Hvordan påvirker fusjoner publisering?

En fusjonsbølge skyller over norske forskningsinstitusjoner. Målet er å skape mer robuste fagmiljøer, som publiserer mer og bedre. Vet vi om det hjelper?

De siste årene har det blitt iverksatt eller varslet store fusjoner av høyere utdanningsinstitusjoner i Norge – fra 33 statlige universiteter og høyskoler skal man ende opp med 21. Her er en grafisk fremstilling av alle sammen:

Dette er en temmelig stor omveltning, og er ganske dristig med tanke på at tidligere forsøk på å fusjonere høyere utdanningsinstitusjoner har feilet i mange tilfeller (Kyvik og Stensaker 2013). Hovedårsaken til at man fra politisk hold har ønsket å slå sammen disse institusjonene er at man anså den norske forskningssektoren for å være fragmentert og sårbar, med mange enheter som var for små til å levere tilfredsstillende støttefunksjoner og infrastruktur for moderne forskningsbehov. Det har vært sterkt politisk fokus på å få gjennom disse fusjonene. Med tanke på at strategien ble lansert i 2014 og at flere store fusjoner var gjennomført allerede til 1. januar 2016 må man kunne si at dette har skjedd på rekordfart.

Fusjoner og publisering

Et viktig mål med mer robuste institusjoner er at de skal være rustet til en mer intens konkurranse innen forskning, både nasjonalt og internasjonalt. De nye institusjonene forventes å publisere mer, og forhåpentligvis også bedre, i fremtiden. Er det en realistisk forventning? Det fins det heldigvis forskning som kan belyse.

Nylig publiserte Liu, Patton og Kenney (2017) en studie i Research Policy av fusjoner i Kina og de nordiske landene. De konkluderer med at der institusjonene er ganske like i størrelse og faglig innretning er det ikke grunnlag for å si at det er noen faglig gevinst ved å fusjonere. Der institusjonene er forskjellige, derimot, har man funnet gode synergieffekter, hvor den nye sammensetningen fører til en faglig bonus for den mindre institusjonen som får tilgang til bedre infrastruktur og støttetjenester for forskning.

I konklusjonen spekulerer de om det kan skyldes at de mindre institusjonene tjener stort på bedre infrastruktur og en kultur for publisering som kanskje ikke var tilstede før:

[F]or countries plagued by a fragmented system of higher education having difficulty in achieving global visibility, we find that a merger of institutions of similar size is unlikely to improve performance. […] In contrast, the merger of smaller institutions into a much larger one does appear to have a positive impact. The reasons for this are unclear. Perhaps the “acquired” university’s faculty acquires access to the facilities and resources of the larger institution, thereby allowing them to become more productive. Often, the larger institution is more highly ranked and better recognized than the smaller one, and a merger increases the pressure for excellence at the smaller university and thereby better motivates the staff.

Hvordan skal vi tolke dette i lys av de norske fusjonsplanene? For oss ved NTNU kan det være godt nytt – gamle NTNU i Trondheim er langt større enn de tidligere høyskolene i Ålsesund, Gjøvik og Sør-Trøndelag, og er også bærer av en «publiseringskultur» som kan være en påvirkende faktor når de tidligere høyskolene så det er gode sjanser for at akkurat denne fusjonen over tid vil resultere i et . Samtidig er flere av de planlagte fusjonene mellom mindre høyskoler som ønsker å slå seg sammen for å bli en større aktør, og skal man tro Liu, Patton og Kenney hunne det vært lurt å alliere seg med en «storebror» som kunne bidratt med nødvendig infrastruktur og kultur når man skal begynne å hevde seg i forskningsproduksjonen.

Kultur og struktur

Et annet viktig aspekt her er behovet for å tenke både institusjonell kultur og infrastruktur og støttefunksjoner inn i dette bildet. I følge en studie av tidligere fusjonsprosesser ved norske forskningsinstitusjoner (Norgård og Skodvin 2002) tok det mye lenger tid før de respektive forskningskulturene fant en fruktbar måte å sameksistere på enn det tok å harmonisere tekniske systemer og støttefunksjoner. Mangel på sosiale møteplasser og kunnskap om hverandres faglige kompetanser gjorde at den fulle gevinsten av fusjonen ikke ble realisert før etter temmelig lang tid. En potensiell fare er at det utvikler seg en konkurransementalitet fagmiljøene i mellom i stedet for en samarbeidskultur.

En fusjon er altså ikke en enkel ting å gjennomføre, eller høste fruktene av. Oppå alt dette er det en omfattende og dyr prosess, som tærer på administrative og faglige ressurser over flere år, så det er ikke gitt at det er verdt det for å få noen skarve ekstra publikasjoner ut av det. Tiden vil vise om tidens fusjonsiver var klok eller et kostbart eksperiment.

Referanser

Kyvik, S. og B. Stensaker. 2013. Factors Affecting the Decision to Merge: The case of strategic mergers in Norwegian higher education. Tertiary Education and Management, 19 (4). doi:10.1080/13583883.2013.805424

Liu, Q., D. Patton & M. Kenney. 2017. Do university mergers create academic synergy? Evidence from China and the Nordic Countries. Research Policy, in press. doi:10.1016/j.respol.2017.10.001

Norgård, J. D. og O.-J. Skodvin. 2002. The importance of geography and culture in mergers: A Norwegian institutional case study. Higher Education, 44 (1): 73-90. doi:10.1023/A:1015513111300. Denne artikkelen fins også i en åpent tilgjengelig versjon.

Henrik Karlstrøm

Jeg er ansatt som bibliometriker ved NTNUs universitetsbibliotek. Jobben min er å analysere data som har med publisering av forskning å gjøre - det kan være alt fra å holde styr på antallet publikasjoner til siteringstrender eller analyser av hvem NTNUs forskere samarbeider med. Innimellom skriver jeg litt om hva jeg holder på med.