Her skriver vi om medieforskning ved NTNU

Jon Raundalen: «Filmen dro meg til Trondheim»

av 2. oktober 2017 i Ukategorisert med Ingen kommentarer

Han har forsket på østtyske westernfilmer, interessert seg for undersjøiske internettkabler, og han bygger egne gitarer. Bli bedre kjent med Jon Raundalen (47) i intervjuet her.

Jon Raundalen

Jon er den nye sjefen for Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU. Han forelsket seg i filmen. Slik havnet bergenseren i Trondheim – og ble. Her forteller han om spennende forskning, og hvordan han kobler av når det blir for mye.


JON RAUNDALEN: førsteamanuensis, ph.d. i filmvitenskap.
Aktuell: ny leder for Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU.
Født: 19. mai 1970.
Fra: Født i Bærum, flyttet tidlig til Bergen (har sterk identitet som bergenser!). Har også bodd i Berlin, samt hatt lengre forskningsopphold i Santa Barbara (CA) og i Brooklyn (NY).
Sivil status: Gift og to barn.

Hva er ditt favorittema innen medieforskning?

– De siste årene har jeg vært spesielt opptatt av de nye medienes materialitet. De snakkes mye om hvordan den digitale medierevolusjonen har gjort mediene flyktige og immaterielle, men det er ingenting immaterielt ved iPaden som du leser nettavisen på eller Facebooks 27.000 kvadratmeter store serverpark i Luleå. Denne materialiteten har økologiske konsekvenser i global skala, men det er det ikke så mange som tenker på. Derfor er det desto mer interessant å utforske hvorfor flertallet ikke tenker på dette, og hva slags konsekvenser det kan få. Det har begynt å komme en del litteratur i dette skjæringspunktet mellom medier og miljø i den siste tiden.

Boken «The Undersea Network»

– Min favoritt så langt er Nicole Starosielskis bok The Undersea Network, om kablene på havbunnen som gjør internett mulig. Boken kombinerer på mesterlig måte kablenes visuelle kulturhistorie og utforsking av den massive materialiteten til denne ukjente og usynlige infrastrukturen.

Hva var din vei inn til medieforskningen?

– På bakgrunn av en rekke tilfeldigheter startet jeg på Medievitenskap grunnfag ved Universitetet i Bergen i 1991, etter et katastrofalt forsøk på å gå i min fars forspor og studere psykologi. Dette var et spennende år å gå på medievitenskap, siden den første Gulfkrigen brøt ut mens vi studerte og CNNs banebrytende og døgnkontinuerlige dekning av krigen reiste mange spørsmål om medienes makt og rolle i samfunnet.

Lars Nyre, som nå er blitt medieprofessor, gikk forresten på det samme kullet.

– Jeg var på den tiden også engasjert i Bergen filmklubb og fikk et tips om at det i Trondheim fantes et institutt hvor en hel avdeling med professorer og amanuenser utelukkende holdt på med film og filmvitenskap. Det tok ikke lang tid før jeg flyttet til Trondheim for å ta del i dette, og deretter gikk det slag i slag med hovedfag og doktorgrad i filmhistorie.

– Siden 2011 har jeg utvidet kompetansen min i retning medievitenskap gjennom interessen for medier og miljø, det vi kaller en nymaterialistisk medieøkologi.

Hva skrev du doktoravhandling om?

Doktoravhandlingen min handlet om filmen bak Jernteppet. Ikke den kunstneriske eller regimekritiske filmen, men populærfilmene. Østtyske myndigheter innså at befolkningen deres var godt oppdatert på hva som rørte seg i Vest-Europa og USA, ettersom de aller fleste østtyskere enkelt kunne få inn vesttyske sendinger på fjernsynet sitt. Derfor satset kulturmyndighetene store ressurser på å nå frem til ungdommen gjennom populære genrefilmer som var inspirert av amerikanske forbilder: musicals, science fiction og ikke minst en lang rekke storslagne westernfilmer.

– Min avhandling handler om disse filmene og hvordan den østtyske genrefilmen fungerte som et kulturelt felt hvor den kalde krigens ideologiske kamper ble utkjempet med visuelle midler på 1960- og 1970-tallet.

Du er blitt leder for et stort institutt, hvordan opplever du det?

– Jeg er stolt av å lede et institutt som helt siden 1974 har satset på integreringen mellom praktiske og teoretiske fag. Avdelingen for film- og bildemedier utdanner både praktikere og teoretikere, og det samme gjør avdelingen for drama og teater. Noe senere fikk vi gleden av å inkludere kunsthistorie i instituttets portefølje, som har vært en kjærkommen berikelse. Jeg har selv et grunnfag i kunsthistorie og stor kjærlighet til dette feltet.

– Jeg var på nippet til å velge kunsthistorien som min akademiske vei, hadde jeg ikke oppdaget at filmvitenskapen hadde et så sterkt knutepunkt i Trondheim. Jeg har hatt stor glede og nytte av å ha kunsthistorien i bunn som filmhistoriker.

Har du eksempler på store utfordringer i den nye jobben?

– Akkurat nå er den heteste poteten campussaken. Det vil si at alle NTNUs campuser i Trondheim skal samles så tett som mulig rundt Gløshaugen, omkring gamle NTH, som ligger i gangavstand til Trondheim sentrum. Regjeringen skal bestemme seg for hovedkonsept for hele denne flytteprosessen allerede i januar, hvilket betyr at vi som sitter på campuser rundt omkring har det svært travelt med å spille inn våre ønsker og arealbehov.

– For vårt institutt spesielt gjelder det å forsøke å redde den glimrende ideen om et eget senter hvor vi samler kunst, musikk, teater, film, arkitektur og design i en sydende pool av kreativitet, med både utdanning og utadrettet virksomhet i form av konsert- og kinosaler og lignende – det såkalte KAM-senteret.

– Dessverre tror Finansdepartementet at dette er en fordyrende ekstravaganse, mens det egentlig er en effektiviserende og kjempesmart samlokalisering. Og nettopp det jobber vi med å få dem til å forstå akkurat nå.

Hvordan er det å være leder for et humaniora-institutt på teknologiuniversitetet NTNU?

– Det er klart vi blir lilleputter i den store teknologi-fokuserte organisasjonen. Men jeg synes absolutt at Humanistisk fakultet og de seks enkeltinstituttene under dette klarer å markere oss i mengden og blir behandlet som en naturlig og vital del av den store NTNU-kroppen.

 

Gitar-nerd: Jon Raundalens selvbygde gitar.

Hva gjør du helst når du ikke er på jobb?

– Jeg elsker å spille gitar. Ikke fordi jeg er så veldig flink til det, men fordi jeg liker det. Det krever fullt fokus på noe annet enn jobb og annet ansvar, og fungerer som et frirom og terapi når det er mye stress.

– Jeg liker å forme ting i tre og har også bygget noen gitarer selv, men det får jeg ikke tid til nå som jeg har blitt leder. Inntil videre finnes det ikke noe som heter fritid, men det regner jeg med at vil komme seg litt når jeg blir mer erfaren i stillingen.

Hva er din favorittaktivitet i fritiden, som gir deg energi?

– I tillegg til musikk er jeg veldig glad i skog og mark. Da slapper jeg ordentlig av. Jeg gleder meg over at kalenderen nå har passert den 15. september, som betyr at det igjen er lov å tenne bål i skauen. Det gjør godt å sette seg ned å koke sin egen kaffe og steike seg en pølse på bålet ute i naturen.

Tur i skogen, slik liker Jon Raundalen å slappe av.

 

Abonner

Hvis du likte dette, se relaterte innlegg og aktiviteter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Topp