Denne uken har vi fortsatt med den tyske oversettelsen til Emil Jonas av Henrik Ibsens “Samfundets Støtter”. Det er mange detaljer og mye man kan fokusere på, så det tar ganske lang tid å nærlese de to tekstene. Denne uken fant vi ut at de passasjene vi fokuserte på var svært like både i innhold og på ordnivå, og det virker som at flere setninger er oversatt ord for ord. Likevel er det flere interessante forskjeller.
Hva har vi så funnet ut?
Jonas fortsetter å ta sine kunstneriske friheter, og han deler opp teksten i scener. Dette gjør ikke Ibsen i originalen – i originalen er det de skiftende scenehenvisningene som atskiller de forskjellige delene av stykket fra hverandre. Vi synes Jonas er flink til å dele inn teksten i scener, og de delene han har satt sammen som en scene, passer godt. Det har også noe med spenningsoppbyggingen å gjøre. Enkelte ganger fungerer sceneoppdelingen nesten som en cliffhanger, noe som gjør at leseren får lyst til å lese videre. Et eksempel på det er i første akt, scene 6 (s. 17) i Jonas sin versjon, når den siste setningen i scene 5 ender med “Was – was sehe ich?” (“Hva – hva ser jeg?”).
Ellers merker vi også at det er en flott ressurs å ha en tysk morsmålsbruker på gruppen. Nora finner flere setninger som høres merkelige ut på tysk. Et eksempel er denne setningen: “Mein Bruder reibt sich auf mit allen Geschäften, denen er im Interesse Anderer sich hingibt.” (s.10)
Dette er tydelig et tegn på et poetisk språk i oversettelsen, da refleksivpronomenet er satt seint i setningen. Man ville ikke sagt dette i et muntlig språk.
I den tyske utgaven er det et avsnitt der Hilmar, Betty og Martha snakker sammen om jernbanen. Vi kan ikke finne dette i den norske originalen, så dette har nok Jonas funnet på selv.
Jonas har også kuttet ut at Rørlund spør Dina (s. 17) om hva som er “smukt” – han har altså fjernet en passasje der Dina blir oppfordret av en mann til å vurdere, tenke selv.
Emil Jonas har i sin oversettelse beholdt de norske begrepene og ordtakene, og ikke tilpasset dem tyske forhold. Et eksempel på det er når Grosserer Rummel sier “Et Nordmands-ord står fast som Dovrefjelds klipper” (s. 18). Nordmenn vet godt hva dette innebærer, nemlig at du kan stole på en nordmann, men tyskere forstår kanskje ikke referansen. Nordmenn forbinder noe spesielt med Dovre. Ordspråket “Enig og tro til Dovre faller” forbinder vi med grunnlovsmennene på Eidsvoll i 1814, med samhørighet, og med noe som aldri kommer til å ødelegges – Dovrefjellet faller jo forhåpentligvis aldri. Jonas oversetter Rummels replikk med “Das Wort eines Norwegers ist wie Felsen des Dovergebirges” (s. 12). Dette tror vi ikke fungerte like godt på tysk som det gjorde på norsk. Kanskje har han til og med misforstått hele setningen, i og med bruken av “Dover”. Det kan jo hende han har hatt “The White Cliffs of Dover” i tankene når han har oversatt?
Dovrefjell. Hentet 26.09.16 fra http://www.nasjonalparkstyre.no/Global/Scaled/926x350x1/Images-Dovrefjell%20bilder-Sn%C3%B8hetta-F1000038.jpg
The White Cliffs of Dover. Hentet 26.09.16 fra https://www.treadright.org/sites/default/files/styles/slideshow/public/project_slideshow/White%20Cliffs%20aerial-1_1440x810.jpg?itok=jtMOz6z4
Jonas kutter bort litt kjedelige, unødvendige passasjer og detaljer – kanskje for å få teksten til å fungere bedre på kommersielt teater i Tyskland. Eksempelvis er replikker vi kan kalle unødvendige for handlingens utvikling, for eksempel “Forstår sig, herr Konsul.” og “Det skal gå, Bernick” ikke med i den tyske versjonen. Et annet eksempel er når Betty spør Bernick om hva de snakker om, hvorpå Bernick svarer at det er noe som damer ikke kan sette seg inn i (s. 18). Her forstår vi altså at Jonas ikke nødvendigvis har en negativ holdning mot damer, men at han kun er opptatt av å kutte ut det overflødige i originalteksten.
Andre eksempler på avvik mellom original og oversettelse er at Konsul Bernick heter Karsten på norsk, mens han heter Karl på tysk. En annen interessant setning som er strøket, er “Familien er samfundets kjerne” (s. 21).
På norsk snakker alle kvinnene (fru Holt, fru Lynge, fru Bernick og fru Rummel) sammen om det “toget” av mennesker som kommer til byen, men siden Jonas har kuttet ut mange av kvinnerollene er det Hilmar og fru Bernick som snakker sammen.
Oversettelsen av den sjuende scenen er enkel å sammenligne fordi det meste som blir sagt i den norske versjonen gjenspeiler seg på akkurat den samme måten på tysk. Den viktigste forskjellen finner vi på side 45 i den norske utgaven: “Hun har jo mig og Betty og Olaf og mig“, mot den tyske oversettelsen “Sie hat ja mich und Betty und Olaf.“ Her framstiller Bernick ubevisst seg som særlig selvopptatt, bare for å tilføye rett etterpå at mennesker ikke burde være altfor opptatt av seg selv. I den tyske versjonen er hans egoisme mindre tydelig og derfor går ironien tapt.
Hva skal vi gjøre neste uke?
Vi skal fortsette å sammenligne Emil Jonas’ oversettelse og Henrik Ibsens original. Forhåpentligvis kommer det mer spennende avvik mellom originalen og oversettelsen etter hvert!
Linnea, Nora og Thea