død. I 1824 var den i kjøpmann Nicolai Christian Sandborgs eie.
I 1827 kjøpte så grosserer Jacob Schavland Gram (1783-1843) gården, og det er fra ham navnet stammer. På folkemunne fortelles det at han gjemte seg i Gramgården under den ødeleggende brannen i 1841. Han gikk inn på sitt kontor, stengte jernlukene foran vinduene og holdt seg innendørs til faren var over. Murgården overlevde brannen som den eneste i strøket, og sønnen, grosserer Einar Gram overtok i 1843. Fra 1885 til 1949 eide slekten til grosserer Anton Jenssen Gramgården.
Trykte kilder i Gunnerusbiblioteket (utvalg):
Gramgaarden (1915). I: Foreningen Det gamle og det nye Trondhjem. Publikation No.3. S.33-36.
Kirkhusmo, Anders (2013). Trondheim brenner : branner og brannvern i byen gjennom 1000 år. Pirforlaget.
Mathiesen, Henrik (1912). Gramgaarden i Trondhjem. I: Adresseavisen 15.12.1912.
Støren, Wilhelm (1983). Sted og navn i Trondheim. Tapir.
2 svar til “Det forsvunne Trondhjem; Gramgården”
Gramgården befinner seg nå på Sverresborg museum hvor den kan besøkes. Den ble gjenreist takket være firmaet R.Kjeldsberg her i Trondheim.
– Et fint eksempel på privat initiativ i byen vår.