– Disney er både «trygt» og «banalt»

Foreldre har en tvetydig holdning til barns bruk av Disney på TV. De synes det formidles trygge familieverdier, men også at det er banalt og fremmer overforbruk. 

Dette er funn Ingvild Kvale Sørenssen, førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk og livslang læring, har gjort i sin forskning.

Ingvild er en av NTNU-forskerne som deltok på Medieforskerkonferansen 2016 i Bergen i oktober. Hun presenterte paperet sitt med tittelen «Norwegian Parents and their Ambiguous Domestication of Disney».

• Se oversikten over NTNU’eres bidrag på Medieforskerkonferansen 2016.

 

– Hvordan vil du kort presentere dette paperet?

– Her tar jeg for meg hvordan foreldre forhandlet om Disney sin posisjon i hjemmet.  Det er basert på intervjuer med foreldre til jenter som har vært opptatt av seriene High School Musical og/eller Hannah Montana som gikk på Disney Channel.

– Ikke uventet fant jeg at norske foreldre var veldig ambivalent i forhold til Disney. På den ene siden synes de det var trygt. Det var ikke vold og over-seksualisering, og de hadde en idé om Disney som leverandør av trygge familieverdier, forteller Ingvild.

– Men på den annen side syntes foreldrene samtidig at det i negativ forstand var «amerikansk». Da mente de slik som at det var overfladisk, lettbeint, banalt, glorete og at det brakte med seg overforbruk.

 

Lot døtrene få bestemme

– Selv om foreldrene ikke nødvendigvis likte innholdet i seriene så syntes de det var viktig å gi sine døtre autoritet over egen tid og å få lov til å utrykke seg på de måter som de ville. Om det var å se på High School Musical og Hannah Montana og danse og synge med, ja, så var det ok, fortsetter Ingvild.

I forskningen paperet presenterer fortalte foreldrene også om strategier de brukte for hvordan de skulle forholde seg til alle forbruksvarene som ble promoter i tilknytning til medieinnholdet. Ingvild sier at noen foreldre nektet å kjøpe disse tingene til døtrene sine, men lot likevel besteforeldrene kjøpe dette. Slik kom det inn i husstanden likevel.

– Forbruk som omsorg var også noe foreldrene og andre voksne deltok i, sier Ingvild.

– Ved å kjøpe varer som man uansett trenger, som pennal og blyanter, ga dette foreldrene og andre voksne i relasjon til jentene en måte å vise at de visste hva jentene var opptatt av, og slik viste de omsorg ved hjelp av merchandise, sier hun.

 

 

Bygger videre på avhandling

– Er dette paperet knyttet til forskningsprosjekter du jobber med for tiden?

– Det bygger videre på analyser jeg gjorde i min PhD-avhandling Domesticating the Disney Tween Machine: Norwegian Tweens Enacting Age and Everyday Life, publisert i 2014.

– Hvordan henger disse funnene sammen med din tidligere forskning?

– Jeg er jo en relativt ung som forsker. Men helt siden jeg begynte å studere, har jeg interessert meg spesielt for barns møte med media. Hva skjer i dette møte? Og hvordan samproduseres barn og media når de møtes? Det er slike spørsmål jeg har interessert meg for.

– Hvilke nøkkelord vil du bruke på ditt forskningsfelt?

– Barn, medier, aktør-nettverksteori, forbruk og foreldre, ramser Ingvild opp.

 

Mareritt

– Hva har din vei vært inn i medieforskningen med disse interessene?

– Jeg var 12 år i 1990. Jeg fikk ikke lov til å se Twin Peaks. Det var sikkert var en god avgjørelse av mine foreldre, for jeg fikk lett mareritt. I voksen alder har jeg faktisk fått mareritt av Desperate Housewives, forteller Ingvild.

– Men tilbake til barndommens Twin Peaks-nekt var det negativt for min plass i det sosiale hierarkiet i skolesammenheng. Jeg husker at jeg følte meg utenfor når de i klassen som fikk se Twin Peaks snakket om det. I ettertid viser det seg at veldig mange faktisk ikke så det likevel. Dette er jo enda mer interessant, hvor stor del av våre sosiale liv som handler om å finne frem til og snakke om felles referanserammer som diverse TV-program kan være.

– Min masteroppgave i 2005 handlet derfor om hva barn så på da, og hvem som la føringer for hva de skulle se. Jeg gikk ut fra at alle så mer eller mindre det samme. I min oppvekst på 80-tallet var barne-TV ensbetydende med kl. 18 på NRK. Men i 2005 hadde man jo mange flere kanaler. Og i dag er det jo blitt enda mer å velge i. Likevel er det ofte slik av det er noe som blir mer populært enn andre ting.

– Jeg er ikke opptatt av påvirkning i klassisk forstand, og heller ikke kvalitet på innhold som gjør at noe slå bedre an enn andre ting. Derimot er mitt interessefelt medier som sosialiserings-verktøy og identitetsindikator, sier Ingvild.

 

Teater, musikk og Netflix

– Når du ikke forsker på media, men kobler av, hva gjør du da?

– Jeg spiller av og til teater i teaterlaget i BUL Nidaros. Og så har jeg et bittelite akademisk band, The Peer Reviews, som stiller på julebord og andre faglige festligheter. Utover det blir det jo også en del Netflix-serier.