Minneprosjektet rundt Høyblokka har nå kommet i bokform, redigert av Barbro Rønning og Håkon Fyhn, Novus forlag 2016.

Boka er delt i tre deler: minneteater, minnekunst og minneseremoni. De fleste forfatterne har vært med på å skape prosjektet som boka bygger på, og tekstene er dermed også bygget over deres egne erfaringer, i tillegg til at de skriver ut fra et kunstbasert forskningsperspektiv. Ifølge innledningen til Rønning og Fyhn er boka et «svar på hvordan det går an å forske og skrive i og omkring kunstneriske prosesser innenfor en akademisk ramme» (s. 9).

Fra bokomtalen:

«For 3 generasjoner trondheimere har det å havne på sykehus vært ensbetydende med å komme til Høyblokka, den 12 etasjer høye kjempen som huset det meste av sentralsykehuset. …
Denne blokka har vært åsted for fødsel og død, lidelse og lettelse: et emosjonelt landemerke i Trondheim som til og med kunne sette Nidarosdomen i skyggen.
Da blokka skulle rives, gikk en gruppe kunstnere og forskere knyttet til NTNU, samt en prest, i gang med å samle inn minner fra blokka. Dette resulterte i en minneblogg der 200 minner ble delt. Samtidig ble det arrangert en storstilt avskjedsforestilling – en begravelse for Høyblokka der omtrent 1000 publikummere kom for å ta avskjed.
I denne boka belyser forskerne, kunstnerne og presten som deltok det som skjedde fra forskjellige perspektiver. Kapitlene knytter sammen de personlige fortellingene fra blokka, den kunstneriske utførelsen og teoretiske perspektiver i en helhet.»

Initiativtager til det kunstbaserte forskningsprosjektet er Barbro Rønning fra Institutt for kunst- og medievitenskap. Prosjektet startet for flere år siden i forbindelse med at høyblokka ved det gamle Regionssykehuset i Trondheim skulle rives for å gi plass til dagens St Olavs Hospital. Et uttalt mål var å samle inn minner fra blokka. En nettside er fortsatt tilgjengelig, der man finner minner og historier om høyblokka som trondhjemmere har skrevet og lagt ut. Det er minner av alle typer, både fornøyelige og triste; om fødsel og død, sårbarhet og alvorlig sykdom, men altså også morsomme anekdoter som for eksempel Arne Espelunds fortelling om nødvendigheten av å ha med seg munnharpe når man skal gjennomgå en hofteoperasjon.
Prosjektet inneholdt ikke minst en minne-/avskjedsforestilling, ut fra en tanke om at de – eller i dette tilfelle det – som betyr noe for oss bør få en verdig avskjed når det forsvinner. Over tusen personer var til stede ved «gravferden» til høyblokka.

Alle medarbeidere på prosjektet skulle også presentere seg selv, og i Rønnings presentasjon kan man bl.a. lese følgende: «En rød tråd gjennom mitt 30 årige yrkesliv som dramaturg, regissør, teaterpedagog og forsker er det folkelige teatret. Hvordan kan en arbeide med teater for å utvikle uttrykk som berører og engasjerer folk ? Høyblokka –post mortem er et gedigent eksperiment hvor vi utforsker dette, og jeg er også opptatt av å praktisere improvisasjon i ledelse og drift av prosjektet.»