Arter inne slektene Aeolidia og Aeolidiella tilhører en stor overfamilie kalt Aeolidoidea. Den inneholder ulike familier slik som Facelinidae og Aeolidiidae. Denne siste familien, Aeolidiidae omfatter i våre farvann de foreløpige kjente artene Aeolidia papillosa (Linne, 1761), Aeolidia filomena Kienberger, Carmona, Pola, Padula, Gosliner & Cervera, 2016 og Aeolidiella glauca (Alder & Hancock, 1845). Felles for disse gruppene er de avlange snegleformede kroppene med karakteristiske fingerlignende cerata (ryggetentakler) som dominerer langs siden på kroppen og fremover forbi rhinoforene (hodetentaklene). Aeolidiidene er karakteristiske med sin ganske brede kropp og fot, tette og korte sammensetninger av cerata, samt at de digger å spise anemoner.

Aeolidia papillosa, Aeolidia filomena og Aeolidiella glauca (bilder fra deres beskrivelse i artsdatabanken).

Aeolidia papillosa (Linne, 1761) er en av de tradisjonelle artene vi har langs norskekysten. Nils Hjalmar Odhner skrev i 1939 at «The present eolid is not only one of the most common species of nudibranchs in Norwegian seas, it is also the largest of all eolids and the first to attract the attention of scientific explorers of the fauna. It was one of the marine invertebrate animals collected and described by the celebrated Norwegian zoologist J. E. GUNNERUS, who found it in a tidal pool at the harbour of Bodø (the 27th of May 1767) and later on (1770) described it under the name of Doris bodöensis (cf. NORDGAARD 1918))». Denne arten finnes ikke bare i norske farvann, men har en bred verdensomspennende utbredelse, og er visst funnet så langt sør som Falkslandsøyene. Ellers er den godt utbredt fra den andre siden av Atlanterhavet fra California til Alaska og New England, samt fra vår side av Atlanteren fra Spanias vestkyst nord de Britiske øyer, Færøyene, Island, norskekysten og helt ut til Hvitehavet.

I 2016 ble Aeolidia papillosa utvidet til en ny art – Aeolidia filomena Kienberger, Carmona, Pola, Padula, Gosliner & Cervera, 2016. Ved hjelp av genetiske undersøkelser i form av strekkoder, samt en god ekstern karakteristikk i form av at A. filomena har en tydelig hvit V-formet markering på hodet som skiller den fra A. papillosa.

Aeolidiella glauca (Alder & Hancock, 1845) er den tredje arten som først i 1922 ble funnet for første gang i våre farvann av Paul Løyning  «I vaar fauna er ikkje Ae. glauca funnen tidligare, men paa stasjon 5 i Drøbaksundet har han vore aa finne i mengd gytande på zosteraen i juli eller august kvart aar sidan 1916 so nær som i 1921». Legg merke til at Løyning her poengterer at arten er vanlig i ålegressenger. Arten har så langt hatt en begrenset utbredelse fra kysten av Frankrike til norske farvann til Trondheimsfjorden.

Individ samlet inn og fotografert i stereolupe på Gulen, Sognefjorden, 19 mars 2026 (foto: Jussi Evertsen). Individet ble artsbestemt til Aeolidiella glauca, men det var før denne følgende artikkelen om Aeolidiella avatar ble publisert. Sammenlignet med fig.6 og bildet under fra Skottland så har ikke dette individet en liten hvit tupp på rhinofrene, men ett hvitt fargetrekk som trekker seg nedover rhinoforen i lengre grad, ergo mer i retning avatar enn glauca.

Nå i april i år så kom Leila Carmona sammen med sine kollegaer i Spania ut med en artikkel der de gikk inn på en undersøkelse av genetiske strekkoder for individer av Aeolidia og Aeolidiella fra farvann fra Middelhavet (Italia), Spania, Frankrike, Nederland, Skottland, Sverige og Norge, samt for en gruppe arter fra asiatiske farvann (Filipinene) og Australia. I denne undersøkelsen kom de frem til at den lille arten Aeolidiella glauca skiller seg ut som to genetisk ulike arter – Aeolidiella glauca og ny art i form av Aeolidiella avatar.

Aeolidiella avatar avbildet fra Skotland hos Carmona et al 2026 (fig. 8a, side 21).

Det at en art genetisk skiller seg ut betegnes som pseudokryptisk, men Carmona et al beskriver også hvordan disse to artene skiller seg fra hverandre eksternt i form av fargen på rhinoforene, formen på cerata og radula. Ser vi nærmere på rhinoforene, så har de hvit fargelegging nær toppen – hos A. glauca er den hvite fargen begrenset til toppen, mens den hos A. avatar dekker 1/3 av hele rhinoforen øverst. Når det gjelder fargelegging av artenes ryggside, så har begge arene en form for oransje farge – hos A. glauca finnes oransje pigmentering kun langs midten på ryggen, mens det hos A. avatar dekker hele ryggen.

Skjematisk fargevariasjon mellom A. glauca og A. avatar hos Carmona et al 2026 (fig. 6, side 17).

Navnet avatar kommer fra det urgamle hellige språket sanskrit fra India (hinduisme), og henviser til betydningen av oppstigning/det å gå ut av noe – i dette tilfelle hvordan A. avatar stiger opp fra A. glauca som en ny art.

Individer identifisert og tatt bilde av som Aeolidiella glauca fra Gulen, Sognefjorden i 2025 (den til venstre) og 2023 (den til høyre) av Peik Wieland. Her ligger det an til at individet fra 2023 er en glauca med små hvite tupper på rhinoforene, mens individet fra 2025 har tydelig lengre hvit overdel på rhinoforen, og ligger an til avatar.

Det ligger med andre ord an til at den nye arten Aeolidiella avatar sammen med Aeolidielle glauca er tilstede langs norskekysten.

Referanser

Carmona L, Martin-Hervas MR, Pola M, Gosliner TM, Cervera JC (2026) Unfinished symphony: updating the systematics of Aeolidiidae (Nudibranchia, Gastropoda), with special focus on Aeolidiella Bergh, 1867. Invertebrate Systematics, 40, IS24105

Kienberger K, Carmona L, Pola M, Padula V, Gosliner TM, Cervera JL (2016) Aeolidia papillosa (Linnaeus, 1761) (Mollusca: Heterobranchia: Nudibranchia), single species or a cryptic species complex? A morphological and molecular study. Zoological Journal of the Linnean Society. 177: 481-506

Løyning P (1922) Nudibranchfaunaen i Drøbaksundet. I: Fam. Aeolididae. Skrifter utgitt av det Norske Vitenskaps-Akademi i Oslo I Matematisk-Naturvitenskapelig Klasse, 1922:1-103.

Odhner NJ (1939) Opisthobranchiate mollusca from the western and northern coast of Norway. Det kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter, 1939:1-92