Hun vokste opp i et hjem der TV-titting var forbudt. Det vekket Soilikki Vettenrantas interesse for medier. Hun ble journalist – og etter flere omveier – professor ved NTNUs Institutt for pedagogikk og livslang læring.
Soilikki (70) er nettopp blitt emerita, men skriver og underviser fortsatt.
Les intervjuet med henne her. Hun sammenligner finsk skoleskyting og terroren på Utøya, forteller om grusom historiefortelling fra vinterkrigen, falske nyheter som stormaktspolitikk, om oppveksten på den finske landsbygda, om nordmenns «verdensmestersyndrom» og hvordan dagens unge lever i et flimmersamfunn med sin mediebruk.
Hva er din hovedinteresse innen medieforskning
– Det er nok krise- og katastrofekommunikasjon. For tiden med spesiell vekt på hvordan barn og unge opplever brutale nyheter. Innen mediepedagogikk er jeg spesielt interessert i medieetiske spørsmål.
– I Norge har jeg dessuten har jeg introdusert en metode, global mediegrafi, der individets liv og virke blir fremstilt i relieff mot den samtidige historiske, sosiale, politiske og kulturelle utviklingen i fire generasjoner i familien.
– Denne metoden belyser sammenhengen mellom medier og globalisering på det samfunnsmessige plan og informantens identitetsopplevelse på det individuelle plan. Mediegrafier baserer seg på intervjuer, dokumentarisk materiale og historiske data.
Du har markert engasjement for fake news. Hvorfor tenner dette deg?
– Falske nyheter er et begrep som har dukket opp i folkets bevissthet med president Donald Trump. Menigmann bruker begrepet litt lettvint.
– Jeg ser falske nyheter som en del av stormaktspolitikk, en integrert del av informasjonskrig og spredning av propaganda for å skape angst og forvirring hos befolkningen. Denne psykologiske krigføringen drives både av statlige propaganda-apparater og terrororganisasjoner. Falske nyheter, trolling og hacking er en del av cyber- og hybridkriger og må tas alvorlig.
- Hør Soilikki Vettenranta snakke om fake news i Studentersamfundet den 31. oktober.
Hva var det som opprinnelig vekket din interesse for media?
– Jeg vokste opp i Finland på en avsidesliggende gård i et kristent og mediefattig miljø. Medietilbudet var magert: en tynn regionavis og YLEs radioprogram med nyheter og gudstjeneste. Vi hadde ikke fjernsyn, og jeg ble umåtelig interessert i medier, «det forbudte», spesielt fjernsyn, som jeg en sjelden gang kunne titte på hos naboene.
Hva har vært din vei i studier og forskning av medier?
– Som trettenåring skrev jeg et hemmelig ønske i dagboken: å bli journalist. Dette var temmelig outrert, siden det knapt fantes kvinnelige journalister i Finland da. En enda mer ekstravagant idé hadde vokst fram – drømmen om universitetet!
– Det var ingen i grenda med universitetsutdannelse. Tanken begeistret ikke mine foreldre, som velmenende planla en husflidskole for meg. Men jeg ville til universitet. Universitetet i Tampere hadde opprettet et nytt fag, journalistikk og medievitenskap på midten av 1960-tallet. Det ble også lansert en ny linje, radio- og fjernsynskunnskap. Det ville jeg studere, selv om faren min lakonisk dømte studier som «humbug». Han fikk aldri oppleve at hans obsternasige datter ble «humbugprofessor».
– Mediestudiene var på pionerstadiet, teori og praksis gikk hånd i hånd. Vi hadde både en egen øvingsradio og et øvingsfjernsyn. Sommermånedene ble tilbrakt i redaksjoner som journalistspirer.
– Etter eksamen fikk jeg min første jobb som tekstforfatter i et reklamebyrå. I studietiden jobbet jeg som radiojournalist i den finske rikskringkastingen, YLE, sin kulturredaksjon. Fast ansettelse som tv-journalist fikk jeg 23 år gammel i landets første kommersielle tv-kanal, Mainos-TV (Reklame-TV), i dag kjent som MTV3.
– Da jeg etter flere års praksis som radio- og tv-journalist flyttet til Norge i 1977, ble ønsket om å arbeide som journalist torpedert da jeg søkte stillinger i NRK. Jeg ble ikke en gang kalt inn til intervjuer.
Du har finsk navn. Da har du vel finsk bakgrunn. Hva gjorde at du kom til Norge og NTNU?
– Etter et aspirantkurs i det finske UD deltok jeg på en internasjonal skole i Genève med studenter fra fem nordiske land. Der var det også en sunnmøring som jeg giftet meg med i 1977. Diplomatkarrieren ble erstattet med et liv i Norge.
– Møtet med Universitet i Trondheim var en traurig affære. Magistergraden og licensiatstudier (halvveis doktorgrad) i medievitenskap fra Finland ble vurdert som ekvivalent med cand.mag.-graden i Norge. Krenket forlot jeg universitetet og regnet med aldri å komme tilbake. Prestisjetunge pionerstudier i medievitenskap ble nedvurdert.
– Men skjebnen ville det annerledes. Naboen min, som var professor, mente at universitetet «trengte kvinner som meg». Han hjalp meg til å starte opp med doktorgrad på nytt i 1991. Ironisk nok endte jeg som professor i mediefaget som universitetet ikke godkjente.
Når du er utenlands og bor i Norge, hva er det du ser som vi nordmenn ikke ser?
– Norge har et «verdensmestersyndrom» som gjør at kompetansen for folk fra andre land blir lett nedvurdert og oversett. Jeg har reist et par ganger jorden rundt og kan fortelle at du ikke trenger å reise så langt utenfor Europa for å treffe folk som ikke vet at Norge eksisterer.
Hva skrev du doktoravhandlingen om?
– Temaet var kjernekraftulykken i Tsjernobyl og krisekommunikasjon som sviktet og enkelte ganger ble brutt ned mellom myndigheter, publikum og media.
– Som fersk informasjonsleder i Direktoratet for naturforvaltning i 1986 fikk jeg et operasjonelt ansvar for formidling av informasjon om det radioaktive nedfallet i vegetasjon, vilt og ferskvannsfisk. Livsviktig informasjon skulle sendes til publikum, pressen, organisasjoner og andre myndigheter i en presset situasjon. Posisjonen som formidler mellom myndigheter, eksperter, media og publikum ga meg en enestående innsikt i krisekommunikasjon. Denne innsikten kunne jeg senere dra nytte av i min doktoravhandlingen om Tsjernobyl.
I et intervju med Gemini bruker du ordet «mediedysleksi», og advarer mot at unge kan få det dersom de ikke får mediekompetanse. Hva mener du med det.
– Dagens unge er flinke i det tekniske og instrumentelle bruk av medier og forskjellige duppeditter. De lever i et flimmersamfunn der bilder og tekster deles i lynets hastighet.
– Ungdommen leser nyheter på sosiale medier og får med seg korte bruddstykker av det som foregår rundt i verden. De kan lett miste forståelsen av helheten og sammenhengen av et fenomen. De kan tape evnen til å «lese» og å tolke medienes budskap. De unge trenger å lære kritisk bevissthet og dømmekraft.
Du forteller i samme intervju at du selv vokste opp med de voksnes fortellinger om Vinterkrigen. Har dette påvirket din egen interesse for medienes formidling av grusomme nyheter?
– Det har vært helt avgjørende. Interessen for krisekommunikasjon stammer fra tidlig barndom som etterkrigsbarn. To av onklene mine ble drept i krigen eller av krigsskader, mens min sårede far overlevde.
– Krigen var et sentralt samtaleemne på 1950-tallet da mennene fortalte om grufulle opplevelser. I flere år hadde jeg mareritt om flyangrep og granatkasting. Først etter at jeg ble tv-journalist og forsker, oppdaget jeg de mange trådene som forbinder barndommens fortellinger med forskning om katastrofenyheter.
– Ikke overraskende skrev jeg min første bok om de unges opplevelse av katastrofenyheter. Temaet har jeg gjenopptatt i boken Krig og katastrofer i media. De unges møte med brutale nyheter som kom ut i år.
Du har spesiell kunnskap både om Norge og Finland, og har sammenlignet det som skjedde på Utøya 22. juli 2011 og finske skoleskytinger. Hva lærer vi når vi ser disse hendelsene sammen?
– Det var to skolemassakre i Finland, i 2007 i Jokela og i 2008 i Kauhajoki. Unge menn var gjerningspersoner. Det var mange paralleller til Utøya. Gjerningspersonene var frustrerte unge menn som forfektet ekstreme ideologier gjennom sosiale medier, de spilte de samme voldelige dataspillene og skjøt ofrene som var fanget inn i et lukket område.
– Den store forskjellen var medienes håndtering av situasjonen. I den første skolemassakren i Finland begikk journalister mange overtramp overfor ofrene og deres familier. Pårørende sendte en offentlig klage til regjeringen. Dette ledet til at journalistene var nesten handlingslammede og overdrevent forsiktige i rapporteringen av den andre skolemassakren.
– Sammenlignet med det bedrøvelige samarbeidet mellom media og ungdom i Finland, lyktes norske medier bedre. Mange av ungdommene på Utøya hadde medietrening og var dyktige i sin opptreden. Journalistene var mer hensynsfulle og greide gjennom ungdommenes intervjuer gi katastrofen et ansikt.
– Likevel var det også i Norge enkelte invaderende intervjuer av ofre som var hardt skadd eller på sykehus. Det man har lært er at under en uventet katastrofe er det utfordrende for journalister å vite hvor den anstendige grensen overfor ofre og pårørende går. Mediene har jo en plikt å rapportere om en rystende hendelse der menneskelig lidelse er i fokus.
Nå er du pensjonist, eller emerita som det heter. Hva liker du aller best å gjøre – som ikke har noe med fag eller tidligere jobb å gjøre?
– Jeg ser ikke den store forskjellen i hverdagen siden jeg skriver og foreleser fremdeles. Nå har endelig mulighet til å lese skjønnlitteratur. Reiser rundt i verden frister, og jeg skal reise til det gamle Indokina – Laos, Kambodsja og Vietnam kommende januar.
Nevn en bok vi bare må lese!
– Jeg anbefaler to bøker av den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj som fikk Nobels litteraturpris i 2015. Hun forteller om den andre verdenskrig fra kvinnenes og barnas ståsteder. Den første heter Krigen har intet kvinnelig ansikt og den andre De siste vitnene: Solo for barnestemme.
– Du har ikke behov for å lese påskekrim etter disse bøkene!